Jeg vet ikke om det er fordi jeg har lest for mye Thomas Mann eller fordi jeg har en naturlig inklinasjon mot den slags, men det var definitivt noe Hans Castorpsk over mitt opphold på Feiringklinikken tidligere denne uken. Jeg var med et familiemedlem opp fra søndag til tirsdag, og selv om jeg på forhånd visste at oppholdet skulle bli kort hadde jeg pakket til alle eventualiteter. Med meg i kofferten var blant annet en tweedjakke, fire skjorter, et slips, en tversoversløyfe i grovt tweed, en rutete slåbrok, et par kronetøfler, to par briller, to romaner, femti julekort og en flaske skotsk blended whisky som erstatning for gin. Dette siste viste seg å være en feilvurdering, for da jeg kom opp til klinikken var kjøleskapet i den lille provisoriske kiosken utstyrt med overraskende mange tonic-flasker, og ingenting sier vel sanatorium som en gin & tonic før middag. Jeg forstår forresten godt at man lett blir institusjonalisert på slike steder. Den gode Hans Castorp skulle besøke sin lungesyke fetter et par uker og endte opp med å tilbringe syv år på sanatoriet Berghof i de østerrikske alper, hvor han fordrev tiden med faste måltider, turer i skog og mark samt de obligatoriske hvilestundene på balkongen. På Feiringklinikken var det riktignok ingen som plasserte oss i hvilesenger på balkongen, men har man en legetime og en formiddagstur på programmet iløpet av dagen rekker man knapt å skrive mer enn et par tre julekort eller lese noen sider i en oppbyggelig roman før det er på tide å gjøre seg klar til neste måltid. Nå var det ikke mange som kledde seg om til middag på Feiring, men de serverte vin og øl til maten og solgte både cognac og likør i resepsjonen om aftenen, så jeg tror at det med kun noen små justeringer skulle være fullt mulig å gjøre om klinikken til et sanatorium hvor man ville ønske å oppholde seg lenger enn to dager selv i rammen av det puritanske Norge. Og da blir det med ett mye festligere å være svakelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar