Uten en rød tråd

Jeg skal ikke akkurat si at det har regnet med navneforslag til den nye bloggsiden min, men det er vel bare å innse at det kun er jeg som er SÅ interessert i meg. Men endel har det blitt, og jeg er nå inne i en kreativ prosess, som det heter, og er spent på resultatet. Ellers er det jo helt grusomt kaldt ute, men etter en litt negativ tone de foregående uke har jeg liksom tenkt til å spare litt på kruttet, rent aggresjonsmessig. Vi får jo se hvor lenge det holder? Det er jo slik med denne bloggen, at den inneholder endel forskjellig, og det er kanskje ikke så lett for de faste ni leserne å finne en rød trå. Men trenger man å ha en rød trå? Jeg er jo så humørsyk, så dersom jeg skal ha en personlig utropspost, så må den nødvendigvis bli litt ulik i karakter fra humør til humør. "Uten en rød tråd" er faktisk navnet på informasjonsskrivet til Unge Høyre. Festlig? Jeg skulle gjerne tatt den selv, hadde det ikke vært så langt og upraktisk. Det nye navnet blir kort og praktisk. Tror jeg.

Idag blir det bare avslapning, med rester av røkt svinekam til middag, sammen med stekt løk og stekte poteter. Og kanskje egg? Jeg elsker egg. Og øl. Dette må man ha øl til. Når dette er spist skal jeg sovne på sofaen, og føle meg skikkelig uggen en times tid før jeg ser på fjernsyn.

Det er deilig å være dorsk. God ettermiddag!

Navnet skjemmer ingen?

Nå har jeg sett litt på barne-tv, og det er en programpost jeg i beste fall har et litt ambivalent forhold til. Noen programmer er så slitsomme og enerverende at jeg får lettere angstsymptomer bare jeg hører introen, mens andre går helt greit å se på. Drømmehagen og Dora er eksempler på programmer jeg heller mosjonerer enn å se på. Idag var det "Lille prinsesse", og den liker jeg veldig godt. Der lever de nemlig akkurat slik jeg kunne tenke meg å leve, i sus og dus uten å gjøre noen verdens ting. Kongen, altså lille prinsesses far, går omkring i tweed og slips, med kronen på hodet, og gjør stort sett ikke annet enn å spille croquet med sin kone. Når han ikke spiser. Jeg hadde passet svært godt inn i denne livsførselen. Det har jeg i grunnen alltid ment, at jeg som Klatremus egner meg best til å gjøre "iiiingenting". Jeg er jo også interessert i croquet, eller "kråkkert" som det heter blant de mindre kondisjonerte. Skjønt, interessert. Jeg er kanskje mest interessert i idéen om å spille croquet, og ikke minst alle ballene og cocktail-aftenene vi kan ha i croquet-clubben vår. Jeg er veldig glad i å danne små foreninger, og det neste blir altså en croquet-club. Ja. Det må skrives med C.

Noe av utfordringen når man skal danne så mange foreninger er å finne et passende navn. Det gjelder også croquet-prosjektet, og det gjelder forsåvidt også denne bloggen. Den skal om ikke alt for lenge flytte til et eget domene, og forhandlinger er innledet med storkapitalen (les Nettavisen) om et samarbeid. Dette er jo svært gledelig, men da tenker jeg at jeg må vurdere navnet! Blått og godt ble bare i en fei satt sammen fordi jeg ikke hadde bedre fantasi akkurat da, det var sommerferie og jeg var alene på jobb. Jeg ville jo bare skrive. Det er ikke sikkert jeg endrer navn, men jeg synes ihvertfall det må vurderes. Og her ønsker jeg innspill, så om dere er kreative, og ikke bare leser blogger av ren kjedsommelighet, kom med forslag? Alt skal vurderes.

Med det vil jeg benytte anledningen og ønske alle en riktig lun og god høstkveld. Og for dere som lurer, mandagen er brillefin.

Gjensyn med det opprinnelige

For å følge opp gårsdagens anekdote fra bohandelen, tenkte jeg idag å anbefale en bok. Jeg leser mye, eller det vil si, jeg leste mye før, da jeg jobbet i bokhandelen. Generelt leser jeg altfor lite av både aviser og bøker, og dette kommer til å gjøre meg til en vettløss tulling når jeg blir pensjonist, jeg har det på følelsen. Man holder nemlig hjernen mye mer i form når man leser enn når man for eksempel ser på fjernsyn. Nå ser jeg ikke mye fjernsyn heller, jeg får trøste meg med det, og dessuten så skriver jeg jo. Uansett skal vi nå alle sammen begynne å lese litt mer, og jeg hadde jo tenkt at dere kunne ta for dere dagens bokanbefaling. Denne boken har jeg selv blitt anbefalt i et massemedium, nemlig Dagens Næringsliv, som selv om de kanskje ikke skriver aller mest om kunst og kultur, ihvertfall har bidratt til å øke leselysten i næringslivet med sin faste spalte "På nattbordet". Spalten ble i mange år laget av Per Bang, og det er han som anbefalte denne boken. Når jeg tenker meg om var det kanskje på "Sommeråpent". Nåvel. Boken heter altså Brideshead Revisited, eller Gjensyn med Brideshead, og handler om en ung kaptein som under krigen blir innlosjert på et engelsk gods, et gods han som enda yngre tilbrakte en del tid på som venn av godseierens sønn, da de sammen studerte ved Oxford. Boken tar oss med tilbake til den tiden, og beskriver et dekadent overklasse liv i datidens England, med eksentriske personligheter og motsetningsfylte forhold mellom lyst og plikt. Per Bang fortalte at han bestemte seg for å bli katolikk etter å ha lest denne boken, og siden jeg har gått noen runder med meg selv om det samme temaet, er dette perspektivet ekstra spennende. Innholdsmessig er boken altså interessant, men det jeg likte aller best var det fantastiske språket; elegante setninger, kunstferdig bygget opp til en helhet det for språkfetisjister som meg er en nytelse å lese. Brideshead Revisited er skrevet av Evelyn Waugh, og jeg vil anbefale å lese boken på engelsk. Da får man ihvertfall med seg språket hans (ja, Evelyn var en mann) slik han skrev det, selv om jeg vet at det finnes en god oversettelse fra tredveårene av Peter Magnus.

Når vi først er inne på et vakkert språk og dessuten katolisismen, vil jeg faktisk også slå et aldri så lite slag for Den katolske kirkes Katekisme. Den er en mursten av en bok, og jeg skal ikke si at jeg har lest hele, men det er absolutt en bok som er verdt sin plass i bokhyllen, det vil si om man er interessert i religiøs teori. Som lærebok vil jeg si den er språklig uovertruffen, ja den kunne faktisk leses som poesi (jeg leser svært lite poesi, så dere får ha meg unnskyldt, diktelskere). Innholdet kan jo absolutt debatteres, og det er ikke alt jeg umiddelbart vil adoptere selv, men alt i alt oppleves katekismen som en positiv og klar bok, som klarer å formidle det katolske syn og samtidig komme med et livsperspektiv jeg tror flere kunne hatt nytte av å lese nå og da, ja til og med gode protestanter vil kunne kjenne seg igjen i det aller meste. Jeg har ikke helt landet ennå når det gjelder dette med katolisismen, men jeg opplever stadig at det er en logisk brist i dette med protestantisme. Jeg har aldri egentlig vært helt overbevist om at det er det riktige, det går liksom ikke helt opp. Den katolske kirke har sitt å streve med, og hadde det også den gangen, men det skal ikke underslås at reformasjonen først og fremst var gunstig for datidens konger, og dermed senere den for oss Høyre-folk fryktede staten, som kunne tilegne seg kirkeskatter og gjennom kirken styre landet på en helt annen måte enn før. Den katolske kirke er selve utgangspunktet vi ved en revolusjon brøt ut fra, og for en konservativ sjel oppleves dette tidvis som en ubekvem skurring innerst i bevisstheten.

Litt religion der altså, og to bøker dere ikke blir ferdige med på en stund, og kanskje heller ikke når dere egentlig er blitt ferdige.

Lykke til!

Selvutvikling og sexpress

Jeg skulle jo anbefale en bok igår, og det kommer jeg til å gjøre også, jeg må bare bestemme meg for hvilken først. Det må jo liksom være en bok med litt snert, når man skal fronte den i et slikt voldsomt omspennende medium bloggen min faktisk er. Man kan jo nesten egentlig si at jeg anbefaler en bok det i dette innlegget, forsåvidt, for jeg har nemlig jobbet noen år i bokhandel, og da møter man jo på en del titler man husker. Og av og til møter man også på noen kunder, som gjør at man husker titlene enda bedre.

Dette skjedde meg altså for noen år siden, og det var en stor sak på den tiden i Fremskrittspartiet om seksuell trakassering. Jeg husker ikke detaljene, og det er kanskje like greit, men det var altså snakk om en person som følte seg litt ekstra satt pris på av sine partifeller, og gjorde et nummer ut av dette i media. Denne personen kom da tilfeldigvis til meg i bokhandelen med en bok hun gjerne ville kjøpe, og siden jeg satt i kassen måtte jeg nødvendigvis få se boken for å kunne ta betalt. Og hva het boken?

"Hvis ingen tar meg på rumpa snart, så går jeg hjem".

God fredag.

Herrene venter på kaffe

Dagens "Thanksgiving Dinner" er inntatt.

Det ble en litt enklere variant av tradisjonell kalkun, nemlig kalkunfilet, som egner seg litt bedre for hverdager. Ellers var det ingenting som ble tatt lett på; hjemmelavet potetstappe, stekte grønnsaker (gulrøtter, sellerirot, løk og hvitløk), smørstekte søtpoteter og selvsagt - "gravy". Pølser til minstemann, kalkun kan tross alt ikke måle seg med wienerpølser.

Og takk for dét

Nå har jeg hatt endel negative innlegg om vinteren, og flere skal det sikkert bli i månedene fremover. Men, som på mange andre områder finnes det en løsning, ja man kan nesten kalle det for min universalløsning på livets problem. Kan dere tenke dere hva det er? Riktig! Mat. Mat, mat, mat. Ingenting gjør dagen bedre som noe godt å spise, og ingenting korter ned tiden i vinterhelvetet som å kose seg skikkelig med lekre retter. Nå er det snart advent, og da skal man jo egentlig faste. Man skal egentlig faste i fastetiden også, og det er det mange som blåser i, men det gjør ikke jeg. Derfor har jeg liksom ikke SÅ dårlig samvittighet for ikke å faste i adventstiden, når jeg faktisk spiser stort sett fiskemat fra februar til april. Altså kan man begynne julen som smått allerede, og kose seg skikkelig helt frem til nyttår. Så får heller januar og februar bli ekstra ille. I februar har jeg uansett bursdag, også har vi jo fetetirsdag. Jada. Igår gjorde jeg forkjølelsen ti ganger bedre, ved å fore kroppen med naturlig antibiotikum - Roquefort. Nå vet jeg ikke om det er den samme slags mugg i antibiotika som i nydelig blåmuggost, men det er få ting som smaker bedre en kald novemberdag enn pepperkaker med roquefort, gjerne med en liten dæsj chili jam fra Lille Special. Dette blir dagens anbefaling, for dere som ikke har prøvd det. Og det bør helst nytes med portvin.

Idag er også en gledens dag, for idag stekes Oldemor Lindhjems Medisterkaker til helgens adventscafé. De smakte helt fortreffelig, og jeg skal forsøke å få kokkene til å lage litt ekstra i år, slik at jeg kan kjøpe litt. Idag er det forøvrig Thanksgiving i USA, og det er egentlig dagen for å kose seg litt ekstra, hvis dere trenger en unnskyldning. Og en "takksigelse" bør vel ikke være urimelig, slik en gang i året; vi har tross alt en del å være fornøyd med også, oppe i nord. Neida, jeg har ikke drukket.

Ennå.

Vinter på Hamsunsk

Jeg så denne på Facebook isted, og måtte stjele den, den er liksom helt perfekt for meg. Ja, den er så godt som laget for min blogg! Takk Pål. Og takk Knut.

"At det finnes en årstid så fullkommen alene om å være så forferdelig."

Knut Hamsun

Husker dere jeg bestilte kopper fra Danmark og ble tilsendt feil? Jeg fikk noen som var store, mens det skulle vært espressokopper. Vel, nå er de riktige koppene kommet. Jeg glemte å gå innom "Post-i-Kiosk"-kiosken for å hente dem etter jobb, så nå ligger de bare der, stakkars, og vansmekter sammen med masse andre ting folk har bestilt. Det kan jo være hva som helst. Uten å gå videre inn på akkurat dét. De ligger der, i lukten av wienerpølser og tippekuponger og godteri i løsvekt. Jaja, det er kanskje ikke så galt. Jeg vurderte å kle godt på meg og hente dem, men jeg endte opp med å sovne på sofaen etter middag istedet. Det byr seg sikkert en anledning til å være vinterhelt i morgen, ingen grunn til å utsette seg for helsefare to ganger i løpet av en dag. Uansett har jeg vondt i halsen, så jeg drikker te.

Imorgen tenkte jeg kanskje å komme med en bokanbefaling, siden det er høst. Kom gjerne med en bokanbefaling til meg, bare ikke krim. Og ikke kiosklitteratur. Og ikke reisebeskrivelser. Kom gjerne med en bokanbefaling av Thomas Mann, de vet jeg er bra. Snakkes!

Ingen grunn til begeistring

Igår ble det ikke mye blogging, men det er jo ikke så rart heller, da. Jeg snakket jo litt om kuldens påvirkning på trivsel her om dagen, og igår sank trivselen til et bunnivå. Nå igjen, tenker du kanskje, men slik kommer det til å være hele vinteren igjennom, kan jeg love deg, for jeg er seksti år i kropp og sinn, og er allerede klimaflyktning i hodet. Bare jeg får med resten av kroppen også, så blir det bedre, men jeg får vel vente til sønnen min er ferdig i barnehave, i det minste. Jeg skriver altså mindre når trivselen er lav, og det er jo kanskje dumt, siden det er da man hadde trengt å ta seg selv litt i nakkeskinnet. Det gjorde jeg forsåvidt også igår, jeg mannet meg nemlig opp noe voldsomt og gikk ut på kvelden for å dele ut disse løpesedlene jeg strever med. Jeg tok på meg stilongs (ikke veldig kult), bukse (selvsagt), t-skjorte, skjorte, ulljakke, frakk, en hatt tredd godt nedover ørene, to (!) skjerf, samt svære slagstøvler. Og hansker. Ja, jeg så ut som en potensiell morder der jeg gikk nedover gaten, og det ble ikke bedre av at skjerfet foran munnen dugget for brillene. Jeg så ikke de forbipasserende, og jeg er overrasket om de så noe av meg. Etterpå var det bare å segne om på sofaen.

Idag er det vel ikke så mye bedre, jeg sitter på kontoret med den samme ulljakken på, og det er kaldt. Hva pokker er liksom problemet her? Dette blir tung frem til mars, det kan jeg garantere. Og da kommer sommeren snart, som bare regner bort, slik den har gjort de siste årene. Jada, kunsten å tenke positivt og alt det der, jeg vet det, og jeg er positiv. Av og til, men det er ikke bra å gå rundt å være glad hele tiden heller. Jeg hadde en kamerat en gang som gikk ut på date med en jente han likte godt. Hun var så blid og positiv, og det var først da hun fortalte hvor høy kjæresten hennes var, midt under daten, at positiviteten mistet sjarmen. Det fikk da være måte på til positiv innstilling, å gå på date bare for hyggens skyld? "Hun er så glad at hun burde vært slått," var kommentaren hans dagen etter. For ordens skyld, hun ble ikke slått, ihvertfall ikke av kameraten min, som i grunnen var så tynn og puslete at hun sikkert hadde gjort ubøtelig skade dersom hun hadde slått tilbake. Neimen huff, hvordan kom jeg inn på gladvold da? Slik går det når man er litt positiv, det er ihvertfall essensen.

Sånn.

På hengende håret

Idag var jeg sikker på at jeg skulle dø på vei til jobben. Det var fem minusgrader ute, men det føltes som minst 25. Vinden blåste meg nesten frossen, og selv svanene i vollgraven så ut til å mislike situasjonen, der de svømte i den lille sirkelen som ennå ikke har blitt til is. Naturen er ubarmhjertig. Jeg hadde heldigvis et stort krus med varm te i, slik at jeg kunne holde meg i live helt frem til jobb. Det var forsåvidt ikke noe mer heller, jeg brukte nemlig min kones kaffekrus, og som tydeligvis lot seg kombinere svært dårlig med Earl Grey. Det smakte dritt. Men, jeg lever.

Om tiden som går og medisteren som består

Jeg tenkte jeg skulle vise dere løpesedlene jeg snakket om isted, som altså er identiske med plakatene som nå pryder veggene på Spar og i "Post-i-Kiosk"-kiosken. Disse ble laget og mangfoldiggjort på kontoret, og er vel kanskje ikke så veldig avanserte. Folkene på reklamebyrået jeg deler kontor med påpekte ihvertfall at det så ut som om bokstavene hadde en fontfeil (og så kom det noe mer jeg ikke forstod), men da hadde jeg allerede kopiert opp alt sammen, så det var liksom bare å la det stå til, fontfeil eller ikke. Ser dere hva som står? Og nei, jeg klarer ikke å få snudd det j..vla bildet. Lite ble det også. Uansett, det står ihvertfall at det skal serveres "Oldemor Lindhjems Medisterkaker", som lages etter en 150 år gammel oppskrift, med masse lekkert i. Jeg vil anbefale dere å ta turen bare på grunn av dette, jeg gleder meg ihvertfall til å smake.

Ellers var jeg jo så vidt inne på min egen oldemor igår, og noen spurte meg om moren min brukte det nye navnet hun fikk i dåpen. Nei, det gjorde hun ikke, hun brukte det som var tenkt, det som hunden på Sinsen altså delte med henne. Nå er dere kanskje spente på hva hundene på Sinsen het rundt 1950? "Gro". Spenstig? Nåja, oldemor bodde jo som nevnt i Oslo, og besteforeldrene mine i Fredrikstad, så det var jo begrenset hvor mye kontroll hun egentlig hadde. Ikke ringte man så mye heller, på den tiden, for både telefon og abonnement arvet moren min etter oldemor da hun en dag døde. Telefonen hadde hun forøvrig hatt mye glede av også mens oldemor levde, for da hun var på besøk i Oslo som liten pike pleide hun og fetteren hennes titt og ofte å ringe til frøken Ur. Oldefar bemerket da at "den damen må da jo tro at vi er gale, som ringer hele tiden.".

Som bloggrådgiveren min sa: "Herregud. Gamledager, ass."

Julen som begynte litt

Nå er det jul igjen! Idag har jeg og en god venn vært ute med plakater og løpesedler til foreningen Gamle Fredrikstads Adventscafé. Det gav faktisk litt julestemning; Gamlebyen var hvit, det snødde ute, og alle var blide og hyggelige da vi kom innom med en liten bunke for å legge på disken. Det er litt hyggelig å gjøre en frivillig innsats, og det har jeg jo talt varmt for tidligere også. Dersom alle kom seg litt opp av sofaen av og til, gjorde en innsats for nærmiljøet sitt, for politikken, sangkoret, snømåking eller hvasomhelst, er jeg HELT sikker på at verden ville blitt ihvertfall noen få prosent bedre å leve i. Der har vi det altså, idag har jeg gjort verden til et litt bedre sted. Ikke rart det smaker ekstra godt å sitte innendørs!

Oldemor fra Sinsen

Fortsatt god søndag! Da er søndagsmiddagen inntatt, og den smakte som ventet helt fortreffelig. Her ser dere den; storfelever med stekt løk, brun saus, poteter og tyttebærsyltetøy, servert på oldemors 90 år gamle servise fra Porsgrund Porselen.

Oldemor var kokk, en myndig dame som bodde sammen med oldefar i en liten leilighet på Sinsen, og tok med seg søndagsmiddagen selv når hun skulle på besøk til sønnene sine. Man visste jo aldri hva svigerdøtre kunne finne på den gangen. For eksempel måtte hun sette foten ned da moren min skulle døpes; det var nemlig en hund på Sinsen som bar det samme navnet, og det fikk da være måte på. Et annet navn ble selvfølgelig gitt. Oldemødre er ikke som de var!

Bak hver fete mann står det en..

Ekstremværet fortsetter, og det blir nok en innedag idag også. Jeg levde som jeg preket igår, og slapp heldigvis å gå ut. Kvelden ble gjort ekstra hyggelig ved at en god venn jeg sjelden ser kom til oss på middag, og min kone disket opp med en aldri så liten treretters, som hun pleier. Og, det smakte nydelig, som det pleier. Veien til mannens hjerte går gjennom magen, heter det, og selvom det ikke akkurat var matlagning som førte oss sammen, så er det vel ingen som kan si at jeg er unntaket som bekrefter regelen for dette ordtaket.

