Apropos Paris

Det er fredag og jeg tenker på Paris. Jeg forsøker ihvertfall, for musikken jeg hører på er så høy, og det må den også være, slik at den overdøver musikken til naboen. Hører jeg på musikken til naboen klarer jeg ikke å skrive i det hele tatt og langt mindre tenke på Paris, som jo var utgangspunket. Alt som står igjen av naboens musikk er en morselignende dunking som trenger igjennom lyden av Verdis Falstaff, som om det er noen der inne hos naboen som kjeder seg eller som trenger hjelp, og hvis eneste mulighet til frelse er en vekselsvis jevn og ujevn dunking i gulvet. Falstaff synger, tilsynelatende uten å la seg merke med morselyden. Han er opptatt av seg selv, av alkoholen og av damene, denne sjarmerende og latterlige klovnen av en livsnyter. Dunk, dunk, dunk.
Paris, ja. Det var der jeg var.