Og solen går sin gang

Årets siste "hverdag" er her, skjønt så veldig hverdagslig fortoner den seg vel ikke her i huset. Det er tradisjonen tro min kones fødselsdag på denne dagen, og dette setter naturlig nok sitt preg på utformingen. Når det er helg, fest eller ferie spises alltid egg til frokost. Idag er det alle tre, det er jo tross alt "julehelg", juleferie og fødselsdagsfest, og eggene imorges ble deretter. Normalt koker vi eggene i syv minutter, men idag tok jeg dem ved en feiltagelse etter seks, og de ble herlig bløtkokte. Jeg har egentlig en tilbøyelighet mot bløtkokte egg, men et gammelt kompromiss har gjort at syv minutter ble vanlig praksis i våre kjeler. Jeg elsker egg. Jeg dristet meg faktisk til byen idag også, og jeg reiste kollektivt. Finnes det noe tristere enn å vente på bussen en kald vinterdag? Det måtte i tilfelle være å vente på bussen uten musikk. Idag hørte jeg på Carla Bruni, som alltid får meg til å lengte til Frankrike, og som derfor virker motiverende på humøret. Og når vi først er inne på kollektivtransport, det er merkelig hvordan jeg nesten alltid havner på en buss som skal bytte sjåfør? Idag skjedde det på begge turer, ja altså både frem og tilbake. Jeg kan ikke skjønne annet enn at bussjåførene her i byen må bruke det meste av tiden sin på bussholdeplasser, slik som oss reisende, for det kan ikke være mange rundene de får tid til.

Det ble faktisk egg til lunch også, om enn ikke bløtkokte. Jeg varierte proteininntaket med en engelsk frokost, bestående av stekte egg, pølser, bacon og tomatbønner. Man kan aldri få nok proteiner, er det ikke det de sier? Jeg er nemlig svært nøye med å følge kostholdsekspertenes råd. Det var en uformell politikerlunch med min Høyre-venn Bengt Morten Wenstøb, og som vanlig hadde vi det svært hyggelig. Man løser alltid noen ekstra problemer over en tallerken velsmakende egg, det har jeg alltid sagt.

Dagens mediekommentar. Vi er inne i årstiden for nyttårsforsetter, og røkeslutt står fremdeles høyt i kurs. Fredriksstad Blad bidrar til dette, og reklamerer for Røyketelefonen. Det hjelper visst å snakke litt om det når man skal slutte å røke, nemlig. Og det er faktisk mye man kunne snakket om, med disse røkerådgiverne. På den nevnte lunchen (se avsnittet over) ble det tid og anledning til å nyte en god cigar, nærmere bestemt to utmerkete dominikanere, som det passer seg to katolskvennlige høyremenn. Den høyreliberal-ideologistridende røkeloven sørget dessverre for at vi måtte røke ute, i ti minusgrader, riktignok godt hjulpet av restaurantens pledd og varmelamper. Slik burde de snakke om i Røyketelefonen, for denslags kan jo få noenhver til å trekke sin siste drag. Politisk korrekt er jeg kanskje ikke, men maken til kulturell voldtekt skal man lete lenge etter i moderne tid.

Nyt resten av året! Snart kommer våren til Firenze, og vi kan trekke chablis-korker og lettelsens sukk over hele det forfrosne landet vårt. God middag!