Og takk for det gamle

Så var den her, dagen vi alle har ventet på, dagen da det iskalde året 2010 endelig kan kastes på dør og vi kan se fremover mot noe nytt og bedre. Dersom man da ikke synes man har hatt sitt beste år hittil, og ikke kan håpe på noe stort bedre. Stakkars den! Evig negativ som jeg er håper jeg alltid på noe bedre, så jeg hilser 2011 velkommen med forventning og lett skepsis. Ja, og selvsagt en drink eller to. Vi skal ha nyttårsmiddag her i kveld, og både vodka og gin er kjøpt inn, som seg hør og bør, slik at vi kan blande oss noen drinker og glemme alt som det som har vært. Er jeg negativ? Ja. Men det er en del av min habitualtilstand, som søsteren min sier. Hun er lege, og leger trenger vi mange av i familien. Derfor har hun også giftet seg med en, for å være sikker. Uansett, vodka og gin. Jeg tenkte Dry Martinis når gjestene kommer, hva synes dere? Det blir liksom aldri feil, det. Jo, forresten, hvis en av de kvinnelige gjestene forveksler Dry Martini med søt, klissete og svak vermut, og følgelig drikker den altfor fort. Jeg får være litt på vakt. Jeg skal også prøve meg på Bloody Mary ikveld, og det er jeg spent på, for jeg liker egentlig ikke tomatjuice. Jeg var i Praha en gang med en god venninne, og det var på den tiden at Planet Hollywood var veldig hipt. Det var det virkelig også, i forhold til resten av Praha, som luktet stramt på t-banen og hvor alle spiste brøddumplings og tykke pølser. På Planet Hollywood var det til og med velduftende toaletter med bevegelsessensorer på vasken. Jada, jeg var imponert. Ihvertfall, jeg bestilte en Bloody Mary. Og det smakte fryktelig. Men dette er jo nå tretten år siden eller noe, så det kan jo hende ganen har modnet litt siden den gangen. Slik var det forsåvidt da jeg spiste sushi for første gang også. Og det spiser jeg jo hele tiden! Men nå snakker jeg meg virkelig bort. Det var jo alkohol vi var inne på, og det må man liksom være litt inne på når det er nyttårsaften. Jeg er egentlig litt i festhumør allerede, og jeg har allerede lagt frem lommetørklet jeg skal bruke ikveld, så det kan strykes. Og jeg tenkte tversover ikveld, er ikke det passe festlig og konservativt? Jeg tror det. Dry Martinis og tversover.

Uansett, ha en riktig flott feiring og glem ikke å ta på smilet når vi nå sender dette kuldehullet av et år avsted til der det hører hjemme; i historien.

Chin-Chin!

Og solen går sin gang

Årets siste "hverdag" er her, skjønt så veldig hverdagslig fortoner den seg vel ikke her i huset. Det er tradisjonen tro min kones fødselsdag på denne dagen, og dette setter naturlig nok sitt preg på utformingen. Når det er helg, fest eller ferie spises alltid egg til frokost. Idag er det alle tre, det er jo tross alt "julehelg", juleferie og fødselsdagsfest, og eggene imorges ble deretter. Normalt koker vi eggene i syv minutter, men idag tok jeg dem ved en feiltagelse etter seks, og de ble herlig bløtkokte. Jeg har egentlig en tilbøyelighet mot bløtkokte egg, men et gammelt kompromiss har gjort at syv minutter ble vanlig praksis i våre kjeler. Jeg elsker egg. Jeg dristet meg faktisk til byen idag også, og jeg reiste kollektivt. Finnes det noe tristere enn å vente på bussen en kald vinterdag? Det måtte i tilfelle være å vente på bussen uten musikk. Idag hørte jeg på Carla Bruni, som alltid får meg til å lengte til Frankrike, og som derfor virker motiverende på humøret. Og når vi først er inne på kollektivtransport, det er merkelig hvordan jeg nesten alltid havner på en buss som skal bytte sjåfør? Idag skjedde det på begge turer, ja altså både frem og tilbake. Jeg kan ikke skjønne annet enn at bussjåførene her i byen må bruke det meste av tiden sin på bussholdeplasser, slik som oss reisende, for det kan ikke være mange rundene de får tid til.

Det ble faktisk egg til lunch også, om enn ikke bløtkokte. Jeg varierte proteininntaket med en engelsk frokost, bestående av stekte egg, pølser, bacon og tomatbønner. Man kan aldri få nok proteiner, er det ikke det de sier? Jeg er nemlig svært nøye med å følge kostholdsekspertenes råd. Det var en uformell politikerlunch med min Høyre-venn Bengt Morten Wenstøb, og som vanlig hadde vi det svært hyggelig. Man løser alltid noen ekstra problemer over en tallerken velsmakende egg, det har jeg alltid sagt.

Dagens mediekommentar. Vi er inne i årstiden for nyttårsforsetter, og røkeslutt står fremdeles høyt i kurs. Fredriksstad Blad bidrar til dette, og reklamerer for Røyketelefonen. Det hjelper visst å snakke litt om det når man skal slutte å røke, nemlig. Og det er faktisk mye man kunne snakket om, med disse røkerådgiverne. På den nevnte lunchen (se avsnittet over) ble det tid og anledning til å nyte en god cigar, nærmere bestemt to utmerkete dominikanere, som det passer seg to katolskvennlige høyremenn. Den høyreliberal-ideologistridende røkeloven sørget dessverre for at vi måtte røke ute, i ti minusgrader, riktignok godt hjulpet av restaurantens pledd og varmelamper. Slik burde de snakke om i Røyketelefonen, for denslags kan jo få noenhver til å trekke sin siste drag. Politisk korrekt er jeg kanskje ikke, men maken til kulturell voldtekt skal man lete lenge etter i moderne tid.

Nyt resten av året! Snart kommer våren til Firenze, og vi kan trekke chablis-korker og lettelsens sukk over hele det forfrosne landet vårt. God middag!

To kill a Mockingbird

Idag er en dag for både glede og sorg. Jeg har nemlig vært så heldig å få en Iphone 4 til jul, og det er jo i utgangspunktet vedlig bra. Jeg har gledet meg nå i noen dager til den skulle komme, og idag var altså den store dagen. Jeg tok bussen ned til byen, selv om jeg sterkt misliker offentlig transport. Men hva skal man gjøre når det er femten minusgrader og jeg ikke har førerkort? Altså, bussen. Jeg kom frem til den lille telekiosken, og fikk det nye vidunderet. Men hva skjedde? Med ett var min elskede Iphone, som jeg har hatt i snart to år og fremdeles føler meg svært knyttet til, frakoblet og ikke istand til å kommunisere. Min kjære sangfugl var stilnet. Det som nå kom til å skje var uungåelig, om ikke mange timer var all informasjon synket vekk og inn den nye, og min trofaste venn snart kun et skall, et legeme hvor sjelen har steget opp til Apple-himmelen og ikke lenger finnes blant oss. Jeg har mistet et familiemedlem.

For å trøste meg litt og holde et lite gravøl for den gamle hvite Iphone, spiste stipendiaten og jeg lunch på Chang Cheng, en liten restaurant i Fredrikstad som serverer god gammeldags "kinamat". Der har jeg spist lunch siden jeg var femten år, og jeg bestiller alltid det samme fra lunchmenyen: A. Biff med bambusskudd.

Akkurat som når man mister sin gamle hund - det er på tide å gå videre, den nye hunden må kjæles inn, læres opp og gjøres renslig. Nå kommer noen slitsomme tilvenningsdager for meg og den nye Iphonen min, men håpet er at den skal passe like godt inn i familien som den gamle gjorde. Jeg kjøpte et lite skinn-etui den kan sove i når den ligger i lommen min, så blir den ikke så skitten. At det tar meg et minutt å ta telefonen når det ringer får være en helt annen sak, bare det lille vidunderet har det bra! Etterpå tok stipendiaten og jeg bussen hjem. Som dere ser har han en helt annen innstilling når det gjelder å reise kollektivt. En skikkelig solstråle, er han.

Min er større enn din!

Idag har VG Nett virkelig tatt sin samfunnsoppgave på alvor, og de går nå våre naboer nærmere etter i sømmene. Hvordan er egentlig forholdene der borte i landet vi tror vi kjenner så godt? Vi blir overrasket, for det er visst ikke så bra. Vi kan nemlig lese om at at alle ansatte i undertøyskjeden Change går med BH-størrelsen sin synlig på et skilt. Ja, de som bruker BH da, må man anta. Man skjønner på VG Nett at dette er et overtramp. For ingen må selvfølgelig få VITE BH-størrelsen til folk. Dette skal man gjette seg frem til, og kose seg litt med, synes VG Nett. Og dette med at butikkansatte skal være til hjelp og service er noe helsvensk vi i Norge har et svært anstrengt forhold til. Vi kjenner det igjen fra serveringsbransjen, det er jo en altfor klar tendens til at svenskene yter litt ekstra der også, og det skal vi ikke ha noe av.

Det hadde jo vært litt rart om jeg skulle jobbe i en forretning som solgte klær for store menn, dersom jeg på forhånd måtte AVSLØRE at jeg var stor? Nei, det måtte vært en godt bevart hemmelighet jeg kunne fortelle kunden som en liten give-away mot slutten av salget.

Lykke til med romjulsshopping!

Kultur for alle - kronikk i Fredriksstad Blad

Fredrikstad som by har sine utfordringer, men i dette ligger det også mange muligheter. Og i motsetning til hva mange måtte tro, er det ikke det noe ubestemmelige begrepet «kommunen» som først og fremst har ansvaret for å skape disse mulighetene. For «kommunen», ja det er jo oss alle. Det er byens innbyggere som med initiativ og pågangsmot skaper de aller fleste muligheter i samfunnet vårt, mens politikerne skal legge forholdene til rette så godt som mulig. Vi som bor her er ressurser for byen vår, og ikke en utgiftspost. Fredrikstad har behov for å tiltrekke seg flere unge mennesker som er villige til å bygge livet sitt her, som kan være med på å utvikle de mulighetene vi har og dermed løse utfordringene våre. En viktig faktor når folk med utdannelse skal bestemme seg for hvor de vil bo, er kulturlivet. Et bredt kulturtilbud er med på å gjøre Fredrikstad til en attraktiv by å flytte til, og vi ønsker med dette å invitere politikere og engasjerte borgere til en bred og langsiktig debatt om kulturen i Fredrikstad: Hvor vil vi og hvordan skal vi sammen komme oss dit?

En av Høyres mest markante kulturpersonligheter, Lars Roar Langslet, avskaffet NRK-monopolet, og de fleste vil nok være enige i at dette var riktig. Selv om mange erkjenner at nye aktører i mediemarkedet ikke nødvendigvis medfører økt kvalitet, var nok hovedtanken først og fremst å ivareta retten til å ytre seg, og samtidig legge til rette for mangfold. For Høyre er kulturkvalitet en viktig bærebjelke i ethvert fellesskap. Det er viktig fordi det handler om enkeltmenneskets muligheter til å skape noe.

Vi mener det viktig å ta vare på kulturbygg i vårt nærmiljø. Museer og gallerier er noen eksempler, og i særdeleshet vårt flotte hovedbibliotek. Husene er bygget «for evigheten», mens politikerne skifter mening hvert fjerde år. Således er det et ønske fra Høyres side å legge til rette for en forutsigbar kulturpolitikk. Kanskje kunne man startet med å innlede til debatt om kultur på en av de filosofiske caféaftenene til Østfold kunstnersenter? Eller kanskje Fredrikstad Blad vil ta initiativ til en debatt, slik de har gjort det med hell tidligere. Mange har meninger om kultur, og man behøver ikke å gå lengre enn til enkelte kunstutstillinger før folk kan ha sterke meninger om hva de ser og opplever.

Firenze er en vakker by som både har i seg det arkitektoniske og det kulturelle. De har bygningene, men også det kulturelle innholdet. Kanskje man bør tenkte kultur og byutvikling som to sider av samme sak? For noen uker siden kunne vi lese i Fredrikstad Blad om en gruppe studenter ved Høgskolen i Østfold som jobbet med mange spennende modeller og så for seg hvordan Fredrikstad kan utvikle seg i fremtiden. Unge mennesker med friske syn på kultur- og byutvikling er viktige å lytte til og våge å hente inspirasjon fra.

Det er viktig med profesjonelle kulturuttrykk, men det må samtidig være rom for enkeltmenneskets lek. For 200 år siden var det vanlig at teater og opera ble spilt med hovedstadens fremste borgere på scenen, ja selv Christian Frederiks privatsekretær, statssekretær von Holten, var aktiv skuespiller. Kanskje formannskapets medlemmer en dag kunne være å se på ærverdige Phønix i en oppsetning av Figaros bryllup? Man kunne jo forsiktig begynne med Beaumarchais' teaterstykke og ikke Mozarts opera, så ble det en hyggelig opplevelse også for ørene. Selv om vi i dag har profesjonelle krefter å ta av, kunne man jo lett tenke seg at det også for amatører virker både dannende og engasjerende å delta aktivt i teatret.

Mulighetene er mange dersom vi tør å ta debatten, og dersom vi tør å tenke langsiktig. Kulturdebatten i Fredrikstad har altfor lenge gått ut på å diskutere hva som skal kuttes, og kultur er blitt en salderingspost. Vi håper nå at vi kan endre dette, og at vi kan være med på å sette i gang en bred og fruktbar debatt om hva vi ønsker at kulturbyen Fredrikstad i fremtiden skal være.

Bengt Morten Wenstøb og Knut Thomas Hareide-Larsen,

begge står på Høyres liste ved neste kommunevalg.

Helt til påske

Da jeg var liten syntes jeg romjulen var noe av det aller kjedeligste som fantes. Julaften var høydepunktet og avslutningen, og det som kom etter var bare stillhet, familieselskaper og lange kvelder med ingenting. Julaften var magisk, og egentlig synes jeg den er det ennå. Selv om jeg registrerer at Byggmester Bob er mer populær enn Reisen til julestjernen og at Kalle Anka och hans vänner ikke er like spesielt for treåringen som for meg. Og selv om julaften fremdeles er magisk, så har romjulen også fått verdi. Nå skal det sies at jeg ikke har vært i et eneste familieselskap, og det kan jo hende det bidrar litt til trivselen. Sant og si er jeg nemlig ikke så begistret for familieselskaper, og ingenting er bedre enn å ta det helt med ro sammen med den lille kjernefamilien.

Sik så det ut hos oss på julaften. Det totale kaos; fire barn og omtrent åtti pakker under juletreet. Forbrukssamfunnet er ikke på vei vekk helt ennå, det kunne raskt konstateres.

