I siste sekund

Jeg aner ikke hvorfor jeg på forhånd trodde at den lille byen Fredericia skulle være et urbant sentrum ved det europeiske kontinentets første trappetrinn. Jeg antar det er fordi jeg selv kommer fra en relativt søvnig småby i Norge, og min sedvanlige tendens til å idealisere gresset på den andre siden av gjerdet gjorde at forventningene steg da det viste seg at der vi skulle bo. Festningsbyen Fredericia, grunnlagt av Frederik III i 1650. Siden Fredrikstad, min egen festningsby, ble grunnlagt av Frederik II i 1567 burde jeg ant tegningen lenge før. Da vi svingte inn til hotellet, et lavt og avlangt kompleks med klare bondegårdstrekk og hvis omegn bestod av både høye drabantbyblokker og beitende sauer og esler (sic!) forbannet jeg til og med situasjonen fordi vi ikke i stedet hadde bestilt et hotell helt inne i byen, der pulsen slo og det var lyder og mennesker og jeg slapp å lide av søndagsdepresjon på en helt vanlig tirsdag hver gang jeg kikket ut på åkerlappene omkring oss.

Da vi ankom Fredericia for å la oss inspirere av det danske vesen og for å få oss en bit middag fant vi ingen puls. Gatene, som riktignok var svært sjarmerende, med sine utsmykkede teglstenshus, sin renhet og sine torv og fontener, lå helt øde, med unntak av de enkelte tilfeller av skatende ungdom og eldre damer med hund. Det var vakkert og varmt i været, men likevel hadde ingen restauranter funnet på å sette stoler og bord ut for å tilby sine gjester taffel under åpen himmel, antagelig i en ikke helt ubegrunnet frykt for at den spøkelsesaktige stemningen på sikt skulle være skadelig for forretningene. Vi fant en restaurant, et italiensk spisested som tilbød en slags vinterhage eller hagestue, en provisorisk innretning bestående av et teglstensgårdsrom dekket av bølget plasttak og grønne vinranker av plast. Dessverre viste det seg at innehaveren kommuniserte svært dårlig, ikke bare med oss, som han rett nok ikke forstod et ord av språket til, men også når det gjaldt begreper som man normalt ville tro var vanlige i en italiensk restaurant i en dansk småby, ord og uttrykk som «espresso» og «Gammel Dansk», møtte vi språkforvirring av nær babelske dimensjoner.

Vi spaserte gjennom de tomme gatene på vei hjemover etter restaurantbesøket og skulle akkurat til å sette oss inn i bilen da klokkene fra en liten kirke i nærheten begynte å spille. Det var bare en enkel melodilinje, og en nesten sår klang lød idet klokken sang frem tonene sine. «Fjäriln vingad syns på Haga» sang den, ganske sakte, og i andre vers fikk den selskap av flere klokker, flere klokker som på skiftende harmonisk og disharmonisk og av nettopp denne grunn rørende vakkert vis, ringte inn sommerkvelden. Fredericia by ble reddet av klokkene.