Middagene man spiser utendørs

Noe av det beste jeg vet er å spise middag ute. Jeg vet ikke hvorfor, men helt siden jeg for første gang fikk lov til å innta middagen på det lille bordet faren min hadde laget i sandkassen, har de vært nærmest magiske, de første dagene i året man kan spise på verandaen. Hjemme hos min far spiser man som regel alltid ute i sommerhalvåret, og spesielt godt husker jeg den sommeren jeg bodde hjemme hos ham i forbindelse med en sommerjobb jeg hadde på Fellesslakteriets salgskontor. På fest- og helgedager var ofte deilig grillmat og øl soms tod på menyen, jeg var tross alt myndig, og ikke sjelden fikk jeg servert en liten sterk en ved siden av, Larsens Spesial, noe jeg i ettertid har fått vite var hjemmebrent smaksatt med curacao-essens. Det var liksom en ekstra bra start på lørdagskvelden, å spise middag der hjemme først. En Sankthansaften det året husker jeg ekstra godt, for etter en slik start hos min far endte mine venner og jeg opp med å drikke rent for meget da vi besøkte et av Fredrikstads skjenkesteder, noe som resulterte i en noe uheldig bakrus dagen etter, som var normal arbeidsdag. Jeg var jo ikke vant til arbeidslivet, begrepet normal arbeidsdag var fremdeles noe diffus for meg, og ihvertfall ikke det jeg tenkte mest på mens jeg levde livets glade dager på en pub på selveste Sankthansaften. Sankthansdagen, derimot, tenkte jeg mer på hva jeg ikke skulle drukket. Det var ubehagelig, så fyllesyk har jeg siden aldri vært mens jeg samtidg var på jobb. Kroppen var ihvertfall på jobb. Jeg husker at jeg sov under pulten på kontoret i lunchpausen, og mottok i transetilstand ordre per faks hele dagen, ordre jeg leverte videre til min noe mer motiverte kollega. Da arbeidsdagen var ferdig serverte pappa stekt flesk og duppe på verandaen, og etterpå ble jeg kommandert ut i haven for å klippe gresset. Det hjalp.