Anger er livsnyterens dessert

Anger er livnyterens dessert, pleier jeg å si. Kort forklart betyr det at de valgene man tar får konsekvenser. Livsnyteren tar sine valg og angrer etterpå, og ifølge ordtaket er dette en nødvendighet. Bruker man for mye penger dukker regningen alltid opp. Spiser man for mye, må man etterhvert kjøpe nye klær eller ha hjelp til å knytte skolissene. Røker man, risikerer man å pådra seg en lei sykdom. Når det har seg slik at anger nettopp er livsnyterens dessert, er det fordi livsnyteren gjerne har en tendens til å forsyne seg med en porsjon ekstra av livets fristelser. Storsamfunnet gremmes selvsagt over en slik nonchalant holdning til livets alle farer, for den enkeltes helse er tross alt samfunnets ansvar. Derfor oppfordres man gjerne til å angre først og helst droppe fristelsen. Og det virker.

Som livsnyter har jeg filosofert en del over dette. Hvorledes er egentlig livsnyterens kår i Norge anno 2013? Angriper man det hele fra et teoretisk perspektiv ser det i utgangspunktet ikke så galt ut. Det blir skrevet side opp og side ned i magasiner og avisbilag om det man kan kalle rent teoretisk livsnyteri, og i trygg avstand fra alt som er farlig kan man hygge seg med alt fra vinspalter og matspalter og feriespalter til «slik tar du virkelig vare på deg selv»-spalter. Men livsnyterne, altså de som nyter livet i praksis, dem må man lete lenger etter. Før i tiden var det lettere. Man behøvde ikke å lese avisen for å vite hva som var godt i gamle dager, man kunne for eksempel bare sette seg ned på trappen og røke en sigarett. Det gjør man ikke lenger, røkning er farlig, og farlige ting dør man av og hvis man ikke dør av dem får man angst av dem. Jeg er av typen som røker filterløse sigaretter. De få gangene jeg festrøker synes jeg det liksom ser litt bedre ut og dessuten smaker de godt. Men selv vanerøkerne er nå blitt så sunne at de ser på meg som en slags kuriositet – enhver idiot vet vel at det er farlig å røke filterløse sigaretter?

Før i tiden kunne man nyte livet på veien til jobben også, på sykkelen for eksempel. Man kunne ta på seg stråhatten sin og sette avsted, plystre og nyte været og utsikten og dermed livet, en liten stund. Det går ikke lenger. Folk som ikke bruker sykkelhjelm er for lengst stemplet som minst like idiotiske som folk som røker filterløse sigaretter eller sigaretter overhodet, og bruker man først sykkelhjelm er det ikke snakk om å plystre eller nyte utsikten. Da skal man sykle som om døden var i hælene på en, for da får man trim samtidig. I tråd med egen filosofi lar jeg konsekvent være å bruke andregiret. Er det tvingende nødvendig å bruke andregiret på sykkelen, ja da sykler man rent for fort, spør du meg. Og på fjernsynet er forfallet kommet minst like langt. Før i tiden sendte de «Trim for eldre» på NRK. Det var i det minste trivelig, og listen lå i grunnen ganske lavt for oss som så på. Nå sender de «Puls», hvor publikum demotiveres ukentlig og har valget mellom å lide seg gjennom et gitt treningsopplegg eller å få angst av å la være. Jeg refererer her til den samme angsten man får om man fremdeles skulle forsøke å nyte en sigarett på trappen.

Jeg mistenker at folk ikke er så innstilt på å nyte livet lenger. Vi vil bare lese om det mens vi spiser lettyoghurten vår. Vi tyner all mulig hygge ut av et glass vin på fredag og kanskje en marinert svinefilet vi leste om i et blad på lørdag. Dette lever vi på helt til langt ut i neste uke, når vi endelig kan begynne å planlegge neste helgs utskeielser. Mest mulig hygge for minst mulig kalorier, det er lykken i 2013.

Selv tilhører jeg det stadig minkende mindretall som foretrekker å nyte først og angre etterpå. Angre har jeg selvsagt ofte gjort, jeg forbanner for eksempel alltid den forrige utskeielsen når garderoben må utvides fordi livvidden har gjort det. Jeg ønsker meg alltid mer bedre kondisjon når jeg er midt i en lang trapp enn når jeg sitter henslengt i den blå fluktstolen min ute i haven, og jeg angrer alltid på at jeg satt for lenge i den blå fluktstolen når gresset er blitt for langt. Jeg ser ut av vinduet mitt nå og angrer fordi jeg satt inne og nøt varmen istedenfor å beskjære epletreet i bitende vårkulde, der det nå står i sin grønne prakt og peker rett til værs. Og en vakker dag angrer jeg kanskje på at jeg nøt for mye som ung mann og forfektet livsnyteriet istedenfor å trimme og kanskje leve lenger. Det gjelder å finne balansen. Hvorom allting er kommer jeg nok ikke til å ta angeren på forskudd i fremtiden heller. Desserten tar vi livsnytere til sist.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 15. juni 2013. Illustrasjon: Nina Klausen.