Foreningen Gamle Fredrikstad 65 år – behøves den lenger?

Gamlebyen ligger som en idyllisk oase bak sine grønne voller. Den er vakker, velholdt og fylt med aktører som vil den vel. Gamlebyen som kulturminne har det godt. Det er derfor lett å tenke seg at Gamlebyen alltid har fremstått i den skikk den gjør idag, og at bevaringsarbeidet i Gamlebyen må regnes som en hobbyvirksomhet fundert på historieinteresse eller foreningsiver. Dette bildet tåler en revisjon.

Den moderne utviklingen av Gamlebyen foregikk opp til krigens dager, og det som begrenset utviklingen var ikke fremsynt bevaringsiver, men pengemangel. Økonomi satt en stopper for de fleste planer for utvidelse, og gjorde sitt til at Gamlebyen var forfallen og fremsto som lite attraktiv. Asfalt og brosten preget gatebildet om hverandre, husmorvinduer gjorde sitt inntog også her, og strømledninger og fjernsynsantenner var godt synlige. Hvilken endring i bevissthet har så skjedd siden dengang?

Allerede i 1897 kom de første tanker om hva den gamle festningsbyen bød på. Den gang var det vollverkene man først og fremst var opptatt av, og man lot stifte en «Forening til fæstningsvoldenes forskjønnelse» for å øke tilgangen til et område som tidligere hadde vært avstengt av militære hensyn. Trapper ble muret opp og trær ble plantet, og de grønne vollene ble snart et yndet sted for rekreasjon og adspredelse. I 1949 så man behov for forvaltning også for resten av Gamlebyen, og i et samarbeid mellom de militære myndigheter og bevaringskrefter ble foreningen Gamle Fredrikstad stiftet som en videreføring av «Festningsvollenes forskjønnelse». Foreningen skulle arbeide for at festningsbyen med sine fortifikasjoner og bygninger ble bevart og vedlikeholdt som kulturminne.

Bevaringstanken synliggjorde behovet for et regelverk for Gamlebyen, og i 1956 utkom de første «Særvedtekter for Gamlebyen», utarbeidet av fylkeskonservator Lauritz Opstad og foreningen Gamle Fredrikstad. Denne ble fulgt opp av «Bevaringsplan for festningsbyen Fredrikstad», som foreningen i sin helhet stod for i 1969 – selve grunnlaget for de reguleringsbestemmelser som finnes for Gamlebyen i dag.

Særbestemmelsene fikk naturlig nok konsekvenser for Gamlebyens gårdeiere, som måtte legge ned meget arbeid og ressurser for at gårdene i Gamlebyen skulle fremstå slik de gjør idag. Som kompensasjon for de økte utgifter dette medførte, sørget foreningen Gamle Fredrikstad for midler fra Riksantikvaren som skulle dekke den merkostnad gårdeierne hadde.

65 år senere kan man stille seg spørsmålet om det fremdeles er behov for Gamle Fredrikstads stadige engasjement i Gamlebyen, eller om man nå kan overlate ansvaret til bevaringsmyndigheter og kommune i fellesskap. Gamlebyen har alltid vært utsatt for press utenfra for å endre og utvikle, eller lette på restriksjoner. Dette presset er større enn noensinne, i en tid der gode økonomiske forhold gjør at kravene om stadig mer individualiserte løsninger melder seg. Samtidig er de økonomiske rammevilkår for bevaringsmyndigheter og kommune helt motsatt, og stillingsressursene som settes av til bevaring og byggesaker små.

Riksantikvaren og fylkeskonservatoren er underlagt politisk styring, og må derfor balansere faglige standpunkter opp mot flertallsstyrets holdninger. Selvstendige foreninger som Fortidsminneforeningen og foreningen Gamle Fredrikstad står friere til å sette viktige forhold på dagsorden, og kan tillate seg å være tydeligere. Foreningen Gamle Fredrikstad med sine formenn i spissen kan nok gjennom tiden ha fremstått som lite kompromissvillig med sin restriktive holdning til eksempelvis seksjonering av gårder, løsfotreklame eller nyere typer panel. Gamlebyen skal imidlertid bestå meget lenger enn noen av oss som lever eller arbeider innenfor vollene i dag kommer til å oppleve, og tenker vi oss byens historie pluss 450 år til, blir en enkeltaktørs opphold i Gamlebyen svært kort. Det er derfor viktig at byen forandres så lite som mulig underveis som følge av individuelle behov, og at det er helheten som hensyntas i forvaltningen. I et bevaringsperspektiv er det ikke alltid kompromisset som er løsningen, og ofte behøves frittstående og uavhengige aktører som tør sette ord på et upopulært standpunkt.

Foreningen Gamle Fredrikstad vil som den fremste kontinuitetsbærer innenfor vollene stadig påta seg rollen som uavhengig vakthund, og med dét stå ytterst på vollverkenes barrikader selv når byutviklingens vinder blåser som verst. Det fortjener en by som fremdeles, og ikke helt uten stormer i fortiden, kan smykke seg med benevnelsen Nordens Festningsby.