Tweeds' lille røde

I pausen på et bystyremøte kom en av Arbeiderpartiets representanter bort til meg, pekte på mine røde loafers og bemerket at jeg burde «vært hos dem,» siden jeg har sans for de røde detaljer. Det er forsåvidt ikke første gang det er blitt påpekt, mer eller mindre spøkefullt, at jeg ikler meg de rødes klær. Ofte har jeg røde sko eller sokker, nå og da en genser på innsiden av jakken eller kanskje et rødt lommetørkle i brystlommen. Om dette sees på som et innslag av frisk eleganse, eiendommelighet eller til og med som uttrykk for politiske tilbøyeligheter er interessant. Har «de røde» eiendomsretten til fargen rød? Under Frankrikes l'ancien régime, der de hverken hadde problemer med demokrati eller sosialisme, var det kun de eldste og mest fornemme adelsfamiliene som hadde retten til å gå med røde hæler på skoene. I USA er rødt tradisjonelt republikanernes farge. Politisk er de imidlertid «blå.» 

Jeg har alltid følt meg ganske «blå» selv, og bekjenner meg som godlynt erkekonservativ. Denne bekjennelsen fikk et skudd for baugen da jeg på et annet bystyremøte, etter hardt og innbitt å ha kjempet for å verne Det norske Cheviotspinderis bygninger i Fredrikstad mot de store økonomiske interesser, ble plassert i partiet Rødt av en av mine meningsmotstandere som ikke likte at jeg utfordret markedskreftene og med det hindret næringsutvikling. Jaha, her møtes altså fargen rød og den politiske tilbøyeligheten «rød», i to pauser i bystyresalen i Fredrikstad og med meg midt i mellom dem. Har «de røde» også eiendomsretten til å kjempe den gode sak? Det synes jeg er en trist villfarelse, mye mer bekymringsfull enn at «de røde» innbiller seg eiendomsretten til fargen rød. Det er ikke gitt at de som er politisk «røde» er de som er best på sosial politikk, miljø eller bevaring. Av og til, når vi snakker om mennesker, historien vår, om kunst eller andre temaer som er mindre egnet for bombastiske oppfattelser, da er den politiske skillelinjen mellom «rød» og «blå» ganske unyansert. Derfor har jeg i fremtiden to viktige kommunikasjonsoppgaver foran meg: 

«De røde» må fravristes eiendomsretten til fargen rød. Jeg vil fremdeles sprade rundt med mine røde detaljer. Deretter må de fravristes eiendomsretten til å tale de svakes sak i kampen mot de sterke. Den eiendomsretten tilhører ingen. Dét er en plikt for oss alle.