Tenn et lys. Det er lørdag.

Det er lørdag morgen, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre med dagen. Skal jeg tilbringe den i min grønne chaise longue, lett henslengt i sjøstjerneformasjon og lese en god bok? Eller kanskje gjøre noe nyttig? Og dersom jeg skal gjøre noe nyttig, hvem skal jeg gjøre det for? Det kan være meg selv, noen i min nærhet, eller kanskje aller helst en god sak et stykke unna, i behagelig distanse til meg og min egen tilværelse.

6. februar var «Samefolkets dag», noe en aktiv bruker av sosiale medier umulig kunne unngå å få med seg. Kunne dét vært noe å engasjere seg i? For det virket som en sak passe langt nok unna til å skape engasjement. Offentlige personer av ulike slag overgikk hverandre i gratulasjoner, og som politiker burde jeg kanskje ha kastet meg på bølgen. Ikke at jeg tror politikere flest ser med uinteresse på samefolket, men jeg innrømmer gjerne at dagen kom likesom julekvelden på kjerringa og at jeg personlig ikke klarte å mobilisere engasjement raskt nok. Jeg er også for slapp når det gjelder Earth Hour. Ikke at jeg ikke ser den vakre symbolverdien av bruke å en time på miljøet, og det er utvilsomt en god tanke at man skal minne seg selv om verdens elendighet en gang i blant. Tenn et lys for en god sak på Facebook. Slukk et lys for Earth Hour. Trykk «Liker» om du kjenner noen som trenger en klem. Hvor mye miljøet engasjerer oss utenom Earth Hour, eller hvor mange av oss som tenker på samefolkets rettigheter når det ikke er 6. februar, eller hvem som egentlig klemmer folk, er usikkert. Men vi er i det minste politisk korrekte.

Politisk korrekthet er blitt et ideal i dagens samfunn. Vi elsker idealer, livet blir nemlig en god porsjon enklere om man har noen kjøreregler å forholde seg til. Nå er jeg i og for seg enig i at idealer kan være gode å skjele til, men problemet er at de altfor ofte tipper over og blir moralisme. Politisk korrekthet er på en måte moralisme. For eksempel har vi et samfunn som tilsynelatende dyrker individualisme. Men hva skjer så snart individualismen beveger seg utenfor den politiske korrektheten? Still spørsmålet til en person som ikke vil ha barn. Eller til en kvinne som ønsker å være hjemme med barna. Eller en som velger å røke. Still spørsmålet til en FrP'er.

Er dette en velkommen utvikling? Jeg synes ikke det, men det er kanskje heller ikke så underlig. Jeg er nemlig overvektig, jeg lever ikke så sunt som jeg burde og jeg tilbringer mer tid lesende i min grønne chaise longue enn ute i treningsfeltet. I dagens politisk korrekte klima er jeg en potensiell belastning, og jeg burde gjøre meg selv og alle andre en tjeneste ved å komme meg opp og ut. Til overmål har jeg som uttalt filosofi at man skal nyte livet mens man har det, og dét er et besynderlig standpunkt for en som attpåtil sitter i byens helse- og velferdsutvalg. Kan man som overvektig og med god samvittighet uttale seg om helsepolitikk?

Jeg har heller ikke bilsertifikat. Med tanke på flere allerede drøftede problemstillinger, slik som a) min overvekt og b) Earth Hour og miljøet, burde dette være utelukkende positivt. Likevel høster jeg overraskende lite ros for denne avgjørelsen, snarere tvert imot. I et møte forleden dag ble det påpekt at jeg var flink fordi jeg syklet og gikk overalt. Da jeg fortalte at jeg strengt tatt ikke hadde noe valg, ble det som først var oppfattet som tiltakslyst raskt snudd til tiltaksløshet. Jeg, som altså pr. definisjon er miljøvennlig og bent frem sporty, havnet besnærende nok plutselig helt på minussiden. Det er altså ikke hva man gjør som er viktig, det er hvorfor man gjør det.

Hvordan er det egentlig med vår toleranse for andres ulikheter? Den blir etter min mening mindre, i sammenheng med at vi slutter å diskutere uenighetene våre og at det har blitt så lett å være overfladisk engasjert i sosiale medier. Det er så mye mer bekvemt å trykke «Liker» på Facebook eller markere en bestemt dag enn å måtte forsvare meningene sine overfor venner og bekjente. Substans har på mange måter blitt unødvendig, vi leser helst «På tråden» og lar Morgenbladet ligge urørt. Den gode samtalen er forskjøvet til kommentarfeltene, der de «gale» debattantene råder.

Hva er så det beste jeg kan gjøre denne lørdagen, etter mine hverdagsfilosofiske betraktninger om samfunnets forfall? Konklusjonen må være at livet er for kort til å bekymre seg over triste ting på sosiale medier. Skal man gjøre noe med elendigheten – brett opp ermene, snakk med noen eller gjør noe. Selv tror jeg at jeg velger boken. Det er tross alt lørdag.  

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 2. mars 2013. Illustrasjon: Nina Klausen