Fredrikstads historie begynte i 1016, da byen Borg ble grunnlagt et stykke oppe i elven av ingen ringere enn Norges evige konge Olav Haraldsson. Der lå den i et halvt årtusen, inntil byens borgere en dag så seg mektig lei av svenskenes utidige plyndring og nedbrenning av byen, og søkte danskekongens velsignelse til å flytte. Så ble gitt, og 12. september 1567 flyttet Sarpsborg med byprivilegier, mann og mus ned til Glommens munning. Og der har den ligget siden.
Byen ved Glommen kalte seg også Sarpsborg, men tok etterhvert istedet navn etter kongen som ratifiserte flyttingen. Og dette er viktig: Sarpsborg er fra dette tidspunkt Fredrikstad. Fredrikstad er Sarpsborg. At tingenes iboende elendighet understreket saken ved å la restene av gamle Sarpsborg forsvinne ned i fossen i 1702, skal man kanskje ikke gjøre et for stort nummer ut av. Forvirringen oppstod imidlertid når bosettingen oppe ved Gleng utover 1800-tallet igjen vokste seg så stor at den søkte om byprivilegier. Et historieløst Storting fattet i 1839 et skjebnesvangert vedtak: Privilegiene innvilges og byen kalles Sarpsborg. Sarpsborg, som i 1567 lå ved Glommen, fantes nå altså to steder, og ble på samme tid både far og lillebror til seg selv. Ikke så underlig at det oppstod en identitetsforstyrrelse.
Siden den gang har de to byene rivalisert og småkjeklet som bare søsken kan, og kranglet om alt fra fotball til lokalisering, togtraséer, tilknytning til hovedveier og skattekroner. Bypatriotisme er viktig for utvikling av identitet, og rivalisering mellom søsken og byer i sin alminnelighet er naturlig. Men i en tid der regioner blir stadig viktigere og konkurransen om tilflytting hardere, er det på tide å tenke annerledes: Sarpsborg og Fredrikstad må sammen gjøre seg sterke og ta posisjonen som den viktigste regionen i Oslofjord-området. Lokaliseringspørsmål av relevans er nemlig ikke lenger Rolvsøy eller Grålum, det er Sarpsborg/Fredrikstad eller Vestfold og Akershus.
Sarpsborg/Fredrikstad har som region mye å tilby næringslivet. Tilknytning til E6, som brukes som forklaring på at Fredrikstad sakker akterut i næringspolitikken, finnes allerede i Sarpsborg. Om en bedrift med behov for slik tilknytning kan ligge ved E6 i Sarpsborg, samtidig som dens ansatte er bosatt i en av byene og bruker penger i hele regionen, er dette bra for alle. Problemet oppstår når et kunstig skille for økonomi og skattekroner skaper konkurranse der man burde ha samarbeid. Borg Havn er et tilsvarende eksempel, og dertil kommer byenes store ledige arealer, hovedstadsnærheten og ikke minst utviklingen av kompetanseklynger som Øra Industripark, som i seg selv bidrar til å tiltrekke seg et næringsliv som ønsker gode bomiljøer for sine ansatte.
På toppen kommer byutviklingsområdene på Værste, det store potensialet ved Paddekummen med drømmen om elvemetro fra Sarpsfossen til havgapet, en deilig skjærgård å tilbringe fritiden, og i det hele tatt to blomstrende byer med alle muligheter til fredelig sameksistens med hvert sitt urbane sentrum. Den kritiske suksessfaktoren er evne til samarbeid, vilje til å lykkes og ikke minst raushet rettet mot hverandres byer. Kort sagt kan min partikollega Truls Velgaard trygt siteres fra en konferanse nylig: Det som er bra for Sarpsborg er bra for Fredrikstad.
La sirkelen skapt av den historiske runddansen til søskenbyene komme til ende i en ny og felles Borg kommune, slik at vi sammen kan løfte regionen og bli et sterkt urbant sentrum folk fra alle kanter vil være en del av. Søskenrivaliseringen bør ikke lenger legge føringer for byutviklingen. Den kan vi la ligge igjen på fotballbanen.
Trykket som kronikk i Fredriksstad Blad, 25. juni 2014.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar