Litt mer

Jeg har den leie uvanen å gjøre hverdag til fest. Jeg kan ikke noe for det, det bare skjer av seg selv, som hadde jeg en slags underbevisst forsvarsmekanisme mot det grå og kjedelige. Det grå og kjedelige dør man av. Man oppsøker en venn. Kanskje en til. Allerede da bør farvene begynne å komme frem. Noe godt å drikke, et lystig tema og plutselig er hverdagen borte. Den kommer tilbake sterkere og tyngre dagen derpå, men det er ikke verre enn at man med et lett puff kan dytte den til side en liten stund. Da lever man. Litt mer.

Politikersmil

Endelig er de her, tannbørstene fra Frankrike. Personlig innhentet av min egen odontolog, som ser det som sin rett og plikt å forse meg med de rette børster. En slik yrkesetikk skulle man hatt!

Postnominasjonsmat

Etter et langt politisk møte med mye spenning og avstemninger som trekkes ut i det lengste, er det godt å komme hjem til nattmat bestående av rødvin og lefsebuss med egg og flesk. Fredrikstad Høyre nominerte sine kandidater til stortingslisten igår, og kandidaten jeg støttet fikk plassen vi siktet på. Det skjer ikke hver gang, kan jeg love. Det gjorde nattmaten ekstra god.

Før tiden

Det har allerede begynt å forandre seg, enda det det bare er slutten av august. Det er kaldere, riktignok ikke så mye kaldere, folk kan fremdeles spise lunchen sin ute og ha det ganske godt midt på dagen, men det er kaldere på morgenen og på kvelden. Det er vinteren som kommer. Tilhengerne har begynt å omfavne tanken, de spiser eplekake og fårikål og priser høsten i sosiale medier, mens vi andre tviholder på sommeren en stund til. Men vinteren kommer. Den kommer på kvelden, når det blir mørkere enn bare for en uke siden, og man merker snart at man ikke orker like mye som før. Den suser rundt hushjørnene og plager folks blomster med nær nattefrostlignende tilstander og suger energien ut av både dem og oss. Om man ligger med vinduet åpent kan man nesten høre hvordan mørket tar tak. Før ville man være oppe hele natten uansett hvor lite man sov natten før. Nå vil man heller slappe av en hel kveld i chaise longuen, kanskje lese en bok eller enda verre, se fjernsyn. Merker du at det forandrer seg? Det er vinteren. Den kommer.

Om man ser etter

Har du noensinne blitt gjort oppmerksom på feil rundt omkring, ting du aldri har lagt merke til men som fra og med da er dødsirriterende? Slik som feil kledning på hus, for eksempel. Det er kanskje for spesielt interesserte, men det er få ting som irriterer meg så mye som folk som river av gammel kledning på et hus for å sette opp en med feil utseende. Og jo, det er feil.

Eller hva med språk. Feil bruk av de/dem. Og/å. Orddeling. Eller setninger som begynner med da, som egentlig ikke har noe i fortid å gjøre. Facebook-oppdateringer er gjerne i denne kategorien.

Da har jeg plukket tre kurver kantareller på det hemmelige soppstedet vårt, hihi, å hatt en strålende søndag (Åpenbart ikke min oppdatering).

Da sitter jeg i sofaen med et deilig glass rødt etter å ha løpt 5 km med Runkeeper (Igjen, åpenbart ikke).

DA er jeg klar for jobben og første dag etter helgen - GOD MORGEN! (Du skjønner tegningen?)

Eller kanskje det bare er meg. Da er ihvertfall denne teksten slutt.

Dagen derpå

Jeg kan ikke huske sist jeg var hjemme en lørdagskveld og bare slappet av foran fjernsynet, men denne lørdagen var ikke dagen for fart og spenning. Etter en mer utsvevende fredagskveld var det behov for ro og restitusjon og trøstende tanker, og derfor ble jeg værende på sofaen, etter en noenlunde behagelig sykkeltur tidligere på dagen, med Mozart i øreproppene og ukuelig pågangsmot. Mozart hjelper mot alt.

