Idag fikk jeg en åpenbaring. Det var riktig nok ikke en stor åpenbaring, og strengt tatt må jeg kanskje moderere meg og si at jeg heller fikk en ny forståelse av noe. Og selv dét er muligens i overkant pompøst uttrykt, men nå er det en gang slik at jeg befinner meg i en situasjon hvor det nå og da bare er fordelaktig å uttrykke seg en tanke pompøst. Saken er den at jeg i hele mitt liv, og senest for to minutter siden, har skrevet «heisann» der jeg mener «heisan». Ikke i min villeste fantasi kunne jeg forestille meg at «heisan» skrives uten dobbelt konsonant, men etter en dårlig magefølelse og en rask konferanse med Riksmålsordlisten må jeg rett og slett konstatere at jeg har rent for dårlig fantasi. Og det er da forfriskende også, i et språk der man forsøpler etter beste evne med forenklede stavemåter, moderniserer og tillater de merkverdigste sideformer slik at alle og enhver etterhvert skal klare å skrive korrekt, at man bare skjærer igjennom og sier at «heisan» får dere værsågod' å skrive på gammelmåten. Jeg har alltid likt ordet heisann, men «heisan» med enkeltkonsonant simpelthen elsker jeg. «Heisan» er en hel filosofi, en personlighet, en å se opp til. – Se så elegant og avslappet jeg er, sier «Heisan». Den letter på hatten idet den hilser og stumper sigaretten nonchalant i sigarettholderen på disken. – Jeg kommer fra gamledager og jeg har tenkt til å bli, sier den. Heisan!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar