Jeg kan rett og slett ikke bo i dette landet resten av livet, ihvertfall ikke hvis livet blir langt. Det er en helt uutholdelig temperatur her, og tenk på meg som ikke kjører bil engang, jeg må altså forsere is og snø og vind og vær bare for å gå på jobben! Hvor er rettferdigheten i dét, spør jeg. Nei, jeg trenger en plan, en rømningsplan. Jeg vet jo det, at jeg er født til å bo her og at vi har det bedre enn alle andre i verden og så videre, og er det noe som er mer fånyttes å være ergerlig på enn temperaturen og været? Det får bare ikke hjelpe, dette går ikke lenger. Jeg er blitt en grinebiter i en alder av 30 år, og hver eneste vinter blir det bare verre og verre. Forkjølelse avløser forkjølelse, og man kan snart ikke bevege seg ute lenger, av frykt for konsekvenser på legemet. Og nå er vi MIDT inne i den hyggeligste tiden på vinteren, tenk bare hvor motbydelig denne kulden oppleves den 20. januar, når man ikke har noe å se frem til bortsett fra minst to kalde måneder til?
Greit. Jeg stopper der, og setter med istedet over til Piet Hein.
De skuffede - livsfilosofisk portrætgruk
Der er nogen hjemsøkte mennesker - hvem
kun skuffelser synes at møde.
Ak, ofte er hemmeligheten ved dem,
at de rekker en kvartliterflaske frem,
når de ber om en hel liter fløde.
Der har du meg, liksom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar