Hagesosiologisk flaneri

Jeg sitter ute i hagen og spiser en iskrem mens jeg leser i forrige utgave av Morgenbladet at Harald Eia nå forkaster sitt tidligere akademiske idol Bourdieu, blant annet fordi legene som bor på Ullevål Hageby ikke distingverer seg ved sin kulturelle kapital. De leser krim, står det i Morgenbladet, og de skiller ikke på sine medmennesker etter hva slags nivå man er på kulturelt. Det finnes videre ingen korrelasjon mellom utdannelsesnivå og smak, ihvertfall ikke i den grad at man kan si at et høyt utdannelsesnivå er ensbetydende med å foretrekke høykultur. Like forbannet leser vi alle krim, konkluderer han. Men jøss i all verden, tenker jeg. Skal det komme som en overraskelse på en sosiolog i førtiårene at leger og ingeniører ikke briljerer med sin kulturelle kapital? Det må han da ha ant lenge før han flyttet til Ullevål Hageby. Jeg er kun hagesosiolog og kan ikke kalle meg bourdieuaner, selv om det fransk-klingende virker aldri så forlokkende. Likeledes innser jeg det hjelpeløse i å kritisere et intervju, i seg selv utvannet og potensielt forvridd, der Eia vanner ut og vrir på Bourdieu, i et format der jeg selv vanner ut og vrir på selve intervjuet. Jeg kritiserer derfor ikke, jeg fastslår bare løst og ledig at min skepsis vekkes når Eia, i et egalitært og sosialdemokratisk samfunn som Norge, tar det til inntekt for sin anti-bourdieuske nyfrelsthet at høyt utdannede i Norge foretrekker det han kaller middelveien, her kort sammenfattet med krimlitteratur og DDE som synger salmer. Analysen blir selv fra min fluktstol i hagen altfor enkel. Norge er i seg selv et relativt ukultivert land, noe som sansynligvis kan ha med nettopp det egalitære å gjøre og idealet om at alle skal være like, og når alle i tillegg har den samme mulighet til å skaffe seg en utdannelse, helt uavhengig av hvorvidt man har kultiverte foreldre eller ikke, får man uungåelig den underlige bieffekt som krimlesende leger jo representerer. På toppen av dette kan man også tenke seg at mennesker med sans for og evne til å sette seg inn i kompliserte molekylære sammensetninger eller menneskekroppens fordøyelsessystem, i mindre grad har evnen til å la seg begeistre på det mer kulturelt-følelsesmessige nivå, rett og slett fordi ikke alle liker det samme. En filolog derimot, med tilsvarende lang utdannelse som en lege, kan kanskje være mer tilbøyelig til å foretrekke noe mer motstandskraft i sin litteratur en krimbøkene gir. Det får være den midlertidige konklusjonen i en flanerende hagesosiologs umiddelbare tanker omkring den av Eia antatt døende bourdiuisme eller i det minste omkring Eias tanker om nevnte tema. Om tankene er sosialt distingverende eller ikke får være opp til leseren.