For noen år siden var jeg på besøk hos en slektning her i byen. Det var jul og kaldt i været, og det lå et tynt lag med is på gaten i hele området, i den grad at folk skle omkring på isen og til og med kviet seg for å ønske naboen gledelig jul. Ja, det var bare såvidt jeg klarte å holde meg på føttene selv, stor og stødig mannsperson som jeg er. Årsaken til disse kjedelighetene var at kommunens strøbil ikke hadde kjørt forbi på noen dager, med det beklagelige resultat som beskrevet ovenfor. Rekkehusene i gaten lå ganske tett og på begge sider av veien, men selv om hvert hus kun hadde en svært begrenset gatestump å forholde seg til, hadde ingen vært ute med sand eller salt for å unngå å falle. Selv om det utvilsomt var til ens egen fordel å handle, foretrakk man å gjøre ingenting. Det var nemlig ikke deres ansvar. Det er tross alt kommunen som skal sørge for at vi holder oss i oppreist her i byen. Dette fenomenet er interessant. Ikke at jeg som bystyrerepresentant for Høyre mener at folk flest skal strø og feie for andres dør slik til daglig, men hvem er det egentlig som til syvende og sist har ansvaret for byen vi bor i? Kommunen? Kommunen, det er oss, det. Du og jeg.
Denne ansvarsfølelsen synes å være på vikende front, tilsynelatende sammen med engasjement for ting omkring oss i alminnelighet. Alt var mye bedre under krigen, sang Ole Paus, for fjernsynets underholdningsavdeling var ikke funnet opp. Selv om vi vet bedre og ironien ikke biter så lett på oss, aner vi en kime av sannhet. Snakk med noen eldre og de vil si at den gangen, om ikke akkurat under krigen så i det minste i noen tiår etterpå, var man engasjert i samfunnet, man snakket med mennesker og deltok i foreningsliv. Det fantes kort og godt en dugnadsånd som de færreste idag er velsignet med.
I gamle dager het det at man var borgere av en by. Ja, i gamle dager fikk man til og med borgerbrev som bevis på at man var borger, for det var liksom noe ekstra stas det, å være borger. I enda eldre dager var det å være borger ikke noen selvfølge i det hele tatt, men et privilegium med visse forpliktelser som fulgte med på lasset. I det gamle Roma for eksempel, hadde kun borgerne rett til å stemme og til å inngå lovlige kontrakter og ekteskap. Til gjengjeld betalte de skatt og måtte overholde visse forpliktelser. For en romersk borger var det betraktet nærmest som en dyd å forsøke å arbeide seg oppover, å skape seg en bedre tilværelse enn den man kom fra i utgangspunktet. Klarte man ikke å nå det mål man strakk seg etter, gikk det på æren løs.
Idag snakker man ikke om borgere, men om brukere. Ligger det ikke en verden av forskjell mellom begrepene borger og bruker? Fra tidligere å nyte visse opptjente rettigheter man har som borger i et fellesskap, slik som trygder eller sykehjemsopphold, kategoriseres man nå som bruker av et system. NAV betrakter en som bruker. Det samme med skatteetaten og sykehjemmet. Ikke trygdemottager, ikke borger og ikke pasient. Til og med på Gamleby-fergen ønsket et skilt oss frem til ifjor velkommen som bruker. Ikke passasjer og ikke betalende kunde. Bruker. Hvilke forpliktelser har en bruker?
Det finnes grenser for hva som kan kreves av våre medborgere. Endelig hjemme etter en lang dag (forøvrig én lang dag mindre pr uke enn under krigen); har man ikke da lov til å gjøre som man vil? Jo, ansvarsfølelse kan heldigvis ikke reguleres ved lov. Men syndsforlatelse fjerner ikke behov. Ensomme mennesker som trenger hjelp. Foreninger som eier gamle hus. Plener som skal klippes og veier som skal strøs. Tenk over denne filosofiske nøtten uten å hisse deg for meget opp: Om jeg vet at det er glatt og ikke strør, er det mitt ansvar om jeg faller på gaten?
Hvordan gikk det fra å være vårt ansvar til noen andres, at det ble deres ansvar at vi har det bra? Velferdssamfunnet har vel ikke blitt til en sovepute, spør jeg meg selv og tør nesten ikke tenke tanken. Velferdssamfunnet som alle er så glade i bidrar vel ikke til at folk regner med at de andre plukker opp restene når man har brukt seg opp? Vi kunne forsøke å snu trenden. Vi kunne finne oss en forening eller et idrettslag eller en gammel tante å hjelpe, før alt blir enda mer giddeløst og vi er brukere bare vi legger oss på sofaen og skrur på fjernkontrollen. Noen ganger er det greit å ikke bare feie for sin egen dør.
Vi kunne kanskje rett og slett bli mer borgerlige?
Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 10. august 2013. Illustrasjon: Nina Klausen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar