Da jeg liten var jobbet moren min som klokker i kirken. Klokkeren sitter helt foran sammen med presten under gudstjenesten, og hele familien var som regel med henne i kirken på søndagene mens hun jobbet. Søsteren min sang i koret. Jeg likte aldri søndager. Under gudstjenesten pleide jeg å være ute i våpenhuset sammen med kirketjeneren og følge med på det han gjorde, slik at tiden gikk fortere. Det var mer spennende der ute, spesielt om vi skulle opp i klokketårnet, hvor jeg kunne kikke ut fra et av kulehullene i urskiven, fra den gang noen ungdommer hadde skutt opp mot kirken. Det er bare ungdommer som skyter mot kirker.
Det var som regel alltid kjedelig i kirken, og de bøkene som fantes ute i våpenhuset, som egentlig var til for barna, var 1970-talls bøker med bibelske historier, triste tegninger av Jesus og disiplene. Og om man først var disponert for å like dem, hørte man jo til der ute, i kirkerommet sammen med de andre. Det skjønte visst ingen, for jeg ble stadig tilbudt dem som underholdning. Første påskedag var det annerledes. Da var det påskefrokost i menighetssalen, som lå i underetasjen på kirken, og ingen kjedet seg. Alle var i godt humør. Det var egg, rundstykker, godt pålegg og det var té. Det hendte til og med at en av kameratene mine var der. Under gudstjenesten etterpå var det bare salmer med fine melodier, som vi hadde lært på skolen, og som vi derfor kunne fra før. Det var mye lettere å være i kirken på første påskedag, og jeg var aldri ute hos kirketjeneren da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar