To kill a Mockingbird

Idag er en dag for både glede og sorg. Jeg har nemlig vært så heldig å få en Iphone 4 til jul, og det er jo i utgangspunktet vedlig bra. Jeg har gledet meg nå i noen dager til den skulle komme, og idag var altså den store dagen. Jeg tok bussen ned til byen, selv om jeg sterkt misliker offentlig transport. Men hva skal man gjøre når det er femten minusgrader og jeg ikke har førerkort? Altså, bussen. Jeg kom frem til den lille telekiosken, og fikk det nye vidunderet. Men hva skjedde? Med ett var min elskede Iphone, som jeg har hatt i snart to år og fremdeles føler meg svært knyttet til, frakoblet og ikke istand til å kommunisere. Min kjære sangfugl var stilnet. Det som nå kom til å skje var uungåelig, om ikke mange timer var all informasjon synket vekk og inn den nye, og min trofaste venn snart kun et skall, et legeme hvor sjelen har steget opp til Apple-himmelen og ikke lenger finnes blant oss. Jeg har mistet et familiemedlem.

For å trøste meg litt og holde et lite gravøl for den gamle hvite Iphone, spiste stipendiaten og jeg lunch på Chang Cheng, en liten restaurant i Fredrikstad som serverer god gammeldags "kinamat". Der har jeg spist lunch siden jeg var femten år, og jeg bestiller alltid det samme fra lunchmenyen: A. Biff med bambusskudd.

Akkurat som når man mister sin gamle hund - det er på tide å gå videre, den nye hunden må kjæles inn, læres opp og gjøres renslig. Nå kommer noen slitsomme tilvenningsdager for meg og den nye Iphonen min, men håpet er at den skal passe like godt inn i familien som den gamle gjorde. Jeg kjøpte et lite skinn-etui den kan sove i når den ligger i lommen min, så blir den ikke så skitten. At det tar meg et minutt å ta telefonen når det ringer får være en helt annen sak, bare det lille vidunderet har det bra! Etterpå tok stipendiaten og jeg bussen hjem. Som dere ser har han en helt annen innstilling når det gjelder å reise kollektivt. En skikkelig solstråle, er han.