Det er egentlig ikke så underlig om Østfold-identiteten glimrer med sitt fravær. Helt siden 1500-tallet har det innerste av Østfold vendt blikket mot Oslo for å få solgt sine torvvarer, og har man først blitt kjent med provinshovedstadens sus og dus må det selvsagt være en utfordring å ta til takke med Fredrikstads kummerlige landsbyliv, hvor meget dens borgere enn liker å tenke at verdens midte ved en guddommelig inngripen ble plassert nettopp ved elven Glommas munning. Fredrikstads rivalisme med Sarpsborg har sin naturlige forklaring i at de to byene i virkeligheten er en og samme by, selv om dette er tabubelagt og delvis unntatt offentligheten.
Da Sarpsborg ble flyttet nedover elven med byprivilegier og kongelig godkjennelse i 1567, forvandlet den seg til Frederiksstad. Dette er nøyaktig det samme som skjedde da Oslo ble til Christiania i 1624. Det gamle Oslo og Christiania grodde etterhvert sammen igjen, men avstanden gjorde at det gamle Sarpsborg og det nye Sarpsborg (Frederiksstad) ikke rakk å gro sammen før sterke krefter fikk Stortinget til å gi byprivilegier til den gamle bebyggelsen ved Sarpsfossen i 1839. Svekket av historieløshet som politikere ofte er valgte de å gi byen navnet Sarpsborg, uten tanke på at Sarpsborg, om ikke i navn så definitivt i gavn, allerede fantes. Dermed fikk man to byer der det skulle vært én, et slags dobbelt-incestiøst fenomen hvor byene både er hverandres søsken og foreldre. Dette kan hvem som helst bli identitetsforstyrret av, og rivalismen man finner er derfor ikke helt unaturlig.
Fylket Østfold er en nisselue som ble tredd nedover ørene på oss i 1662 og luen har aldri helt passet. Landskapsmessig og kulturelt har de sterke byene ved kysten hengt dårlig sammen med det indre bondelandet, og ingen fylkesscene i verden, heller ikke noen storstilt jakt på den forsvunne Østfold-dialekten og definitivt ingen fylkeskommunal offensiv kan gjøre noe med de naturlige forutsetninger som ligger til grunn for at det forholder seg nettopp slik. Mer interessant er spørsmålet om hvorfor ikke presse og politikere skaper stolthet for det som finnes og bygger identitet der det faktisk er naturlig. Et blikk til historien nå og da ville gjøre denne oppgaven mye enklere. Tre i tid nærliggende eksempler kan konklusivt få illustrere poenget.
Bystyret i Sarpsborg vedtok for ikke lenge siden å rive Sandesundsveien skole fra 1877. I motsetning til hva de fleste politikere i Østfold synes å tro, er gamle hus er identitetsskapende fyrtårn i moderne byer og rivningen av dem røver Østfold-byene for viktige særtrekk og identitetsmarkører. Det samme skjedde i Fredrikstad med rivningen av spinneriet ved Nabbetorp, og vårt eget planutvalg vedtok nylig å tette igjen siktlinjene fra Kongsten fort mot Øra med noe så lite identitetsskapende som et tårn for oppbevaring av elektriske kabler. Samtidig som den hjelpeløse jakten på identitet og dialekt foregår i lokalpressen er intet skille tydeligere i vår tid enn respekten og forståelsen for kulturhistorien. Dette er de virkelige identitetsskaperne, og ukulturen går tilsynelatende på tvers av det tradisjonelle høyre/venstre-skillet.
Når politikere med pressens stilltiende samtykke gang på gang fatter avgjørelser som sakte men sikkert fjerner fylkets særegenheter, hjelper det lite at de snakker dialekt når de fatter dem. Det gjør det i grunnen bare verre.
Illustrasjon: Nina Klausen, Stjernedesign.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar