Hva hjertet er fullt av

En av mine laster er at jeg synger. Jeg synger nesten hele tiden. Folk sier gjerne spøkefullt at de synger i dusjen, og for meg er det ingenting som høres mer naturlig ut, for også jeg synger i dusjen. Mye. Det er faktisk slik at jeg nesten ikke klarer å la være, som om rennende varmt vann over hodet skulle avstedkomme en refleksreaksjon av nærmest pavlovsk karakter. Når jeg kaller det for en last er det fordi mitt publikums entusiasme gjerne kan være noe variabel. Det gjelder spesielt innen familien, om almenn ro er påkrevet eller om minstemann ser på fjernsyn, men også ellers ute i den alminnelige verden kan sangen vekke irritasjon. Jeg husker en gang jeg hadde sommerjobb hos min far, han arbeidet ved et oljelager med store tanker fyllt med bensin, diesel, olje og parafin og denslags, med lange og veldige rør som koblet dem sammen og ikke minst til kaien ved Glomma, der de store båtene la til med regelmessig påfyll. Min jobb, sammen med for det meste andre barn av andre ansatte, var å vedlikeholde disse tankene og rørene, ved å skrape rust, flekke med arkanol (eller arr'kanol) og deretter male alt sammen. Et trøttsomt og tidkrevende arbeid for en sangfugl kan jeg forsikre, vi snakker her om ti meter høye tanker og noen kilometer med rør, og selvsagt var det uungåelig at jeg begynte å synge så snart jeg lå under et rør eller stod på et tanktak. Mine arbeidskollegaer, som først viste åpenlyst at de ikke var interesserte i den kulturelle kapital jeg hadde å tilby tilby ved gjentatte stønn og protester, henfalt snart til resignasjon og øyerulling, og det er ikke så ofte de har tatt kontakt med meg siden. Faktisk har jeg vel til gode å oppleve akkurat dét.
         Dette forsøker jeg å tenke på hver gang vi sitter i bilen, for eksempel på  hjem fra en lang kjøretur i Sverige, når sønnen min på snart fem synger. Han synger av full hals og av hjertens lyst, alt fra Emil i Lønneberget til Kaptein Sabeltann. Han synger med feil tekst og treffer tonene med vekslende hell, selv om han stadig treffer flere. Hele veien hjem synger han. Og jeg sitter i forsetet og tenker på hans fremtidige kolleger, der de ligger under de rustne rørene. Javisst er det vel sant at eplet ikke faller langt fra stammen.