Det er et under at jeg lever

Mine faste lesere tror sikkert jeg har fått den fryktede omganggsyke eller falt på isen eller hva som verre er, siden det har gått to dager uten nye innlegg. Men neida, jeg har bare vært litt i overkant aktiv, og da er det sofaen som har fristet aller mest. Jeg kunne jo ha blogget fra sofaen, noe som faktisk kanskje en idé til en hel liten bloggserie. "Tanker fra sofaen". Det er noe Fredriksstad Blad'sk over det, liksom? Min venn stipendiaten falt faktisk på isen her om dagen, så det kunne like godt vært derfor jeg har vært fraværende. Ja, for når han kan så kan jo jeg også, mener jeg. Men selv har jeg altså holdt meg på føttene, ihvertfall utendørs. Innendørs var det verre, for med litt for glatte sokker (man bør derfor alltid ha kronetøflene på, se bilde) og litt for glatt tretrapp, føk jeg utenfor igår ettermiddag. Omkring 130 kilo i relativt fritt fall, jeg kan love at man merker det godt dagen etterpå. Hvert eneste trappetrinn gav sitt lille dunk til ryggen min, og gulvet fikk finalen. Da hadde jeg forlengst mistet pusten og ble sittende en liten stund. Det fikk meg til å tenke på en historie jeg hørte en gang om en tysklærer på videreågende skole, som under en visning av Pretty Woman dubbet på tysk falt bakover fordi han vippet på stolen. Han reiste seg opp og bemerket tørt:

"Det er et under at jeg lever".