Og nå er det bare å slappe av, for julen varer helt til påske. Etter sigende. Ihvertfall hos noen, og spesielt når påsken kommer tidlig. Det er noen som tviholder på jul til tyvende juledag og enda litt til, men der er ikke vi. Min mor kastet nesten alltid ut juletreet første nyttårsdag, og selv om jeg holder på høytiden noe lenger, er jeg ganske ferdig når trettendedagsaften kommer. Og bare for å unngå misforståelser, trettendedagsaften, det er på den tolvte dagen. Så til alle tyvendedagsfantaster der ute, vend om! Det er noe veldig norsk å holde på nisser og gammel sylte til tyve dager etter jul, synes jeg. Hallo? "The twelve days of Christmas"?. Det finnes ikke en sang om tyvende dag jul, det er jeg sikker på. Det er jo noe alle vet, at det er slutt den trettende dagen? Den tolvte dagen er det nemlig Helligtrekongersaften, og den som ikke har gjemt seg da? Ja, jeg bare nevner det.

Fortsatt god jul!

Sportssykdom

Dagens mediekommentar. Idag skriver Fredriksstad Blad i en nettartikkel om at alt er klart for det store nyttårsløpet. Her legges det opp til stor sportslig utfoldelse, kan vi skjønne, og en idrettsopplevelse for hele byen. Den neste saken handler om at store deler av byens befolkning ligger langflate med forkjølelse og omgangssyke.

Dette blir et nyttårsrenn utenom det vanlige, tror jeg.

Gid jeg var en trekkfugl

Jeg kan rett og slett ikke bo i dette landet resten av livet, ihvertfall ikke hvis livet blir langt. Det er en helt uutholdelig temperatur her, og tenk på meg som ikke kjører bil engang, jeg må altså forsere is og snø og vind og vær bare for å gå på jobben! Hvor er rettferdigheten i dét, spør jeg. Nei, jeg trenger en plan, en rømningsplan. Jeg vet jo det, at jeg er født til å bo her og at vi har det bedre enn alle andre i verden og så videre, og er det noe som er mer fånyttes å være ergerlig på enn temperaturen og været? Det får bare ikke hjelpe, dette går ikke lenger. Jeg er blitt en grinebiter i en alder av 30 år, og hver eneste vinter blir det bare verre og verre. Forkjølelse avløser forkjølelse, og man kan snart ikke bevege seg ute lenger, av frykt for konsekvenser på legemet. Og nå er vi MIDT inne i den hyggeligste tiden på vinteren, tenk bare hvor motbydelig denne kulden oppleves den 20. januar, når man ikke har noe å se frem til bortsett fra minst to kalde måneder til?

Greit. Jeg stopper der, og setter med istedet over til Piet Hein.

De skuffede - livsfilosofisk portrætgruk

Der er nogen hjemsøkte mennesker - hvem
kun skuffelser synes at møde.
Ak, ofte er hemmeligheten ved dem,
at de rekker en kvartliterflaske frem,
når de ber om en hel liter fløde.

Der har du meg, liksom.

Du og jeg og dompappen!

Fem dager igjen til jul! Ja, faktisk ikke det en gang, om man regner dager man faktisk får noe ut av. Og det er mye å henge fingrene i, har jeg skjønt? Jeg er spesielt bekymret for julekortene, som det strengt talt spøker litt for i år. Som i fjor. Jeg kjøpte meg i fjor sommer en skrivemaskin, fordi jeg har helt elendig håndskrift, og den hadde jeg tenkt til å bruke både i fjor og i år, slik at det kunne bli litt personlige julekort allikevel, selv om de var skrevet på maskin. God idé? Hadde jeg bare gjort det! Nå om dagen får man jo faktisk ikke mange personlige julekort lenger. Og det er paradoksalt nok i en tid hvor flere sender julekort. Nå er det så utrolig lett å lage "proffe" julekort på nettet, så alle kan bruke litt tid på å finne noen bilder i sort/hvitt av avkommet man kan bruke, snekre sammen to snertne setninger med "God jul og håper vi ser dere neste år" eller noe lignende, trykke kjøp og så kan man sette seg ned og gjøre ingenting. Så kommer kortene, og man kan lime på frimerke, om man gidder, og sende i posten. Eller vente til man møtes en gang før jul, så slipper man porto også. Er det bare jeg som synes det egentlig er hyggeligere å få et helt ordinært dompapp-julekort som noen faktisk har tatt seg tid til å skrive på?

Vi har sant og si bestilt noen slike generiske reklame-julekort vi også, men de er ironisk nok blitt borte i posten, så vi får ikke sendt dem ut. Derfor har vi altså et julekortproblem, men samtidig slipper jeg altså å være bekjent av dem. Så nå må jeg sende ut en del helt vanlige kort, kanskje med en julenekknaskende dompapp på, og skrive noe personlig og fullstendig uleselig med den ødelagte håndskriften min. Kanskje like greit?

Hjertelig takk for idag.

Det er et under at jeg lever

Mine faste lesere tror sikkert jeg har fått den fryktede omganggsyke eller falt på isen eller hva som verre er, siden det har gått to dager uten nye innlegg. Men neida, jeg har bare vært litt i overkant aktiv, og da er det sofaen som har fristet aller mest. Jeg kunne jo ha blogget fra sofaen, noe som faktisk kanskje en idé til en hel liten bloggserie. "Tanker fra sofaen". Det er noe Fredriksstad Blad'sk over det, liksom? Min venn stipendiaten falt faktisk på isen her om dagen, så det kunne like godt vært derfor jeg har vært fraværende. Ja, for når han kan så kan jo jeg også, mener jeg. Men selv har jeg altså holdt meg på føttene, ihvertfall utendørs. Innendørs var det verre, for med litt for glatte sokker (man bør derfor alltid ha kronetøflene på, se bilde) og litt for glatt tretrapp, føk jeg utenfor igår ettermiddag. Omkring 130 kilo i relativt fritt fall, jeg kan love at man merker det godt dagen etterpå. Hvert eneste trappetrinn gav sitt lille dunk til ryggen min, og gulvet fikk finalen. Da hadde jeg forlengst mistet pusten og ble sittende en liten stund. Det fikk meg til å tenke på en historie jeg hørte en gang om en tysklærer på videreågende skole, som under en visning av Pretty Woman dubbet på tysk falt bakover fordi han vippet på stolen. Han reiste seg opp og bemerket tørt:

"Det er et under at jeg lever".

..pølsemat og kjøttmat hele dagen

Vinteren er vanskelig for fete folk. Dette tenker man ikke nok over, ihvertfall tror jeg ikke de som ikke er fete gjør det, men temperaturfallet ér altså et samfunnsproblem. Selvfølgelig er det andre som har problemer på denne tiden av året også, for eksempel kan vi lese i Fredriksstad Blad at redningsskøyten "Horn Blower" må rømme til Bergen før isen kommer. Jeg skulle ønske jeg kunne rømme et sted før isen kom, i grunnen. Men jeg kan si her og nå at det ikke ville blitt til Bergen. Jeg var jo inne på Botswana her forleden, men siden jeg fant ut at Botswana ligger helt inneklemt blant andre land, må jeg finne et annet sted hvor man kan ta seg et bad. Man kan kanskje ikke bade i havet i Afrika? Jeg trenger nok ihvertfall et Afrika-kurs før jeg setter avsted. Jeg tror jeg skal gå tilbake om drømmen om Syd-Frankrike, det er liksom så trygt. Også er det lettere å være fet der, ja ihvertfall å holde seg fet, om det er et poeng. Og er man president i foreningen for dem over 100 kilo, som jeg, så er det faktisk et poeng. Og dessuten, det var jo fete folk vi skulle snakke litt om idag.

Fete folk, og her må det understrekes at jeg er en av dem, må nemlig ta seg litt bedre ut enn andre folk. Det vil si, de må kle seg bedre, for derfor å kunne ta seg like bra ut. Dersom du er slank og lekker ellers kan du godt gå i jeans (ikke olabukse) og t-skjorte en dag. Er du fet, kan du det ikke. Da blir du jo bare en fet person i jeans og t-skjorte, og hva er sjarmerende med dét? Absolutt ingenting, dersom du skulle være i tvil. Og du kan ihvertfall være sikker på at folk tenker på deg som "han fete". Men dersom du har pomadert håret, parfymert kroppen og ikledd deg din fineste tweed? Joda, de tenker nok "han fete" ennå, men så tenker de at "han Knut, han tar seg jamen godt ut i den store kroppen sin, det må jeg virkelig si". Og så er det jo de fete som ikke bryr seg om hva andre tenker, men dem bryr jeg meg ikke noe om heller, for de feier sikkert ikke trappen sin, og ikke gir de penger til fattige og de stemmer Fremskrittspartiet og ser på TV2. Så over til poenget. Når det er så kaldt som det er om dagen, er det jo umulig for fete å holde det gode utseende sitt ved like! Håret mitt er altfor langt, for jeg orker ikke tanken på å miste temperatur på hodet. Det er bustete, for jeg må da ha luen på? Og klaffene på luen er nede, så jeg ser omtrent 30 år eldre ut der jeg fet og lutrygget sklir rundt på isen. Innendørs har jeg skjerf og tykk jakke på (ja, ullejakke altså) og med gummistøvlene mine og brune bukser ser jeg mest ut som en bustete og hjemmetrivelig Hermann Göring.

Alle fete folk, eller strengt talt alle fete menn, burde derfor være snauklipte på håret, slik at luen ikke ødelegger stasen, og man burde gå med lekre russiske bjørneskinnsluer ute. Og kanskje pels, for å holde stilen. Inne burde alle gå med tøfler, slike tøfler jeg har som er av sort fløyel med krone på, og alle skulle fått en matbit ekstra for å holde humøret oppe i vintertiden. Og til slutt burde vi fått lov til å dra til Syd-Frankrike når alt annet ikke virket, på blå resept. Isblå resept, faktisk.

Tenk litt på det, og ta det opp med din lokale stortingsmann. God onsdags ettermiddag!

..skynd deg på, for nå skal karusellen gå!

Livet går videre i desemberhverdagen, og selv om jeg ennå ikke er blitt syk så er det ingen grunn til å føle seg trygg. Men hva er det jeg sier, jeg er jo forkjølet. Der ser man hva utsiktene til omgangssyke gjør med en - man anser seg relativt sett som frisk i situasjoner man ellers ville vært syk. Se det, kanskje det er noe i å tenke på hvor ille det kunne ha vært. I mine nevroser og negative tanker prøver jeg ofte å tenke hvor ille de har det i u-land, men jeg har rett og slett for dårlig innlevelsesevne. Men omgangssyke, det skal jeg jamen bruke heretter.

Dagens mediekommentar: Min favorittmedieperson Rottefangeren fra Fredrikstad skal fakturere alle aviser som har brukt bildet hans, og gi pengene til Leger uten grenser. Denne saken vil ingen ende ta, og selv VG, som nesten alltid styrer unna tullesaker, har nå kastet seg på rottekarusellen vår. Jeg synes det er bra å gi penger til veldedige formål. Ja, mer enn bra, det er forbilledlig. Når det er sagt, jeg gleder meg veldig til neste artikkel. Forslag til sak: Den og den avisen nekter å betale. Leger uten grenser dras inn i saken, avisen betaler allikevel. Neste sak: Så mye fikk Rottefangeren fra Fredrikstad inn. Deretter: Nært og personlig intervju med Rottefangeren fra Fredrikstad; Livet uten mediekjøret - jeg møtte veggen. Kokkvold uttaler seg om det å stå i stormen.

God fornøyelse!

...og la den vandre.

Etter syv fete år kommer syv magre. Etter søte kløe kommer sure vie. Anger er livsnyterens dessert. Et cetera. Det er mange uttrykk for det samme; når man har det bra, kan man bare regne med at det snart går rett nedover. Og dét i en fart. Forrige uke sluttet helt perfekt for min egen del, med to hyggelige julebord, og klokken 03.30 på lørdags morgen burde jeg ha skjønt at nå er det fare på ferde. Lykken KAN ikke vare, det er stille før stormen. Jeg våknet med vondt i halsen, og tenkte som så at dette var jo ikke så ille, dersom det er dette som er nedturen skal jeg alltids klare å leve med den. Jeg tok derfor i og syntes ekstra synd på meg selv igår, og veltet meg i min egen fortvilelse, sånn for kosens skyld. Men nei, dette var ikke alt. Det skulle bli verre, mye verre. På kvelden tikket det nemlig inn en melding. Den unevnelige syken er kommet til området, og den er nærme. En av guttene på kontoret er blitt syk. Hans kone, bror og dennes kone likeså. Det er bare å vente. Omgangssyke.

På kontoret idag beveget jeg meg litt prøvende rundt i korridorene. Hvem er syke? Det var ikke lett å se, for alle var bleke om nebbet. Eller dem jeg så da, jeg holdt meg nemlig så langt unna folk som mulig. Alle var altså bleke om nebbet. Noen fordi de var syke igår, og derfor ikke hadde annet å gjøre idag enn å smitte oss andre, andre var bleke fordi de som jeg bare gikk rundt og ventet på at den unevnelige sykdommen skulle komme til nettopp dem. En til var blitt syk iløpet av natten. Angst. Tiden går og jeg får gjort litt arbeid, men tankene er der. Er jeg syk? Litt. Men ikke helt ennå. Merkelig da, at den ikke kommer. Jeg møter min venn stipendiaten. Han er ikke syk, men føler seg også litt sjaber, for han hadde fått en sms av én igår, som var smittet. Den kommer fra flere kanter nå, og vi har ingen steder å rømme. Litt senere kommer meldingen om at enda flere er syke. Herregud. Jeg prøver å holde stemningen oppe, spøker og ler. Men alle har angst, alle vil dra så langt inn i skogen som bare mulig. Dekameronen kunne blitt skrevet idag, hadde vi ikke vært på randen.

Mitt i denne elendigheten blir vi invitert på lunch av en forretningsforbindelse. Stipendiaten og jeg. Vi blir tilbudt alkohol, og jeg takker alltid ja til en øl og dram. Stipendiaten skal ha kjøretime, han har nemlig som jeg ikke førerkort. Jeg sa til ham. Nå kan du angre, dette er bare en liten smakebit av hvordan livet ditt kommer til å bli når du har fått deg lappen. Han så lengselsfullt bort på drammen min og var helt enig. Så sørgelig enig var han, og kikket nervøst på klokken. Så var det lunch. Roastbeef. Laks. Waldorf-salat, julesylte. Rødbeter. Spekeskinke. Kapers. Og så: Ribbe. Medisterkaker, pølser, poteter og saus. Masse saus. Og tilslutt? Riskrem.

Kommer den unevnelige sykdommen, skal man gå ned med stil.

Lykke til alle sammen, og grav dere ned i tide.

Det er liddelig flaut da git, å drikke bare vann!

Lørdag ettermiddag, og jeg har endelig begynt å komme meg litt til hektene etter mitt første julebord i reklamebransjen. Det var en svært vellykket aften, og vi satt tilbords i timevis og gaflet i oss bøffelmozzarella, spekeskinke, indrefileter, oliven og det som bedre er. Drikkevarene var det heller ikke noe å si på; reklamefolk kan festen sin, det skal de ha. Det har derfor vært en relativt slapp dag, men jeg er allikevel både fornøyd og forundret over at det har gått så bra som det har gjort. Det som startet med en gin tonic og en Old Fashioned klokken 18.30, sluttet med en mimosa til eggerøren klokken 03.30. Da sovnet far.

Idag var jeg i overraskende god form da jeg våknet i ti-tiden, men min kone kunne raskt konstatere at jeg fremdeles var full, for jeg ryddet nemlig opp etter nattens lille natt-soupé helt frivillig. Det skjer visst ikke så ofte at jeg tar tak i denslags, og spesielt ikke helt av meg selv. Igår ble hun forundret da jeg ikke visst hvor den "vanlige" plassen til strykejernet var. Jeg visste heller ikke hvor strykebrettet står til daglig, og jeg ymtet frempå om denslags kanskje burde skrives ned, sånn i tilfelle jeg trenger det når jeg er alene hjemme. Slik som igår. Forslaget ble nedstemt.

Ja, alle unntatt Per Asplin gjør det

Det er fredag midt i desember, og altså høysesong for julebord. Dette betyr trøbbel for mange, har jeg skjønt, for det er et og annet som skjer på julebord som liksom ikke skjer ellers. Nemlig julebordsex. Når jeg bruker et så eksplisitt ord som julebordsex så er det kanskje ikke så rart at det ikke skjer ellers i året, men jeg mener bestemt at jeg ikke har hørt så mye om sommerfestsex. Uansett, jeg var jo som nevnt på julestyremøte igår, som fungerer som vårt julebord på jobben. Det var jeg, på rundt de tredve, og tre andre på rundt de seksti, og jeg var med andre ord helt i min egen årgang. Mentalt sett. På bordet ved siden av holdt menighetsrådet til, og alt fra sogneprest til menighetsrådsformann og organist hadde møtt opp for å hygge seg med julematen sin. Som dere skjønner, julebordsex var ikke en gang et tema. Ja, nå er det ikke meningen å være équivoque på noen som helst måte, men jeg må jo nødvendigvis relatere det til meg på et vis. Ikke for det, jeg er godt gift, så selv om det hadde foregått i selve menighetsrådet så ville det nok ikke vært godkjent opptreden. Nok av det, som tante Borgny sier.

Idag skal jeg på nok et julebord. Jeg vet ikke helt hvordan det er med sex og slik der heller, for alle kommer med ektefellene sine, og da blir det jo ekstra risikabelt å finne seg en tilfeldig sexpartner og et enda mer tilfeldig skap. Igjen, jeg har med min kone, så jeg prøver bare å komme inn i fealingen her. Det er mitt første julebord med et reklamebyrå, så jeg har igrunn ingen erfaring å skryte på meg, men man skulle jo tro at dersom det var noen som kunne være litt kule og pikante så var det nettopp reklamefolk. Vi får se det litt an. Det er jeg som lager velkomstdrinken, så jeg føler at mye ligger på meg og hvor generøs jeg er med brennevinet. Det blir forresten Old Fashioned som serveres, som er nevnt i Tweeds i forbindelse med forrige helg. Den blir som regel nevnt i forbindelse med en helg, det er rart med det. Nå prater jeg meg vekk fra temaet, og det er kanskje like greit, men jeg avslutter med en aldri så liten snutt som er ganske relevant i forhold til dagens blogginnlegg. Det er var alles kjære fru Elisabeth Granneman som synger sammen med Dag Frøland, og livet hennes var nok helt i tråd med de aller fleste julebord. Her er det bare å lene seg tilbake og la det som skjer skje.

Lykke til på julebord!

Feelgood!

Guttene i Netron, reklamebyrået ved siden av, som de ofte er omtalt som, har laget denne julehilsenen til sine venner og samarbeidspartnere. Jeg deler den med dere!

A Christmas greeting from Netron from Netron on Vimeo.

Livsnytere, ta et vaffelhjerte!

Ta en kikk på denne bloggen. Dette blir man i godt humør av. Slik kommer vi oss igjennom vinteren. Mer av dette, folkens!

Jeg leser ikke så mange blogger, men dette er noe utenom det vanlige. Det måtte jo selvfølgelig handle om mat for at jeg skulle bli en engasjert tilhenger av noe, selv om jeg nok må sies å være engasjert tilhenger av Høyre-politikk, og denne bloggen er så elegant og smakfull at jeg får lyst til å lage meg en byggotto med det samme. Noe alle som kjenner meg vet at jeg ikke kommer til å gjøre, men det er jo tanken som teller.

Snart er det avsted til julestyremøte på jobben, og det avsluttes tradisjonen tro med et besøk hos Major-Stuen i Gamlebyen. Øl, akevitt og en aldri så liten julemiddag.

Ha en trivelig aften!

Meget er forskjellig - men det er utenpå

Idag har vi litt å henge fingrene i alle som er, og jeg dedikerer denne artikkelen utelukkende til mine treffende mediekommentarer. For dem som synes at samfunnsaktuelle saker er kjedelig; scroll ned til siste avsnitt og les om alltid lite samfunnsaktuelle FrP.

Nordmenn er kvoteringskåte. Alt som kan kvoteres skal kvoteres, det være seg brennevin, sukker, norske styrers kvinneandel eller flyktninger. Kvotering er ikke egentlig bare kvotering, og ferdig med det. Kvotering har konsekvenser. Kvotering betyr at noen går aktivt inn og regulerer en naturlig utvikling, for å få et resultat som er nærmere et bestemt mål. I Norge er målet nemlig at alle være like. Og hvis alle er like er ingen best. Og hvis ingen er best, så har ingen noe å strekke seg etter. Dette er den norske modellen i et nøtteskall, for man skal ikke behøve å strekke seg - alt man har krav på skal komme. Helt av seg selv.

I skolen betyr dette at private aktørersadgang til å lage alternativer begrenses. Alle skal være like, og ingen må kunne få velge noe annet enn det offentlige. Barn som er ekstra flinke skal ikke få komme sammen i grupper med andre flinke. Dette ville få uønskede konsekvenser, forstår vi. Blant annet flinkere barn. I arbeidslivet og i politikken betyr det at vi får tillitsvalgte, ledere og medarbeidere som kanskje ikke er de beste, fordi den beste kandidaten har et kjønn vi har for mange av. Jeg var på nominasjonsmøtet i Fredrikstad Høyre i forrige måned, og gang på gang gikk det folk opp på talerstolen og argumenterte for at NÅ måtte vi stemme inn en kvinne. Gang på gang gikk det folk opp på talerstolen og argumenterte for at NÅ måtte vi få inn en fra bydel Rolvsøy. Menn fra bydel sentrum kunne være så kvalifiserte de bare orket, her var vi på jakt etter noe helt annet enn kvalitet, nemlig likhet.

Abid Raja, leder i Utlendingsnevnden, uttaler idag til Aftenposten at innvandrere ofte er bedre ledere. Økt fokus på innvandrere i arbeidslivet er bra. Han sier også at det kan være nødvendig med moderat kvotering for å sørge for at flere innvandrere blir ansatt i lederstillinger. Dette er ikke bra. Integrering og utvikling må skje naturlig, om enn aldri så sakte, og jeg tror holdningskampanjer, dokumententerte fakta og kulturell påvirkning er blant virkemidlene som bør tas i bruk i de fleste tilfeller der kvotering trekkes frem som redningen.

Sånn. Den seriøse delen er over, nå kan vi snakke litt om Fremskrittspartiet. Det virker som om de har latt seg inspirere av Fredriksstad Blad, som etter min beskjedne mening ikke alltid fremstår som Norges travleste avis. Idag kan vi nemlig lese om kulturutvalget og dennes leder Anita Vik, som synes det er for galt at man skal kalle en vei i nærheten av der avdøde justismordoffer Per Liland bodde, for Økseveien. Per Liland ble uskyldig dømt for de såkalte øksemordene i Lille Helvete, eller Kniple som det også kalles, og bodde på slutten av livet sitt på Begby, der de nye navnene nå skal tas i bruk. Med tanke på at hele området skal få skogdriftrelaterte navn, så synes jeg vel ikke at Økseveien er et stort overtramp. Hadde det vært gaten der drapene skjedde som hadde blitt kalt Økseveien, så hadde saken stilt seg noe annerledes, men bevares, noe skal de jo ha å drive medi kommunale utvalg også? Venstres Helge Hasvold synes det var verre å kalle noe for Sirkelsagveien, Løftekrokveien, Vendehakeveien og Fellespettveien, og utvalget sender alle navnene i retur.

Og det er vel greit, for da kan de jo ha et møte til.

Drømmen som brast

Jeg kan ikke flytte til Botswana. Grunnen ser dere på bildet. Kan dere se det? Det er nemlig ikke noe vann der, Botswana er jo fullstendig inngjerdet av afrikanske land. Jeg blir uvel bare jeg kjører forbi skiltet til Ise, altså på vei til indre Østfold, og jeg får fullstendig klaustrofobi av alt som lukter innland. Selv om jeg skulle befinne meg på Hedmarks høyeste fjell. Dessuten har jeg høydeskrekk, så jeg ville uansett aldri under noen omstendigheter hatt det trivelig på Hedmarks høyeste fjell. Nå får jeg inderlig håpe det er høye fjell i/på Hedmark. Kanskje jeg skulle sagt Oppland? Uansett, det er for sent. Bloggrådgiveren min sier jeg ikke får lov til å redigere bloggen etter at jeg har publisert den, det er visst dårlig bloggskikk. Jeg som syntes det var deilig å ha full kontroll og drive litt Pravda-journalistikk, men neida. Her må man følge visse regler.

Når vi snakker blogg så har jeg vært inne på både Kristin Clemets blogg og en morsom liten gråblogg som heter Magnhilds antiblogg idag, og de er begge vel verdt en kikk. De er ikke samme typen bloggere, men det skjønte dere forhåpentligvis. Noen har kommentert at det er vanskelig å legge inn kommentarer her på bloggen (forstå det den som kan), men jeg kan forsikre alle om at det nå er så godt som idiotsikkert. Så når jeg spør dere om noe nå, så får dere fordundre meg svare.

Deal?

Den afrikanske drømmen

Dere har kanskje lurt på hvorfor jeg ikke har klaget på kulden i det siste, til tross for at det er rekordlave temperaturer om dagen? Det kan forklares med mange ord, men oppsummeres med ett. Stilongs. Det er jo utrolig irriterende at noe så platt som "det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær" skal kunne score et poeng, men slik er det altså. Bare for å ha sagt det, det finnes dårlig vær. Jeg tenkte på det i dag morges da jeg gikk til jobben, at egentlig måtte det ha vært deilig å bo i Afrika. Jeg lengter jo normalt etter Syd-Frankrike, men herregud, Afrika må jo være midt i blinken nå. Jeg tenker umiddelbart på Botswana, men skal jeg være ærlig så er det mest fordi det nok er det eneste landet i Afrika jeg vet det er ganske levelig. Og det er på grunn av tv-serien om The no. 1 Ladies Detective Agency. Neida, så er det sikkert ikke bra at det jeg vet om flotte afrikanske land kommer fra en idyllisk krimserie, men nå var det klimaet vi snakket om.

Dersom vi sier at jeg hver dag skal kommentere en sak fra nyhetsbildet, og dersom vi også sier at saken bør komme fra Fredriksstad Blad, så kan jeg idag velge mellom å kommentere saken "Fulle og aggressive folk skaper frykt på legevakta" eller "Kuldesjokk i Fredrikstad". Det er liksom ikke noen tvil, kuldesjokk treffer meg jo rett i folkesjelen, eller hva det heter. Den første saken får meg bare til å irritere meg over hvor langt det språklige forfallet er kommet, når man i en overskrift bruker a-endelse, og det i en avis som frem til 90-tallet hadde riksmålsplattform. For et fryktelig sammensatt ord, forresten. Riksmålsplattform. Det er liksom ett pent og ett stygt ord. Jeg fant det på selv, så det er ingen å henge ut for det. Nåvel, videre. Kuldesjokk i Fredrikstad, altså. Har jeg ikke kommentert dette nok, da? Det er er 16,7 grader eller 19,1 grader kaldere nå enn på samme tid i fjor, litt avhenging av om man velger å tro på teaseren på f-b.no eller det som står inne i artikkelen. Det er ikke greit å få det til, jeg skjønner jo det. Selv ikke når hele artikkelen består av 185 ord og TO journalister er kreditert for den, noe som er bloggverdig i seg selv.

Fredriksstad Blad, jeg står i telefonkatalogen. Bare nevner det.

Freudiansk glipp?

Gårsdagens innlegg var en pinlig affære. Jeg skulle jo kommentere en aktuell hendelse fra nyhetsbildet, slik det sømmer seg for en anstendig blogg. Ikke bare snakket jeg om saken uten helt å vite hva jeg mente, men jeg klarte også å kalle kunsteren INGAR Aasen for Ivar. Ivar Aasen, kjenner dere ham? Jeg skal ikke en gang rette opp innlegget, det kan stå der til spott og spe. Det er jo ikke så greit når det går litt fort, å huske på at Ivar Aasen forlengst er lagt under torven. Særlig ikke når man er en pasjonert riksmålsmann som jeg, for Ivar Aasen har så ingenlunde sluttet å plage nasjonen med prosjektene sine. Jeg har altså ikke noe spesielt til overs for nynorsk, og ihvertfall ikke på skolen. Hvorfor ikke da, tenker du. Det er jo så flott og mangfoldig her i landet, vi må da ta være på det! Nei. Og atter nei. Eller. Jo. Men problemet er at det er så mange som ikke klarer å skrive norsk en gang, og da blir det helt meningsløst å få dem til å forsøke seg på å skrive nynorsk i tillegg. Det klarer jo ikke JEG engang! Det norske språket er i forfall, det har jeg alltid ment, og man må skape engasjement og interesse for det som står på papiret. Da er det dumt å presse på barn og unge et språk svært få av oss til daglig har glede av. Så - Ivar Aasen bor ikke på Byens Marker, og huser ikke romfolk, men han er verdt å nevne uansett.

Jeg drister meg til å komme med en aldri så liten mediekommentar idag også, jeg lar meg nemlig ikke skremme av noen småfeil her og der. Når man driver med revolverblogging slik jeg gjør, og stadig skyter fra hoften med de treffende ordene mine, ja så er småfeil slik som kan skje, og ofrene må pent leve med det. Vi profesjonelle kaller det bare collateral damage. Idag har jeg imidlertid ikke tenkt til å gjøre noen stor sak uten av en liten sak, slik Fredriksstad Blad har det med å gjøre. Idag er nemlig byens rottefanger i avisen for tredje eller fjerde dagen på rad. Først fanget han jo en abnormt svær kjemperotte. Så fulgte naturligvis noen oppfølgere om rottene, og selv jeg kastet meg på bølgen, populist som jeg er. Så kom saken om rottefangeren som ble rikskjendis, og tror dere ikke han er i avisen idag igjen? Som alle rikskjendiser er han nå nemlig i rettighetsstrid med avisene, om bildet av ham som florerer rundt. Ja, for selv om han har gått til avisene med bildet sitt, så er det jo litt i overkant å gi ham så mye presse, ikke sant. Det får liksom være måte på til å utnytte uskyldige dyrefangere. Jeg ser den. Uansett, jeg skal ikke ironisere meg helt vekk, folk skal selvfølgelig betale for åndsverk, om det er rottefangere eller ikke som er skaperne. Jeg er tross alt veldig glad Fredriksstad Blad setter fingeren på slike daglige overgrep.

Snart er det heldigvis middag. God tirsdag!

Husk, verden ble født på en mandag

Mandag. Ny uke, nye muligheter. Ihvertfall kan man nå arkivere de mulighetene man ikke benyttet seg av i forrgie uke, og det er jo litt deilig å slippe å tenke på dét også, selv om det kanskje ikke skulle by seg så utrolig mange nye muligheter med det første. Nye muligheter er i grunnen bare slitsomt, men nå har jo jeg et mer enn gjennomsnittlig pessimistisk syn på det hele også. Uansett, mandag! Helgen var ganske bra, synes jeg, og jeg var veldig fornøyd med å ha fått publisert ett innlegg igår også, selv om jeg idag fikk påpekt at jeg hadde brukt litt for mange "jo" i et av avsnittene. Jeg ser den, og jeg vet egentlig om det også, for "jo" er et av favorittordene mine når jeg skal lage en litt løs og ledig tone. Egentlig finnes jeg nemlig ikke løs og ledig, og da er det greit med språklige virkemidler. Men, litt i overkant der, altså.

Slik så det ut på Kongens torv idag morges. Ganske idyllisk? Juletreet er forøvrig hentet fra hytta til kollegaen min, hun med musene. Ja, ikke inne fra hytta da, naturligvis. Det var vel ikke mange som trodde det, kanskje, men akkurat når det gjelder språk må man forsøke å være litt nøyaktig. Treet skulle egentlig til Island som gave, men det viste seg at det var litt for lavt, så da måtte vi bruke det her i Gamlebyen istedet. Nå vet jeg ikke helt hva jeg synes om at vi er nødt til å ta til takke med trær som islendingene kasserer, men det er et flott tre.

Nyhetsbildet i den lille provinshovedstaden vår er vel ganske stille idag, og den eneste saken jeg kunne tenke meg å kommentere, eller ihvertfall nevne, (en blogg med litt respekt for seg selv forsøker nemlig tidvis å være både samfunnsengasjert og meningsbærende) er situasjonen til kunsteren Ivar Aasen. Han bor ute på Byens Marker sammen med en gjeng romfolk, og kommunen ser helst at han slutter med det. De vil kaste ham ut, eller snarere vekk, for han bor i praksis allerede ut, og Aasen på sin side truer med å aksjonere. Jeg synes denne saken i grunnen begynner å trekke ut litt i langdrag, og selv om jeg ikke synes det er noe trivelig å kaste ut folk på gaten, så er det vel kanskje på tide at de som faktisk trenger hjelp, søker hjelp der de har krav på det, og at resten forholder seg til de lover og regler vi har valgt å rette oss etter. Utover det er jeg ganske begeistret for Kardemomme-loven også, så jeg er nok litt i konflikt med meg selv. Jeg kan uansett fortelle dere at det ikke er siste gangen jeg kommer til å ta for meg en nyhetssak uten å vite helt hva jeg mener.

Og dét er et mandagsløfte.

Sköna söndag

Søndagsmorgen. Eller. Den er tolv, og kirketiden er over om ca. 15 minutter eller noe slikt, men for meg er det allikevel søndagsmorgen. Jada, jeg er påkledd, nydusjet, pomadert og parfymert, og dagens to egg er inntatt sammen med kaffe, brød og alarmlyder fra den noe mer aktive sønnen min, men det føles fremdeles som klokken er 05.30, og kroppen min lengter tilbake til studietiden. Eller før det kanskje, til den gangen man ikke hadde noe ansvar overhodet. Jeg bodde et år på Hvaler, i 1997-1998, og den gangen husker jeg at jeg kunne forsove meg til bussen som gikk klokken 15.05 fra Utgårdskilen hver lørdag.

Det er ikke hver søndag man føler seg som dette, bevares. Det har jo en helt klar sammenheng med hva man gjorde dagen før; forskere er helt enige om at de to tingene korrelerer. Ja, altså fyll og fyllesyke. Jeg har jo forsket litt på området selv, eller i det minste foretatt litt feltundersøkelser, og enkelt sagt: dersom du er full dagen før kan du få fyllesyke dagen etter. Enkelte kan jo bli fyllesyke helt uten å drikke dagen før også, men det blir liksom så veldig vitenskapelig å ta for seg på søndagsmorgenen. Nå er jo dette en konservativ blogg og alt det der, og det kan jo hende jeg får kritikk for å være såpass ærlig på trykk, men det er jo ingen hemmelighet at jeg elsker mat og drikke, så at jeg er sliten søndagen etterpå bør vel ikke komme som noen overraskelse. Jeg får stå for den.

Uansett, her går det sakte, merker jeg. Jeg skulle jo snakke om hvor hyggelig det var igår, for vi hadde vår husvenn stipendiaten Trond på middag, siden han skulket på fredag. Det ble ikke tartar, for dem som leste Tweeds igår, men biffen som ble servert var på 300 gram, de fløtegratinerte potetene var utsøkte, og vinkorkene satt løst. Og før middag drakk vi et par old fashioned, en deilig liten drink bestående av angosturabitter, bourbon, sukker og farris. Den eneste andre jeg vet om som drikker dette, er Torgeir, som jobber i reklamebyrået ved siden av. Han er også Høyre-mann, og er en kjernekar. Jeg tenkte jeg skulle stjele et lite bilde av den fra en annen nettside, så får dere se. Den kan varmt anbefales, og dere vet jeg snakker sant når jeg anbefaler den på søndag morgen!

God frokost.

Enslig rensdyr observert på torvet i Gamlebyen

Idag var jeg en liten tur på jobben, og tenkte som så at i jobben min er det jamen mange varierte arbeidsoppgaver. Så går jeg ut på torvet, som ligger rett ved der jeg jobber, og plutselig er det som om jeg er tilbake på kontoret i banken jeg jobbet før, og at jeg igjen har en helt vanlig A4-jobb. For der sitter nemlig min venn Alexander Hermansen og agerer rensdyr. Og nå tenker jeg at i jobben til Alexander er det jamen mange varierte arbeidsoppgaver.

Idag håper jeg på en rolig lørdag, og at ingen uforutsette eller forutsette uhell tvinger meg ut i kulden igjen. Planen er en rolig middag hjemme, og idag tror jeg det blir en god, gammeldags biff. Det er bestemt en av livrettene mine, ved siden av wienerpølser, hamburgere fra TGI Friday's og sushi. Sushi. Nå ble jeg sulten. Og akkurat DER fikk jeg plutselig lyst på noe annet enn biff, og det er jo et eksempel på hvordan skrivingen gjør oss til bedre og mer kreative mennesker. Nå kom jeg nemlig på at jeg har lyst på tartar. Malt storfekjøtt, ispedd litt salt, inntatt rå sammen med eggeplommer, rå løk, syltede agurker, rødbeter og kapers. På brød. Her hjemme spises ikke tartar uten øl og dram, og idag har vi tilfeldigvis en nesten full flaske O.P. Andersson i skapet. Okay, nå er jeg virkelig sulten.

