Byutvikling engasjerer fordi det handler om bymiljøet vi bor og lever i, og de tilsynelatende motpolene som settes mot hverandre er ofte vern kontra utvikling. Vi mener dette snarere er en skinnkonflikt: Vern bør ikke være en motsats til utvikling. Det er fullt mulig å se vern av bygninger og bygningsmiljøer hånd i hånd med utviklingen av en moderne by. Bevaringen av en bys egenart er av enorm betydning. Det gir gjenkjennelighet og særegenhet som i en moderne verden bare vil bli viktigere og viktigere å hegne om. Det vil fremme Fredrikstads attraktivitet, for å benytte et populært begrep.
At enkelte bygninger skal bevares, vurdert ut fra kvaliteten eller det unike ved bygningen, er de færreste motstandere av. Uenigheten går snarere på hvor mye som skal vernes. Vi mener det er viktig å se helheten, på bygnings- eller kulturmiljøer. Kulturminneloven definerer kulturmiljøer som «områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng». Enkeltbygninger som i seg selv knapt er verneverdige, kan være med å utgjøre helt unike og høyst verneverdige miljøer. Men det kan være vanskeligere å se og definere slike miljøer, og det gjør også vernekampen vanskeligere. Det gjør behovet for kunnskap og oppmerksomhet om de bevaringsverdige bymiljøene våre enda viktigere.
I en særstilling kommer Gamlebyen. Midt i Fredrikstad har vi et kulturminne i verdensklasse i kraft av det unikt velbevarte kulturmiljøet, med militære og sivile bygninger innenfor en 1600-tallsfestning og fortene plassert i festningens åpne forterreng. Fokuset på akkurat kulturmiljøet er årsaken til de mange protestene som de siste par årene har blitt rettet mot omdiskuterte byggeprosjekter i og ved dette kulturmiljøet, enten det er i synsfeltet fra vollene rundt Gamlebyen, fra Kongsten fort, eller mellom festningen og Vaterland. Man er i sin fulle rett til å hevde at utfordrende nybygg i et slikt miljø er positiv byutvikling, men vi mener det er feil. I et slikt miljø er det vern om det unike kulturmiljøet for kommende generasjoner som må ha forrang, fremfor nåtidens kanskje kortvarige fascinasjon for «utfordrende» arkitektur.
Et slikt kulturminne i verdensklasse krever god forvaltning fra vertskommunen, altså en mer foroverlent og årvåken holdning fra Fredrikstad kommune. Ikke minst i forbindelse med endring og vedlikehold av de verneverdige gårdene har vi de senere år sett flere uheldige eksempler på hva som kan skje når det motsatte er tilfellet, både i form av forfalne gårder og i form av gårder som etter «utbedring» fremstår som varig endret og ikke lenger representative for den byggeperioden de ble satt opp. Detaljene forringes, noe som er et tap for kulturmiljøet.
På bakgrunn av dette mener vi Fredrikstad må få en byantikvar som kan ta denne mer koordinerende og foroverlente rollen i bevaringsarbeidet, og bidra med faglig styrking i byggesaks- og planarbeidet. Byantikvaren må være en instans med fagkunnskap som blir lyttet til. Men like viktig skal byantikvaren være en formidler av byens bygningsmessige arv, og være en kunnskapsbank for kommuneadministrasjonen som innbyggerne. Private eiere bærer den største byrden i vedlikeholdet av bygningsarven i Fredrikstad, og faglige råd og veiledning er viktig.
Fylkeskonservatoren har ansvar i dag. Men de skal ha hele Østfold i tankene. I en tid med usikkerhet om fylkeskommunens fremtid, samtidig som signalene fra staten peker mot større lokalt ansvar, er det all grunn til at vi i Fredrikstad selv bør ta initiativ til, og legger føringer for å ta vare på våre egne kulturmiljøer. Det er tross alt vi som bor i Fredrikstad som kjenner byen vår best. Gir vi Fredrikstad en byantikvar, gir vi også et signal om at vi tar vår egen kulturarv på alvor og vil bringe den inn i fremtidens Fredrikstad.
Trond Svandal
Knut Thomas Hareide-Larsen
Kronikk i Fredriksstad Blad 27. februar.
Så enig, så enig! Og ikke bare Fredrikstad!
SvarSlett