Idag vet jeg det er lever som står på menyen, og det er sikkert mange som rynker på nesen av dét, men dette er blant mine absolutte favoritter. Dette, av alle ting, var faktisk det aller første måltidet min kone skulle lage til oss da vi hadde flyttet for oss selv i Oslo (neida, vi er ikke egentlig født i 1950), og det er klart at det satt standarden for middagene i årene som kom. Jeg må jo understreke at det var etter ønske fra meg at det ble lever, og ikke wok eller amerikansk gryte fra Toro. Siden den gangen har posesaus nærmest blitt betraktet som et nødvendig onde her i huset, og selv om en og annen Pizza Grandiosa på besynderlig vis finner veien inn i fryseren nå og da, er det som regel mat laget fra bunnen, med råvarer av ypperste kvaltitet, som serveres fra min kones cuisine. Folk omtaler meg ofte som bortskjemt, og her er nok en av grunnene til dét. Men akkurat DENNE bortskjemtheten er jeg stolt av!

Klokken er bare litt over halv ett på søndags ettermiddag, og det er alt for tidlig å si noe om kvaltiteten på dagen. Men, søndagsdepresjonen er tilstedeværende og været er grått, så alt borger for en brillefin mandag.

Jeg lover å komme tilbake med bilder fra middagen til alle dere connoisseurer.

Takk og på gjensyn!

Ekstremvær på Østlandet

Idag tror jeg ikke det blir mye utelek. Det snør jo! Og ikke ser det ut til å stanse med det første, heller, så jeg anbefaler folk å holde seg innendørs, av hensyn til trivselen. Den synker nemlig svært raskt i snø og vind, og det skal så veldig mye til for å få den opp igjen! Det er litt som å slanke seg. Man går fort opp i vekt, men det tar uendelig lang tid å gå ned igjen. Ja, dersom man overhodet går ned igjen. Det tror jeg aldri jeg har gjort, egentlig, kanskje med unntak av noen få prosents forandringer når jeg jojo-slanker. Man går opp fem, og går ned én, liksom. Uansett, nå var det snø og vind vi skulle snakke om. Det tar altså lang tid før trivselen kommer opp på et levelig nivå igjen, om det i det hele tatt skjer! Jeg har hørt om folk som gikk ut i kulden, og aldri mer ble det samme trivelige mennesket.

Ellers er det jo hyggelig at det blåser fra Høyre, når det først blåser. Aftenposten offentliggjorde idag en undersøkelse om at Høyre er Norges største parti, og at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er like store. Nå holder vel ikke dette frem til valget, og ihvertfall ikke her i byen, men det er uansett ting som bidrar til trivselen, både ute og inne.

Ta nå advarselen min alvorlig; ikke gå ut og få forfrysninger eller verre ting. Behold slåbrokken på og les en god bok, jeg har flere å anbefale, og spesielt om fransk kongelig historie har jeg noen riktige godbiter. Drikk en kopp te, se ut av vinduet, og send heller ut madammen.

Riktig god lørdag.

Ukens kulturinnslag: Den glade ordfører

Ja, så er det fredags ettermiddag, og uken er snart over. Det har jo gått ganske greit? Selvom mandagen begynte helt elendig og tirsdagen ikke innfridde 100%, så synes jeg det tok seg opp slik mot slutten. Men det kan ikke bli noen hvilepute, bevares, for nå er det rett og slett så kaldt og trist ute at jeg frykter for trivselen. Jeg merker hvert år at jeg ikke er laget for å bo i Norge på vinteren, og jeg blir rett og slett sint og bitter på været som herjer med kroppen min. Men hva skal man gjøre, Syd-Frankrike trenger jo begrenset med nordmenn helt uten inntekt og med minimal kjennskap til det franske språk. Kanskje jeg skulle begynne med fransk kulturformidling til vinterkalde nordmenn? Ikveld skal jeg ihvertfall ta noen gin/tonics, og helt glemme alt som heter vinter.

Jeg hadde ikke tenkt til å skrive så mye her idag, men fordi vi jo har hatt nominasjonskamp om ordførerkandidatplassen i Fredrikstad Høyre, tenkte jeg å dele en aldri så liten kulturopplevelse med dere. Innslaget passer ekstra godt i denne Høyre-uken, for Elisabeth Granneman, som synger, hun var jo tidligere formann i Lørenskog Unge Høyre. Her synger hun en vise hvor hun gestalter Albert Nordengen, Oslos store Høyre-ordfører gjennom mange år. Vi kan kanskje lære noe av den alle sammen?