Tilfeldigvis har jeg et bilde her fra en gang jeg spiste tartar, en natt jeg var ekstra sulten foran laptopen og trengte litt påfyll. Ta enn titt. Deilig liten snack?

Jeg tror ikke vi kommer stort lenger her nå uten lunch, og deretter må det nok noen forhandlinger til med min madame om dagens middag. Ønsk meg lykke til, og selvfølgelig: God lørdag til dere alle sammen! Tusen takk for meg, som han sa. Nissen, altså.

De elendige

Fredagen er her, og det er få ting som gjør meg i så oppriktig godt humør som utsikten til en hyggelig kveld med familien; deilig mat, en drink eller to og så fullstendig avslappelse foran fjernsynet. Fredag er en dag for tradisjoner. En av naboene mine i reklamebyrået ved siden av har som fast fredagstradisjon å se på "Beat for Beat", mens han drikker øl og én akevitt. Han blir litt mobbet for det, men det bryr han seg fint lite om, og jeg mistenkter nok at det er tradisjonskosen mer enn programmet som er viktig. Tradisjoner er nemlig bra, spør en hvilken som helst konservativ. "Beat for Beat" står vel av og til på hos oss, også, men en større tradisjon for oss er fredagspizza. Nesten hver fredag, bortsett fra sommeren, spiser vi hjemmelaget pizza sammen med venner, og det har vi gjort snart ti år. Det begynte med at én venn, som jeg jobbet sammen med i bokhandelen den gang, tilbrakte hver fredagskveld hjemme hos oss. Han var singel, og vi pleide gjerne å si at vi "hadde" Lars. Dersom noen spurte om fredagsplanene, så var svaret at "vi har Lars idag, vi". Siden så kom det flere, og nå "har vi Trond". Lars har giftet seg, og fløyet ut av redet, så han lager sine egne tradisjoner sammen med konen sin, men den feilen skal vi ikke la skje med Trond, det kan jeg love dere. Det får være måte på til tradisjonsbrudd. Trond har forresten fritak idag, for han er stipendiat og skal på "seminar". De lurer seg unna av og til.

Fredagen har vært strålende, og den startet med en liten brunch på Verdensspeilet, hvor jeg møtte Bengt Morten Wenstøb, Fredrikstad Høyres gruppeleder ihvertfall et år til, og vi hadde et svært hyggelig måltid. Vi deler mange av de samme tankene, om både Høyre og om livet generelt, og vi har lyst til å samarbeide litt fremover. Kanskje det til og med blir litt lettere å være Høyre-mann i Fredrikstad enn jeg først hadde fryktet.

Ellers kan det umulig være lett å være Venstre-mann i Fredrikstad om dagen, etter det sørgelige markeringsforsøket til Venstre og KrF igår, da de stemte for det rødgrønne budsjettforslaget, og dermed i praksis legger det såkalt borgerlige samarbeidet dødt i årene fremover. Jeg sier såkalt borgerlig, for det er i realiteten kun Høyre som er et borgerlig parti, ihvertfall i Fredrikstad. Venstre og KrF har vist en gang for alle, at dersom man ønsker borgerlig politikk i Fredrikstad, så vær snill å ikke stemme på dem. De skaper forvirring blant velgerne sine, de vingler fra side til side, og de stemmer til alt overmål for en usosial eiendomsskatt, som overhodet ikke løser Fredrikstads problemer, men som gjør det enda vanskeligere å være pensjonist eller lavtlønnet, dersom man skulle være så uheldig å eie et sitt eget hus. Venstre og KrF velger istedetfor å være ansvarlige borgerlige partier å støtte et regime som i 70 år har vanstyrt byen vår, og som holder en klam, beskyttende hånd over et system som bare vil at offentlige utgifter skal øke. Regningen sender de til skattebetalerne. Så, mine kjære Venstre-velgere (og dem er det endel av i min omgangskrets), tenk litt over om det er dette dere står for.

Sånn, da fikk jeg jo sagt dét også, det er liksom viktig å få det ut før helgen. Men nå er det sagt, og i de borgerlige tradisjoners navn velsigner jeg med dette fredagskvelden til alle mine lesere, og hilser med en skål til alle der hjemme med egne fredagstradisjoner foran dere - det være seg i akevitt, øl gin eller julebrus.

Ha en riktig fin fredag!

Takk for alt og velkommen igjen

Ja, så er den store dagen her, da bloggen min flytter inn på eget domene, med egen logo og alt. Navnet ble, som den observante leser sikkert allerede har sett: Tweeds. Bloggrådgiveren min hater det, og sier navnet kan sammenlignes med å si jeans istedetfor olabukser, men i bunn og grunn er jeg veldig fornøyd med resultatet. Tweeds spiller jo liksom på både meg og min konservatisme og ikke minst min beskjedne charme og esprit, samtidig som vi holder oss innenfor den moderne verden med en ørliten hentydning til Twitter. Ja, der har de jo såkalte tweets, vet dere. Skjønner? JEG skjønner, ihvertfall.

Jeg skylder en STOR takk til reklamebyrået Netron, som ene og alene har ansvaret for at bloggen nå er oppe og står. De har laget logo og sørget for riktig koding, og bistått meg i denne vanskelige tiden. Trenger dere et reklamebyrå, så kan disse varmt anbefales, de er så godt som enestående. Bare ikke ta dem helt fra meg, siden de nå jobber gratis for Tweeds flere timer i uken. Takk for alt, gutter!

Lekene kan begynne.

Om mus og menn

Idag er det så kaldt at snøkulene i NisseNatt-Huset frøs til is. Inne! Stakkars den lille personen eller hva det var som satt på insiden, det virket ganske stusselig. Jeg tok et bilde for bloggen også, men det ble helt ille, verre enn mine vanlige bilder, så jeg lot det bare være. Dessuten var Alexander der, eieren, Alexander Hermansen, altså, og han får jo nok PR om ikke han skal få ansiktet sitt i denne bloggen også!Men, historien er nå altså fortalt, og jeg håper de stakkars kulene får det bedre imorgen. Og vi andre også, forsåvidt.

Idag kan vi lese flere gnager-historier i Fredriksstad Blad, for det er visst en stor rotte som er blitt knepet på fersk gjerning inn i en rottefelle. Og den var stor! Ja, "abnormt svær", skrev journalisten, og var nok fornøyd med dèt. Fiffig uttrykk.

Jeg leste denne saken på jobben, og da fortalte min gode kollega om den gangen hun hadde en rotte i huset i et par år, som hverken bet på feller eller Anticimex. Den endte derimot sine dager i et stort glass med sylteagurk-lake, etter å ha blitt litt vel grådig på sine gamle dager. Det er visst den eneste rotten de har hatt besøk av, heldigvis - Men mus har vi forresten alltid hatt, kunne hun fortelle. - Under krigen hadde mor og far en mus som kom frem hver gang far spilte piano. Den hadde dotter bak ørene og het Schou Sørensen.

Slik er det når man ikke lenger jobber i bank. Jeg sier som min gode venn kontrabassisten Christian Mortensen sa det en gang; det skjer litt mer nå enn det det gjorde før.