Frihet, likhet og brorskap - tre skjebner og en hel verden i forandring

Igår var en utmerket onsdag. Stipendiaten og jeg spiste sushi i byen, før jeg gikk hjem og hengte opp bildene jeg kjøpte i Paris. Bildene fant jeg omsider i en av bodene ved Seinen, etter å ha tråklet meg alt de kanskje 100 bodene hadde å by på - masse interessant, men også en del som var på grensen til uinteressant. På grensen. Jeg valgte meg to små portretter, laget omkring 1850, og som utvilsomt er utklipp fra en bok, men som ikke desto mindre er ekte saker.

De to herremennene som nå henger over den ene bokhyllen min på kontoret er Guillaume-Chrétien de Lamoignon de Malesherbes og Louis-Philippe II av Orléans, begge sentrale personer under den franske revolusjonen. Fransk historie fascinerer meg, og en spesielt interessant karakter er selvfølgelig Ludvig XVI, som som eneveldig konge opplevde å bli hentet ned fra Versailles, gjort til konstitusjonell monark, en contradiction in terms på den tiden, som levde i fangenskap med familien sin, for til sist å bli stilt for retten og henrettet - alt på grunn av en revolusjon ingen virkelig kjenner drivkraften til og som mer eller mindre levde sitt eget liv i flere år.

Malesherbes var en av kongens pensjonerte minstre, som tross sin høye alder, han var da 71 år, valgte å føre kongens forsvar i 1792. Hans beslutning baserte seg på at de som hadde nytt godt av kongens gunst da han var på sitt høyeste, også skyldte ham å stå ved hans side når tidene var som hardest. Denne beslutningen rørte kongen, som skal ha sagt at "ditt offer er så mye mer generøst - du risikerer ditt liv og kan ikke redde mitt." Kongen var overbevist om at han ville bli dømt til døden.

Louis-Philippe II, hertugen av Orléans, Monsieur le Prince, var etterkommer etter Ludvig XIII, og holdt før revolusjonen den viktige posisjonen som første prins av blodet, det vil si den fremste av kongens slektninger som ikke var hans sønn, bror, nevø eller direkte etterkommer av den siste kongen. Louis-Philippe hadde i mange år forsøkt å røre rundt i den opphissede stemingen i Paris, i håp om at han skulle bli den første konstitusjonelle monark etter at massene hadde styrtet Ludvig XVI. Revolusjonen ville det ikke slik, og i tråd med de nye idealer skiftet hertugen av Orléans etterhvert navn til Philippe-Egalité, Filip Likhet, og ble som vanlig borger medlem av konventet, forsamlingen som skulle dømme kongen til døden.

De gjorde de i desember 1792, med én stemmes overvekt. Den første prinsen av blodet gav den avgjørende stemmen. Malesherbes ble også senere henrettet, men først etter å ha sett sin datter, svigersønn og sine barnebarn henrettet for sine forbindelser til ham, kongens forsvarer. Og Philippe-Egalité? Han ble selvsagt også offer for giljotinen. Utakk er verdens lønn.

Ironisk nok ble Philippe-Egalités sønn Frankrikes siste konge over 30 år senere. Men dét er en annen historie. God torsdag!