Jeg har den leie uvanen å gjøre hverdag til fest. Jeg kan ikke noe for det, det bare skjer av seg selv, som hadde jeg en slags underbevisst forsvarsmekanisme mot det grå og kjedelige. Det grå og kjedelige dør man av. Man oppsøker en venn. Kanskje en til. Allerede da bør farvene begynne å komme frem. Noe godt å drikke, et lystig tema og plutselig er hverdagen borte. Den kommer tilbake sterkere og tyngre dagen derpå, men det er ikke verre enn at man med et lett puff kan dytte den til side en liten stund. Da lever man. Litt mer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar