Alene i Praha

I skapet fant jeg en ring etter min far, som en gang gav den til meg fordi han ikke brukt den siden han var en ung mann, en ring som var ødelagt, men som jeg på grunn av mine konservative tilbøyeligheter fikk satt istand og tilpasset min størrelse. Den har tilhørt familien i over førti år, den er eldre enn jeg. Jeg bruker den sjelden, men jeg liker den. Den er av gull og har en forholdsvis stor sten på, og kan ikke lenger kalles moderne.

Lise og jeg dro for mange år siden til Praha. Vi tok toget i over et døgn, og kom frem til jernbanestasjonen omkring klokken åtte på morgenen, uten å vite hvor vi skulle. Vi hadde ikke noe hotell, vi hadde kun en lapp hvor det stod noe vi trodde var navnet på et motell, men det viste seg å være navnet på en bydel, pluss ordet "motell". Det var litt lite å gå på for drosjesjåføren vi bad om å kjøre oss dit, viste det seg, men han visste om et sted vi kunne bo, et eldre ektepar han kjente leide ut rom til utenlandske gjester, og ikke lenge etterpå befant vi oss på kjøkkenet i et stort, men ganske nedslitt hus, spiste tjekkisk salami og brød, mens en japansk storfamilie lagde mat ved siden av oss. Det eldre ekteparet, som må ha livnært seg på denne måten, stadig å leve sammen med fremmede mennesker, hadde i tillegg til huset også en liten leilighet, ti minutter med metroen utenfor Praha sentrum, i et område som het Kačerov. Dit ville de gjerne ville flytte oss. De var overbevist om at privatliv var nettopp det vi trengte, og at vi ville bli plaget av de mange japanerne, som visstnok laget mat til alle døgnets tider. Vi klaget ikke, rommet vi hadde fått i huset var uten toalett og dusj, så vi hadde egentlig ikke noe imot å flytte til vår egen to-roms, langt oppe i etasjene på en blokk som ville fått det mest slitne drabantbyhus i Oslo til å virke friskt og aldeles nymotens. Vi bodde der i en uke, tok metroen til byen hver dag, drakk firekroners-øl på de små fortauscaféene, leste bøker og røkte sikkert 40 sigaretter hver om dagen.

I Praha kjøpte jeg en ring, tilsvarende den jeg mange år senere fikk av min far, bortsett fra at den åpentbart var en kopi og slett ikke var av gull. Den så ganske lik ut. Jeg tok den på meg da vi satt i en park og spiste, og Lise, som syntes den var grusom, erklærte at hun kom til å reise fra meg om jeg ikke tok den av. Det var Lise som kunne lese kart og orienterte seg rundt omkring i byen, så trusselen var alvorlig nok. Dessuten har jeg aldri likt å være alene. Først fikk jeg den ikke av, den var altfor trang, men heldigvis fikk jeg lirket den av så vi kunne ha det hyggelig igjen. Jeg likte Praha.

Senere tok jeg den av og til på meg i smug, men etterhvert forsvant den, og nå tror jeg den er helt vekk.