Til glede og fred

Da jeg var liten gikk jeg ofte innom Egil Hovland på vei hjem fra skolen. Han bodde i et stort hus rett i nærheten av vårt, og siden jeg var et underlig barn gikk jeg ofte innom eldre mennesker i nabolaget for å snakke om livet og om kunsten. Og kanskje også for å få noe godt å spise eller drikke. Hovland åpnet alltid i pyjamas og slåbrok og bad meg alltid inn på et glass eplemost eller sitronbrus, som han hentet fra det lille tekjøkkenet rett ved arbeidsrommet, hvor det store flygelet stod bestrødd med noter og blyanter, i tillegg til et skrivebord, en stor sittegruppe og en miniatyrmodell av Glemmen kirke. Kunstnertilværelsen hans fascinerte meg, jeg kjente ingen andre kunstnere og var ikke vant til folk som jobbet om natten og sov lengre på morgenen og dermed åpnet døren i slåbrok. Han var sikkert ikke vant til barn som ringte på for å få eplemost heller, og på den måten innbiller jeg meg at vi ble litt rikere av opplevelsen begge to. En gang jeg kom innom skulle den svenske poeten Britt G. Hallqvist komme på besøk litt senere på dagen, hun som skrev lovsalmen Måne och sol, og fru Hovland inviterte meg tilbake den samme dagen for å spise ost og drikke te sammen med de tre voksne. Jeg tenkte aldri over mens vi satt der at den lille damen fra Lund skulle være noe spesielt. Utover alt det eksentriske og utover sin egen vennlighet tenkte jeg opp igjennom oppveksten sjelden over at Egil Hovland skulle være noe spesielt heller, når han for eksempel stanset den enorme amerikaneren sin og lot meg sitte på nedover mot byen da jeg ble eldre, eller da jeg som musikkelev intervjuet ham om norsk kunstmusikk på 60-tallet eller da han gad komme for å høre meg synge min første konsert. Likesom helt vanlig var han. Og på samme tid absolutt ikke. Nesten i det stille var han stor blant alle oss små.