Og siden det er viktig å få i seg nok antioksidanter når man restitueres, drakk jeg helsebringende Bloody Mary og spiste jambalaya til middag.  

Nå er jeg klar for fart og spenning.

Dypdykk i kulturen

Hydrogenfabrikkens kunsthall ble åpnet igår til taler, skål og kanapeer, og med noen hundre av sine nærmeste venner tilstede. Hvem vil ikke sole seg i glansen av det 100 år gamle De-No-Fa-bygget, transformert til høyborg for kunst og kreativ næring? Det ville ihvertfall jeg. Dessuten var vennene mine der.

Åpningen foregikk på noenlunde normalt vis, ved at prosjektledere, politikere og byråkrater holdt sine takketaler så nært bakkenivå som mulig (det er veldig nært), deretter ved det obligatoriske "uhøytidelige og spennende innslaget", denne gangen representert ved kunstneren Jon Løvøen, som gjorde entré ut fra en vegg av gule plastblomsterpotter for deretter å lese en obskøn prolog til et påtatt sjokkert og deretter lattermildt sjarmert publikum.

Mottagelsen etterpå bød på forfriskninger, konversasjon og en hel masse hyggelige kulturinteresserte mennesker, ikke minst hos Netron, som jeg tilbragte ekstra mye tid hos. Der hadde de prosecco.

Etter festlighetene på Hydrogenfabrikken dro vi inn til Gamlebyen, der Månefestivalen hadde sin avslutningsfest for frivillige i kommandanthaven. Nå var ikke jeg frivillig under Månefestivalen, men samtidig ikke helt ufrivillig heller, så utover en del kommentarer på stråhatt og tversoversløyfe reagerte ingen nevneverdig på at jeg var der.

Her snakker vi om kultur på en helt annen måte enn tidligere på kvelden, og det er ikke godt å si hvilket kulturuttrykk som passer meg best. Mens man kan si at Hydrogenfabrikkens åpning var kultur man nipper til, var havefesten mer kultur man drikker begjærlig og i mye større kvanta. Jeg snakker selvsagt i overført, men ikke i veldig overført, betydning.

Kunsten er lang og natten er kort. Takk til alle som gjorde denne kvelden mulig.

Torsdag kveld

Østers og cocktails er for meg selve essensen av det gode liv, et utsøkt lite pust av dekadense i en tidvis grå verden. Det er ikke så mange rundt meg som deler denne oppfattelsen, men min gode venn stipendiaten er en livsnyter av hel ved som sjelden lar anledningen gå fra seg. Siden vi planlegger Tweeds Kulturfest om dagen supplerte vi derfor med noen godbiter i går kveld, for vi vet at prøving og feiling er veien til et godt sluttresultat. Det gikk ikke bedre enn at vi etter noen timer ble sultne på andre godbiter, og slik fant vi ut at også foie gras og chardonnay fungerte utmerket til vår sosiale omgangsform og i samspill med østersen og de duggfriske martiniene. Vi er spente på hvor dette ender.

Viljestyrke vs. Narvesen

Mens sykkelen min var til reperasjon, gikk jeg over til Narvesen for å kjøpe en kaffe istendenfor å la den stå alene hos reperatøren hele dagen. Der fant jeg ut at en kopp kaffe kostet 20 kroner, mens en kopp kaffe med en bolle bare kostet 25. Jeg så skeptisk bort på ekspeditrisen, mønstret henne med mitt mest moralske blikk og forsøkte å tenke etter. Dette er da slik man daglig blir advart mot i mediene, tenkte jeg.

- Har dere sjokoladebolle?
- Ja.

Resten av historien er dessverre velkjent. Men ventetiden var bra.

Ikke bare en lunch

Jeg ble født på en mandag, og siden den gang har mandager egentlig vært ganske alrighte dager, for eksempel langt å foretrekke fremfor både søndager og onsdager. Det er mange som ikke liker den, som synes den er en kalddusj etter helgen, men det har å gjøre med at de bruker dagen helt feil. Det gjelder nemlig å ikke gå for hardt ut på mandagene. Mandag skal ikke være en hard og ubehagelig dag med tidlige morgener og strenge eposter og møter klokken åtte. Mandagen skal være en myk landing og en myk take-off på en og samme gang; den skal si farvel til helgen så sakte og forsiktig at man nesten umiddelbart skimter den i den andre enden av uken, samtidig som den gjør deg i humør til å takle hverdagen som kommer. Dét er hemmeligheten. Slik skal en mandag være.

Sol ute

Selv når det er fint vær synes jeg det er rart at folk er glade i søndager. Hvordan kan man være det? Søndag er ikke som de andre dagene, søndag er dagenes melankolske storesøster, et prektig varsel om at leken er over og at alt man er redd for er like om hjørnet. Du burde gjemme deg, sier det. Nå.

Man kan være på stranden eller sitte på en benk i Gamlebyen og se utover elven og på folkene og på sommeren, men man slipper ikke unna følelsen av søndag; det er som om et filter ligger over bevisstheten akkurat denne dagen i uken og demper lyset innenfra, som om en sørmodig og lydløs sang minner en om all verdens lidelse.

Man kan på sin vei kjøpe en kopp dobbel espresso og en gulrotkake. Det hjelper faktisk litt.

Men så er det søndag igjen.

Den glade vandrer

Jeg var på vei hjem her en natt, og fikk øye på en merkelig skapning som beveget seg bortover veien, ikke så langt fra der jeg gikk. Det var et pinnsvin, men ikke et vanlig pinnsvin. På ryggen hadde det nemlig et stativ, tilsynelatende av plastikk, som stod opp, støttet av fire stolper som endte i en sirkel. Det vippet frem og tilbake etterhvert som dyret gikk, nesten som et håndtak. Men hvem vil bære et pinnsvin i et plastikkhåndtak? Jeg skjønte at noe var fatt, et pinnsvin ville trolig ikke uten videre ikle seg plastikkstativ. Jeg er ikke så glad i iltre dyr, så jeg ringte en venn som bad meg fjerne plastikken. Det kunne jeg av nevnte årsaker ikke gjøre, men tilbød meg gjerne å vente til hun var på plass på ulykkesstedet, eller snarere lykkestedet, sett med pinnsvinøyne. En bæretur (ikke pr. håndtak) og et par snipp senere var pinnsvinet et fritt svin igjen. Plastikkstativet viste seg å være det som hos den mannlige delen av befolkningen er kjent som "en sånn grønn dings" til blomsterpotter, og hvordan det havnet rundt dyret er rett og slett et mysterium. Min teori er at det krøp inn i plastikken som ungsvin og senere vokste seg på plass, nesten av latskap. Men dette kan hver og én få filosofere over.

Småborgerlig

Hva kan skje i en liten haveby sent på nattetid? Alt kan skje i en liten haveby sent på nattetid. Spesielt om man ser seg litt omkring, da finner man kanskje et lite selskap på en balkong hvor man er velkommen inn, hvor man kan drikke vin og snakke om kunsten. Og hva mer trenger man da, enn akkurat det som skjer i en liten haveby på nattetid?

Saltholmen

Stemmer i natten

Palestrina, Lalla Carlsen og Bør Børson jr. Dersom noen på Lundheim undret seg over hva vi hørte på til langt på natt, selskapet i gymnaslærer Thoresens have sist lørdag. Vi forsøkte etter beste evne å forsterke inntrykkene med egne stemmer, så alle burde da egentlig ha rikelig anleding til å få det med seg.
Er det ikke deilig med slike haver man bare kan grille seg vekk i, drikke seg vekk i, synge seg vekk i?

Og dersom noen på strekningen Lundheim-Gamlebyen undret seg over hvem det var som syklet syngende og plystrende hjem samme lørdag, så var det altså stipendiaten og jeg. To glade herrer. På vei fra haveselskap.

Grebbestad

Det er ingen grunn til å ta tilbake Bohuslän, for det er så mye hyggeligere når det er svensk. Tenk om Grebbestad hadde vært en norsk liten by hvor de snakket haldendialekt for eksempel.

Det ville ikke vært det samme. Svenskene er liksom så mye bedre på dette med sommer enn det vi er. Sommer er jo ikke bare fint vær? Sommeren kommer innenfra.

Hvis Bohuslän var norsk ville ølet fra et gjennomfusjonert bryggeri vært på boks og akevitten liten, om man i det hele tatt ville funnet på å drikke en akevitt til rekene i den norske byen Grebbestad, hvor de snakket haldendialekt og alt var nesten som hjemme.

Nei, svenskene klarer dette med Bohuslän mye bedre. Sommeren skal ikke ha haldendialekt.

Det er vel der imorgen også

Gresset er blitt for langt igjen. Jeg skjønner ikke hvordan naboene klarer å holde det pent på en sommer som denne, løper de ut for å klippe med en gang det er oppholdsvær? Når det er oppholdsvær eller kanskje til og med sol, tenker jeg at jeg ihvertfall ikke skal bruke det fine været på å klippe gresset. Og så lar jeg det være. Tenk om det er alt jeg hadde husket av sommeren. Regn og gressklipping.

Apropos Falstaff

Er ikke denne plakaten fra New York City Opera fin? Jeg vurderer å kjøpe den og henge den opp på veggen hjemme. Livet er rett under nesetippen, vet dere.
Selv for en klovn.

Apropos Paris

Det er fredag og jeg tenker på Paris. Jeg forsøker ihvertfall, for musikken jeg hører på er så høy, og det må den også være, slik at den overdøver musikken til naboen. Hører jeg på musikken til naboen klarer jeg ikke å skrive i det hele tatt og langt mindre tenke på Paris, som jo var utgangspunket. Alt som står igjen av naboens musikk er en morselignende dunking som trenger igjennom lyden av Verdis Falstaff, som om det er noen der inne hos naboen som kjeder seg eller som trenger hjelp, og hvis eneste mulighet til frelse er en vekselsvis jevn og ujevn dunking i gulvet. Falstaff synger, tilsynelatende uten å la seg merke med morselyden. Han er opptatt av seg selv, av alkoholen og av damene, denne sjarmerende og latterlige klovnen av en livsnyter. Dunk, dunk, dunk.
Paris, ja. Det var der jeg var.

Og velkommen igjen

Jeg skulle egentlig sykle oppover elven med niste og vann med villbringebærsmak, men et sted på veien mistet jeg motivasjonen og jeg bestemte meg for å være sosial. Derfor kjøpte jeg tre lunchkaker på nærbutikken og syklet bort til Netrons kontor på Hydrogenfabrikken, to minutter unna. Kakene var spist opp før jeg var fremme, og godt var det for de hadde sjokoladeboller der. Det er vel kanskje det eneste positive med at de har flyttet ut av kontorfelleskapet vårt, at vi kan besøke hverandre og spise sjokoladeboller.

Dessuten har de fått det veldig fint, akkurat som et passe stort og svært kreativt kreativt byrå (sic) skal ha det. Tenk å være kunde hos dem, og sitte der med en sjokoladebolle i hånden og bli fortalt hvordan ting skal være? Det er faktisk en billig sjokoladebolle, om man tenker litt på det.

Bare se så lekne de er.

Ikke Monica da, for hun skriver. Det kan man ikke gjøre og være leken samtidig, det vet jeg alt om. Derfor har Monica fått eget rom med egen dør.

Takk for kaffen, folkens!

Pent vær kommer innenfra

Idag skal jeg sykle meg en tur. En lang tur, tenkte jeg, oppover langs Glomma og så langt jeg gidder. Kanskje ta med litt nistemat og en flaske vann med villbringebær- smak, for selv om jeg ikke ser ut som typen som har vann med villbringebærsmak som favoritt, så er jeg det.

Det gjelder å finne de der små tingene som gir livet farge.

Sykkelturer. Og villbringebærsmak.

