Fargeblind rettferdighet

PROLOG.

Ifjor på denne dato holdt jeg min første og kanskje siste appell på et første mai-arrangement. Budskapet var klart: Det er ikke alltid de røde kjemper de svakestes kamp mot de sterke, og vi må ikke se oss blinde på politiske farger. 

I den lille byen vår er dette fremdeles aktuelt, her hvor de styrende partier kjemper næringsinteressenes sak når det kommer til vern og byutvikling, og hvor markedsinteresser, ikke kultur, er utslagsgivende for hva man er for eller imot. 

På Narnte stod enkelte med ryggen til på grunn av min politiske tilnytning, og mange med motsatt partitilhørighet ser en annen vei og later som de ikke hører når det åpenbare blir påpekt fra bystyrets talerstol. Jeg håper likevel noe har nådd igjennom, og at vi en gang i fremtiden kan styre byen vår etter hva som er det beste for dens borgere, ikke etter den rikestes lommebok. 

Slik lyder min appell på første mai, i år som ifjor. 

Ha en god første mai, det være seg hjemme, på Narnte eller i tog.

Appell på 1. mai 2013, gamle Narnte teglverk.

Kjære alle sammen! 

For et flott sted å feire første mai! Er det noe vi kan enes om, så må det vel være at det er viktig å ta vare på fortiden vår, at det er viktig å ta vare på historien? Om man mener at første mai har utspilt sin rolle i vår tid eller om man fremdeles ønsker å ta i bruk dagen som en internasjonal kampdag, så er det ingen som kommer bort fra første mais betydning opp igjennom historien. Derfor treffer dette arrangementet bredere og det inkluderer flere enn mange andre første mai-feiringer. Det tar vare på historien, både når det kommer til arbeidernes frigjøringsdag og ikke minst når det kommer til historien her vi står nå - på gamle Narnte teglverk.

Er det underlig at jeg som Høyre-mann holder en appell på første mai? Det er nok mange som synes det. Og som dere ser har jeg til og med på meg røde bukser. Er det egentlig lov? Jeg har tenkt dette en stund, om dere tillater meg å være litt personlig. I pausen på et bystyremøte kom nemlig en av Arbeiderpartiets representanter bort til meg, pekte på mine røde sko og bemerket at jeg burde «vært hos dem,» siden jeg har sans for de røde detaljer. Det er forsåvidt ikke første gang det er blitt påpekt, mer eller mindre spøkefullt, at jeg ikler meg de rødes klær. Ofte har jeg røde sko eller sokker, nå og da en genser på innsiden av jakken eller kanskje et rødt lommetørkle i brystlommen. Jeg har liksom alltid tenkt at dette er et innslag av frisk eleganse eller i verste fall eiendommelighet, og ikke egentlig som uttrykk for mine politiske tilbøyeligheter. Men at det kan tolkes slik er interessant. Har «de røde» eiendomsretten til fargen rød? Spørsmålet er relevant, også for en første mai-tale på Narnte teglverk. Som et eksempel på det motsatte var det i Frankrike før revolusjonen, på alle Ludvigenes tid, kun de eldste og mest fornemme adelsfamiliene som hadde retten til å gå med røde hæler på skoene. I USA er rødt tradisjonelt republikanernes farge. Politisk er de imidlertid «blå.»

Jeg har alltid følt meg ganske «blå» selv, og bekjenner meg som godlynt erkekonservativ. Denne betegnelsen fikk imidlertid et skudd for baugen da jeg på et helt annet bystyremøte, nemlig forrige torsdag, etter hardt og innbitt å ha kjempet for å verne Det norske Cheviotspinderis bygninger mot de store økonomiske interesser, ble plassert i partiet Rødt av en av mine meningsmotstandere, som ikke likte at jeg utfordret markedskreftene, og med det hindret næringsutvikling. Her begynner det å bli interessant! Har «de røde» også eiendomsretten til å kjempe den gode sak? Det synes jeg blir helt feil, og det må bero på en villfarelse. En trist villfarelse, og mye mer bekymringsfull enn at «de røde» på noen som helst måte skulle ha eiendomsretten til fargen rød.

Dette kommer kanskje som en overraskelse på dere, men selv om jeg er Høyre-mann betrakter jeg meg nemlig som et godt menneske. Selv om jeg er Høyre-mann er jeg interessert i å bevare kultur og historie. Selv om jeg er Høyre-mann er jeg opptatt av mennesker.

Ser vi på arbeidernes kår i Norge, vil jeg selvfølgelig ikke at noen skal få det dårligere på grunn av den politikken Høyre fører. Ingen politikere vil det. Men der man kjempet under parolen «By og land, hand i hand» ser vi nå et mer moderne arbeidsliv, med høyere grad av samspill mellom kapital og individualitet. Ser man på de lange linjer er det selvsagt forskjell på yrkesaktives behov før og nå. Der man før var kollektivistiske, i en tid der det kanskje også var mer nødvendig å stå samlet i et offentlig kollektiv, ser man i dag et mer fleksibelt og moderne arbeidsliv, der man i større større grad har mulighet til å forme sitt eget liv. Enkeltindividet er viktig, og det betyr også trygghet for den enkelte arbeidstager. Og ser man til andre land, der utviklingen ikke har kommet like langt som her og som vi har en plikt til å hjelpe, står Høyre for en bistandspolitikk som betyr penger til dem som har det vanskelig, men som også stiller sterkere krav til at menneskerettigheter blir fulgt. Hvis vi med vår økonomiske støtte også kan være med på å spre respekt for andre menneskers ve og vel, da skaper vi trygge lokalsamfunn ikke bare her i Norge, men også i et globalt perspektiv.

Menneskerettigheter. Valgfrihet for arbeidstagere. Å skape gode samfunn vi kan leve godt i. Er disse ordene røde eller blå? 

Jeg er konservativ, det har dere sikkert allerede forstått på hatten. Høyre står for en konservativ politikk. Konservatisme betyr ikke at man skal bevare absolutt alt, i motsetning til hva enkelte bevaringsmotstandere ynder å spissformulere. Konservatisme betyr å skape gradvis endring – å endre for å bevare. Det går også på at vi skal ta vare på røttene våre og ta vare på viktige forbindelser til fortiden. Når man skal bygge et land i et moderne samfunn er det etter min mening noen viktige bærebjelker som må på plass. Det er kultur, det er industri og det er tradisjon. Kulturen skal skape innhold i liv. Industrien er viktig for å skape inntekter. Tradisjonen er viktig for å bevare de lange linjer.

Vi står nå midt i historien. Narnte teglverk var det siste teglverket som var i drift i Nedre Glomma, og et viktig stykke industrihistorie er blitt begravet er ute i skogen. Er ikke dette viktig å ta vare på, alle som er opptatt av arbeidernes rettigheter hver første mai, og som går under røde flagg og paroler? Hvorfor er ikke arbeiderhistorien viktig idag? Hadde det ikke vært for Harald Hauglin og den enorme dugnadsinnsats som dere som er her ukentlig har lagt ned, ville Narnte vært helt vekk. Nå dukker historien opp igjen, litt her og litt der, til glede for nysgjerrige turgåere. Hvordan kan vi for fremtiden unngå at slike viktige forbindelser til fortiden forsvinner? Til sammenligning nevnte jeg at vi hadde en sak i bystyret forrige torsdag. En trist sak, som handlet om rivningen av Cheviotspinderiet like her nede. Så man på ytterpunktene stod bystyret ovenfor et vanskelig valg:

