Leve individualismen!

Dersom man forhører seg med mennesker omkring meg, for eksempel min kone, vil de neppe være i tvil om hvilken side jeg står på i den pågående feminist versus maskulinist-debatten. Om det er fornemmelsen av en nedarvet rett i egenskap av mann til å slange seg på chaiselonguen, lese en bok eller dyrke mine personlige interesser fremfor å fordrive tiden med tørketromling av finvask, støvsuging av kjøkkenet eller brødbaking er jeg usikker på, men det kan ihvertfall fastslås, objektivt og foreløpig uten stillingtagende til hvorvidt dette er som det skal være eller ikke, at det er jeg som foretar meg minst hva husarbeid angår i det tweedske hjem. Forhører man seg imidlertid med meg om det samme spørsmål, er tvilen større. Er jeg mannsjåvinist, mann av Guds nåde eller bare lat?

Mímir Kristjánsson publiserte 15. november en kronikk der han etterlyste positive forbilder for en mannsrolle i endring, etter at flere norske kulturpersonligheter, blant dem Karl-Ove Knausgård, i løpet av de siste årene har tegnet et bilde av den moderne mann som en sutrete, seksuelt frustrert småbarnsfar som i sin nykastrerte tilværelse lengter ut til skogen, der han kan brøle ut. Kristjánsson har selv kjent denne lengselen etter å være «ekte» mann, vel å merke ikke i sin småbarnsfartilværelse, for den tilværelsen har han foreløpig ingen erfaring fra, men lengselen har gjort seg gjeldende ved betraktning av hans fars av hardt arbeid herdede hender. Man kan smile av arbeiderromantikken eller se det humoristiske ved at Manifest ønsker å slå hardt ned på ethvert forsøk på å dra den offentlige mening i mindre feministisk retning, men har Mímir Kristjánsson et poeng? Kanskje har vi menn tatt oss nær av den nedgangstid vårt sterke kjønn er godt inne i og tydd til sutring og bitterhet. Eller kanskje er samfunnet slik vi har innrettet det modent for å tenke mindre på kjønn og mer på individ.

Personlig har jeg aldri vært spesielt fascinert av det upolerte eller hatt noen særskilt idé om at lykken ligger i de herdede hender. Tanken om å brøle i skogen er direkte fremmed for meg. Rallycross gir meg følelsen av søndagsdepresjon, jeg foretrekker cocktails fremfor øl og jeg skjønner strengt tatt ikke hvorfor offsideregelen ikke er helt irrelevant sålenge man faktisk får ballen inn i mål. Likevel er jeg altså mann. På samme tid finnes det kvinner som i likhet meg med er tilbøyelig til å gjøre mindre enn sin partner i hjemmet, og jeg kjenner flere menn som uten videre godtar det. Og et eller annet sted i grensegangen mellom usympatisk partner og egen trivsel må hvert individ, kvinne som mann, finne seg selv. Dette er etter min mening ikke en kjønnskamp. Det er en kamp mellom individer og ulike personligheter. Noen må ta oppvasken. Noen må male huset. Noen må tørketromle finvasken og noen må være hjemme med barna. Og for enkelte er familielivet lik et fengsel som stenger en ute fra både skog og storbyliv, og man lengter ut. Dette må man selvsagt kunne leve med, om man først har funnet seg en som ulykkeligvis deler ens egen tilbøyelighet til latskapsliv og livsnyteri og på tross av dette funnet ut at denne skal jeg stifte familie med. Likevel må man ha lov til å skrive romaner om det. Det er tross alt livet det blir kunst av.