– Det er I, herr Rådmann!

– Dersom København ble sentrum i verden, skrev Piet Hein en gang i noe mer elegante vendinger, ville enkelte bli glade, mens andre igjen ville bli forundret – de trodde den var det allerede. Heins poème illustrerer hvorfor vi ikke alltid adresserer problemstillinger som befinner seg rett under nesetippen, og med denne nestenkontinentale innledning settes kursen hjem til Fredrikstad og til vår egen politiske andedam. Like under overflaten befinner det seg nemlig en politisk sak av ikke ubeskjedne dimensjoner, som kun ytterst sjelden skaper krusninger i overflaten i form av en offentlig debatt.

Saken gjelder innføringen av det parlamentariske system i Fredrikstad, og jeg undrer meg over hvorvidt mangelen på oppmerksomhet i denne saken skyldes fenomenet ovenfor: Folk flest tror vi allerede styrer etter det parlamentariske system. Det er kanskje ikke så underlig, parlamentarismen har etter sitt inntog for 130 år siden bidratt til å gjøre politikk oversiktlig og forståelig, og de norske byer som figurerer oftest i riksmediene styres idag etter parlamentarismen. Fredrikstad derimot, gjør det ikke.

Parlamentarismen som system kjenner vi godt. Byparlamentarismen søker å kopiere dette og overføre det til lokaldemokratiet, og hopper for enkelhets skyld bukk over det faktum at en by ikke er en nasjon og et bystyre ikke er en lovgivende forsamling. Således defineres byrådet som et utøvende organ utgått av byens øverste valgte myndighet; den utøvende makt er politisk valgt og styrt av det til enhver tid sittende flertall. Enkelt og greit kan man på pressens tabloide måte uttrykke det slik at byråkratene ikke lenger får skylden for økonomifadeser, men politikerne selv. I en tid med både politiker- og byråkratiforakt skulle valget altså stå mellom pest og kolera.

Parlamentarismens kjeglete motsetning kalles formannskapsmodellen og stammer fra tiden før de politiske partier, altså en fra velgerperspektiv nærmest himmelsk tidsperiode. Tanken var at byens klokeste hoder, politikere dengang skulle nemlig helst inneha denne spesielle egenskapen, dannet et formannskapskollegium utgått av det større representantskapet for smidigere å kunne utøve sin ombudsmannsrolle opp mot den mektige magistraten vi senere har kalt Rådmann.

Rådmannen var da som nå den utøvende myndighet som vernet vår stad mot all træskhet og fare, og som kom med forslag til de tiltak som representantene skulle stemme over. Politikk var det i praksis svært lite av, og både representantskapet og formannskapet var i streng kontrast til nåtidens arenaer for politisk spill kollegier der man søkte å oppnå konsensus og et felles beste for byen.

Konsensus og felles beste for byen høres kanskje ikke ut som modellen Fredrikstad idag bruker, ihvertfall ikke om man som interessert borger skulle forville seg opp på tilhørerbenken i bystyresalens annen etasje. Den økende tendens til at lokalpartiene fungerer som både rugekasser og miniatyrversjoner av sine mødre i hovedstaden gjør sitt til at de politiske skillelinjene er mer markerte enn tidligere og uenigheten ofte av mer prinsipiell enn praktisk betydning. Fredrikstad styres idag etter en hybrid mellom formannskapsmodellen og parlamentarismen, hvor begrepene posisjon og opposisjon har festet seg i det politiske språket til tross for at det ikke hører hjemme i den modell vi egentlig styrer etter.

Den politiske dialogen man kun for få år siden fremdeles kunne spore virker langt borte, og som bypatriot og ennå i min første periode som politiker medgir jeg at jeg nå og da dagdrømmer om de lange linjer og den stabilitet som bred politisk enighet fører med seg. Jeg kan ikke helt la være å undre meg over om tiden for å tilstrebe konsensus og arbeide sammen for den byen vi alle elsker virkelig kan være forbi. Er det ikke slik at byen som helhet taper terreng der de politiske motpolene vinner?

Bystyret skal om ikke altfor lenge ta stilling til disse spørsmålene. Selv har jeg foreløpig ikke konkludert; er tiden gått fra formannskapsmodellen eller er dialog og konsensus stadig innen rekkevidde for Fredrikstad? Det parlamentariske systemets fordel er at ansvaret klart og tydelig plasseres hos politikerne, og kanskje vil man som ung og håpefull lettere oppmuntres til å delta i et politisk system man faktisk forstår hvordan fungerer. Økonomi er også en faktor i det rådmannen kaller en forgjeldet lavinntektskommune, men hvor stor vekt bør man legge på penger når byen skal finne sin rette styringsform?

Hvorom allting er, borgerne og pressen må ut i andedammen før 177 års historie kastes på båten. Såpass refleksjon over en viktig endring fortjener Fredrikstad.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 15. februar 2014. Illustrasjon: Geir A. Carlsson (Fredriksstad Blad)