Skulle vi tillate rivning av Spinderiet, den siste representanten for viktige industribygg av sitt slag i Fredrikstad? Eller skulle vi tvinge en næringsaktør til å beholde et ubrukelig og falleferdig bygg? Saken var heldigvis ikke så svart/hvitt. Dette handler selvsagt om penger. Nærmere bestemt mest mulig penger. I dag har absolutt alt en verdi ikke bare ut hva det representerer her og nå, men også ut fra hva det kan gjøres om til og selges for i fremtiden. Når vi snakker om vern, er dét et stort problem. For hvem skal bestemme hva som skal tas vare på for fremtiden når økonomiske interesser alltid vil dra i retning av å bygge nytt? Når det kommer til å omdisponere gamle hus til nye formål er det nemlig ingen tvil: Det er alltid billigere å rive.

Her kommer ordet vern inn i bildet. I Fredrikstad har vi ingen byantikvar med ansvar for byens lokale særegenheter. Fylkeskonservatoren har et regionalt ansvar og Riksantikvaren et nasjonalt. Betyr det at vi ikke har noen vernemuligheter? Nei, det betyr at politikerne, som representerer folket, skjønnsmessig må vurdere hvilke hus som skal vernes. Politikerne valgte å verne spinneriet ved forrige regulering. Men hva skjer så? En ny eier kommer inn, en som ser større potensiale ved å rive huset og bygge flere leiligheter, satt litt på spissen. En eier som kjøpte seg inn i prosjektet under den klare forutsetning og premiss ved kjøp av eiendommen at teglstensbebyggelsen skulle bevares, finner ut at det er mer penger å tjene. Om vi tillater å rive huset på bakgrunn av dette, hva er da et vernevedtak fra politikerne i Fredrikstad egentlig verdt? Ja, det er jo ikke verdt noen verdens ting. Å verne betyr som som vi vet å beskytte. Å tillate rivning fordi noen vil tjene mer penger er det motsatte av å beskytte.

I tillegg har vi miljøaspektet. Det er kanskje billigere å rive gamle hus, men miljømessig er det en klar fordel å la dem stå. Tenk bare på all murstenen som skal ned, kjøres vekk og i verste fall erstattes med nye.

Så sier man at fylkeskonservatoren ikke har noen innvendinger. Til det har jeg en innvending. Det er nemlig ikke sånn at det ikke er lov å tenke selv i denne byen. Det er ikke fylkeskonservatoren som definerer hva som er særegent ved Fredrikstad. Det er vi som gjør det. Ansvaret ligger hos oss. Og det ligger hos dere, når dere skal velge representanter til styre og stell.

Tilbake til fargene rød og blå. Det var ikke Arbeiderpartiet som ville bevare spinneriet. Det var ikke de røde. Det var ikke de grønne heller, og hvor miljøperspektivet egentlig ble av oppe i det hele, det vet jeg ikke. Det var seks representanter fra Høyre og to fra Venstre som ville bevare spinneriet. Når vi står her sammen, på første mai, midt i ruinene av gammel arbeiderhistorie, noen av oss røde og noen av oss blå, er min appell til dere:

Ikke velg politikere etter først og fremst om de er røde eller blå! Velg representanter for dere som deler deres engasjement for hva enn det måtte være. I et fungerende lokaldemokrati er det viktig at man bruker stemmeretten og påvirker sammensetningen av de folkevalgte. Det er nemlig ikke slik at de røde er gode og de blå er mindre gode, at den ene siden tenker på folket og den andre tenker på penger. I politikken som alle andre steder, og spesielt når det gjelder bevaring er vi avhengige av at den enkelte politiker tar det ansvaret som er delegert fra velgerne.

For min del må «De røde» må fravristes eiendomsretten til fargen rød. Jeg vil nemlig fremdeles sprade rundt med mine røde bukser. Men enda viktigere er at de røde fravristes eiendomsretten til å tale de svakes sak i kampen mot de sterke.

Den eiendomsretten tilhører nemlig ingen. Dét er en plikt for oss alle.