Forsetter om et lykkeligere liv?

Et nytt år er over oss, og med dét kommer også tiden for de gode forsetter. Ved inngangen til det nye året slås de fleste av oss av en merkbar misnøye over det livet vi frem til nå har levet, og et nytt kalenderår virker som et godt tidspunkt for en omfattende og livsomveltende kursendring. Kort sagt, livet starter likesom på nytt første januar. For de aller fleste mennesker er denne livsendringen imidlertid sjelden gode nyheter, nyttårsforsettene har nemlig en lei tendens til å være svært ubehagelige opplevelser for kropp og sjel. Man skal i voksen alder begynne å trene. Prøve seg på hvite måneder. Ikke spise søtsaker. Ikke spise fett. Ikke begjære sin nestes ektemake. Fremdeles har jeg til gode å møte en person som setter seg som mål å leve et lykkeligere og mer behagelig liv.

Kanskje er det den norske puritanismen og enkelheten som her spiller inn. Vi nordmenn har gjerne behov fra tid til annen å gjøre avlat, en egenskap som jo er sympatisk nok i seg selv. Det er bare så upraktisk at det skal skje i januar. Det er midt i den mørkeste tiden, da man vel tross alt trenger oppmuntring, nytelsesmidler og umoral mer enn noensinne. Utenfor er det overhengende fare for sne og holke, så ingenlunde ideelle forhold for å ta opp jogging etter flere års stillesitting. Heseblesende setter ukondisjonerte folk av tyngre modell liv og helse på spill for å føle seg litt bedre i sin overflod. Ikke at jeg ikke har tenkt tanken selv eller stiller meg helt uforstående til tanken om å være sunn. Tvert imot, jeg har ofte ønsket meg et sted der man kunne kombinere trivsel og helse på en balansert måte, for eksempel ved å ta inn på et sanatorium i høyfjellene hvor man kunne utføre sine nyttårsforsetter blant likesinnede på en behagelig og noenlunde sivilisert manér, for derfra å komme igjen som en ny og bedre person.

Jeg har aldri vært på et sanatorium, men da jeg for noen uker siden ledsaget et familiemedlem til et todagers opphold på en hjerteklinikk, øynet jeg håpet om at de ærverdige gamle helsestedene kunne få sin renessanse. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg har lest for mye Thomas Mann eller fordi jeg har en naturlig inklinasjon mot den slags, men det var definitivt noe Hans Castorpsk over hele opplevelsen. Selv om jeg på forhånd visste at oppholdet skulle bli kort hadde jeg pakket til alle eventualiteter, og med meg i kofferten var blant annet en tweedjakke, fire skjorter, et slips, en tversoversløyfe i grovt tweed, en rutete slåbrok, et par kronetøfler, to par briller, to romaner, femti julekort og for festlighetenes skyld en flaske skotsk blended whisky. Dette siste viste seg å være en feilvurdering, for da jeg kom opp til klinikken solgte de tonic i den provisoriske lille kiosken, og ingenting sier vel sanatorium som en gin & tonic før middag. Jeg forstår forresten godt at man lett blir institusjonalisert på slike steder, og det var da også det som gav meg håpet om en lysere fremtid for alle med gode forsetter. Hans Castorp, hovedpersonen i Thomas Manns mesterroman Trolldomsfjellet, skulle bare besøke sin lungesyke fetter et par uker og endte opp med å tilbringe syv år på sanatoriet Berghof i de østerrikske alper, hvor han fordrev tiden med faste måltider, turer i skog og mark samt de obligatoriske hvilestundene på balkongen. På klinikken var det riktignok ingen som plasserte oss i hvilesenger på balkongen, men har man en legetime og en formiddagstur på programmet iløpet av dagen rekker man knapt å skrive mer enn et par tre julekort eller lese noen sider i en oppbyggelig roman før det er på tide å gjøre seg klar til neste måltid. Nå var det ikke mange som kledde seg om til middag på dette stedet, det har kanskje med nordmenns uformelle natur å gjøre, men de serverte vin og øl til maten og solgte både cognac og likør i resepsjonen om aftenen, så jeg tror at det med kun noen små justeringer skulle være fullt mulig å gjøre om klinikken til et sanatorium hvor man ville ønske å oppholde seg lenger enn to dager selv i rammen av det puritanske Norge. Og da blir det med ett mye festligere å være svakelig, eller utføre sine nyttårsforsetter for den sakens skyld.

En ting helt på tampen å trøste deg med om nyttårsforsettene dine nå engang skulle ryke midtveis i januar. Det er som regel en årsak til at du lever det livet du lever – det er det du liker aller best. Hvis ikke kommer det alltids en januar neste år også. God lørdag!

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 4. januar 2014.