Her er sol og glede

En gang i ny og ne har man behov for å fornye seg. Ja, kanskje ikke jeg personlig, men når man har sett på den samme nettsiden i nesten to år og den har sett helt lik ut hele tiden, da blir selv den mest konservative Høyre-mann endringsvillig. Dessuten fikk jeg et hint fra bloggrådgiveren om at noe måtte gjøres - og får man først et hint derfra er det ikke stort man kan gjøre. Jeg hentet inn det aller beste av eksperthjelp, illustratøren Nina Klausen, som ved et trylleslag forvandlet Tweeds til et hyggelig sted å oppholde seg. Heldigvis fikk jeg beholde logoen, som Netrons kreative leder Morten Marius Mulvad Moe Apenes i sin tid tegnet, inspirert av en høsttung og regnvåt forfatter. Jeg elsker den. Ganske passende vil folk si, den er jo meg selv.

Alle som hjelper til å holde denne siden gående - et hjertelig og for en gangs skyld ydmykt tusen takk fra meg. Jeg ville aldri klart det selv.

Illustrasjon: © Nina Klausen

Spis opp maten din

Det er fint mulig at det hele begynte på den lille caféen i den danske havnebyen, mens vi ventet på å gå ombord i danskebåten på vei hjem fra ferie. Ihvertfall var det der jeg bestilte egg og bacon og fikk en så stor porsjon at ingen trodde jeg ville klare å spise opp. En så stor porsjon at faren min sa jeg skulle få hundre kroner om jeg ble ferdig.
Ett hundre 1986-kroner.
På vei hjem med båten ble det både Lego og cowboypistol. Men aldri mer har noen betalt meg for å spise opp.

Når sant skal sies

Andreas Thorkildsen sier til VG Nett at han har unormalt høy selvtillit. Slik taler en mann med åpenbar minimal selvinnsikt.
Thorkildsen er verdensmester, sexsymbol, forholdsvis godt betalt og medieyndling. Det ville vært unormalt om han ikke hadde høy selvtillit.
Selv veier jeg mer enn tre spinkle jenter til sammen, tjener mindre enn kona og har ennå ikke knekt koden på Twitter.  
Jeg har unormalt høy selvtillit.

Tweeds Kulturfest - 24. til 26. oktober

Datoen for Tweeds Kulturfest er klar, og onsdag 24. oktober braker det altså løs i Gamlebyen i Fredrikstad. I tre dager håper vi å kunne holde det gående, tre hverdager vel og merke, for i helgen klarer de fleste å nyte livet helt på egenhånd. Hverdagene er vår jobb. Hold av datoene og kom!

Dere kan også være med på å støtte kulturfesten, ved å klikke dere inn på denne lenken. Der trykker dere "Liker", og vips er kulturfesten fem kroner rikere. Og for et par flanører er dét mye penger.

Vi sees i oktober!

Mitt univers

Liseberg er ikke bare en fornøyelsespark. Det er en institusjon, det er kultur, det er skjønnhet. Kombinert med uoppdragne barn, ettergivne foreldre og en hel masse mas riktignok, men når det kommer til charme og opplevelseskvalitet går Liseberg de norske fornøyelsesparkene en høy gang. Helt siden jeg var liten har det vært en nesten magisk følelse å komme inn i dette universet, der store grønne kaniner danser i gatene og der lykken er en kjempestor godtesmokk i polkafarver. Noen karuseller er nye, andre har bare byttet navn, og noe er akkurat som man husker det. Mine favoritter var alltid tømmerstokken og farfars gamle bil, som vel sier noe om hvilken ende av risikoskalaen jeg befant meg i som barn. Begge to finnes der forresten fremdeles. Begge to er fremdeles like bra.

Forresten, om man nå først snakker om å innføre såkalte tivolielementer i Gamlebyen, kunne jeg godt tenke meg å bli kjørt rundt i en slik en.  Hadde ikke det vært ganske sjarmerende?

Sirkushesten

Fredrikstad Rideklubb fyller 40 år, og som politiker er jeg er invitert til å by på meg selv ved å vise mine ferdigheter i gymkhana. Til tross for at jeg ofte ikler meg tweed og skyggelue, har jeg aldri hatt noe spesielt forhold til hester. Jeg har sett en hest, jeg har tatt på en hest og jeg stod til og med rett ved siden av en hest da den bet, eller kanskje den kløp, en venn av meg for å få mer mat. Usympatisk gjort, har jeg alltid tenkt. Jeg har også sittet på en hest, så smått ridd bortover mens en ansvarlig person gikk ved siden av. Det var i sjette klasse på leirskole ved Vannsjø, og det er min siste befatning med hest.
Egentlig skulle jeg gjerne ridd. Det hadde helt sikkert tatt seg bra ut å ankomme bystyresalen til hest, og hvem ville protestert mot en mann i ridestøvler og pisk? Det hadde ikke vært fullt så elegant når jeg skulle hjem igjen bare, når et helt parti rett over sperregrensen hadde måttet hjelpe meg opp i sadelen. Henrik VIII måtte hjelpes opp på hesten, og vi snakker om det ennå.

Skal en få gjort noenting

Maleren ute på balkongen bak meg skraper i veggen så jeg nesten ikke klarer å skrive. Jeg har aldri vært god til å skrive når det er lyder rundt meg, og det blir enda verre når folk står bak ryggen min. Den eneste grunnen til at jeg faktisk tvinger meg selv til å skrive er at det er en fremmed mann som vasker, skraper og maler huset mitt, og at det bør legitimeres ved at jeg også gjør noe. Ellers kunne jeg vel malt selv? Her om dagen satt jeg ute på gressplenen i fluktstolen min, sliten og lei, mens maleren vasket huset og jeg spiste hamburger og pommes frites. Klart jeg må skrive idag.
En av naboene mine lenger nede i gaten har ikke det samme moralske problemet med sin hjelp i huset. Det er en robot, som stille og effektivt klipper gressplenen. Jeg syklet forbi den da den holdt på i veikanten, den durte frem og tilbake på den lille gressflekken som var den et levende vesen. Den kan man sitte og se på, i timevis uten dårlig samvittighet. Den kan man skru av når man skal skrive.
Jeg lurer på om den finnes som husmaler også.

Bankene nå til dags

Jeg var i banken her om dagen. Det må man ikke gjøre, bankene liker nemlig ikke at man bare stikker innom i tide og utide. Det irriterer.
Jeg hørte dem mange ganger i den tiden jeg selv jobbet i bank, historiene om hvordan det var å komme inn i banken i gamle dager. Høyt under taket, dog kun bygningsmessig, en mann med hornbriller, nålstripet dress og arrogant mine som ikke gav lån til hvem som helst. Da måtte man ha luen i hånden, fortalte de meg alltid. Jeg vet ikke om det var slik, for da jeg var liten gikk vi alltid til Margot i banken. Hun het det, Margot i banken, og banken lå litt lenger oppe i gaten i boligfeltet vårt, mellom en frisør og en dagligvareforretning, og ingen hadde luen i hånden hos Margot. Man hadde med seg sparegrisen sin. Da var det vel slik de utviklet seg, bankene, at stil og profesjonell mine vek plassen for nærhet og tilgjengelighet. Nå tror jeg kanskje de har kuttet ut begge deler, for hvor man kan levere sparegrisen sin nå vet ingen, da de fleste bankkontorer dessverre har sluttet med penger.
Praktisk i grunnen, jeg lurer på om det går andre steder også. Jeg lurer på når hoteller, for eksempel, skal slutte med sengetøy og senger og slikt, eller kanskje heller bare tilby folk å sove middag?

Når det ikke går lenger

Jeg husker jeg pleide å leke med fontenene nede i byen. Jeg kunne holde på i evigheter med å løpe rundt den nederste kanten, balansere forsiktig på den øverste eller bare ligge lent over for å forsøke å telle myntene som folk hadde kastet uti. Nå er de tettet igjen og brukes som enorme blomsterbed, ustelte og uten så mye som en lykkemynt under all jorden.
Hvem har hjerte til å leke med en ulykkelig fontene?