God fredagskveld, og god fornøyelse!

PS! Skru opp lyden, det er litt dårlig opptak. Takk. Snurr film.

2011 - året det var så bratt

Fredrikstad Høyres nominasjonsmøte er over, og jeg tror vel ingen var direkte overrasket over resultatet. Peter Kuran vant, Rune Grundekjøn tapte, og Bengt Morten Wenstøb havnet på andreplass. Jeg har jo tatt for meg situasjonen i Fredrikstad Høyre tidligere, og det er ingen hemmelighet at jeg personlig støttet Bengt Morten Wenstøb. Det gjorde jeg også på nominasjonsmøtet igår, og fikk min politiske debut som støttetaler, noe jeg synes var veldig spennende. Det er jo ikke hver dag man kan snakke til en forsamling Høyre-folk om det man mener er viktig, så den anledningen måtte jeg jo bare benytte meg av. Morsomt!

Jeg synes ikke det er nødvendig med så mye diskusjon rundt utfallet av nominasjonsmøtet; ingenting kan nå forandre på det som er skjedd, og Høyre er ikke tjent med store debatter rundt dette. Jeg vil allikevel tillate meg å komme med en aldri så liten betraktning, og det er at valget ikke ble vunnet igår. I talen min til nominasjonsmøtet sa jeg at 2011 kan bli et skjebneår for Høyre i Fredrikstad. Det kan bli et skjebneår i den forstand at det kan bli året vi gjør tidenes valg, eller det kan bli året tidenes valg gikk oss hus forbi, fordi vi ikke klarte å samle oss om den riktige kandidaten.

Klarte vi å samle oss om den riktige kandidaten? Det gjenstår å se. Peter Kuran gjorde som vanlig en utmerket jobb med å mobilisere sin egen krets fremfor nominasjonsmøtet. Det tror jeg ikke er en spesielt kontroversiell utalelse - det kom ganske tydelig frem på møtet. Dette har han fått honnør for tidligere, og en del av en politikers jobb er jo nettopp å mobilisere. Jeg er i utgansgpunktet slett ikke i mot dette. Noe av problemet, slik jeg ser det, er vel at Kuran synes å være litt mer populær inne i salen enn utenfor, og jeg tror det er dét Bernt Kristian Berntsen mener når han i sitt innlegg på MittFB sier at det er en svakhet ved demokratiet "at et nominasjonsmøte lett kan manipuleres". Det er et ubestridelig faktum at det er lettere å vinne et nominasjonsmøte enn å vinne et valg, og selv om Peter Kuran kommenterer at Berntsens uttalelser faller på sin egen urimelighet, kommer ingen unna at tyve venner, polske katolikker eller ikke, kan påvirke et resultat i en annen retning enn velgerne faktisk vil. Berntsen reagerer med å melde seg ut av Fredrikstad Høyre, og det tror jeg er å gripe problemet an i helt feil ende. Ja, det gjør faktisk bare problemet verre; rundt frokostbordet i dag morges satt det svært mange misfornøyde eks-medlemmer og irriterte seg over et resultat de ikke har kunnet være med på å påvirke, fordi de i protest har latt være å betale medlemsavgiften. Da blir det feil å bare skylde på Peter Kurans etter enkeltes oppfatning kreative mobilisering. Han gjorde jobben sin, og vant.

Nå må Peter Kuran vise lederskap og vinne også valget i 2011. Alle må selfølgelig hjelpe til, men det er helt avgjørende at Peter Kuran viser at han kan mobilisere flere enn dem han kan ringe til, flere enn dem som kjenner ham og flere enn dem som betaler medlemsavgift til Høyre. Listen må legges høyt når Høyre gjør det såpass godt på meningsmålingene, og det å vinne i 2011 betyr å få ordførerplassen. Denne sjansen har nemlig ikke Fredrikstad Høyre råd til å la gå fra seg. Det har ikke Peter Kuran heller, for da tror jeg mobiliseringen om fire år blir litt i tyngste laget.

Selv havnet jeg på noenogtredevteplass, og skal hjelpe til så godt jeg kan. Valgkampen kan begynne!

Dra en laks

Tirsdagen er helt grei, noen mandag ble det virkelig ikke. Det er så utrolig kaldt; kroppen min skriker etter Syd-Frankrike, som jeg sier til sønnen min. Han hører det også.

Jeg skal i et møte nå på kvelden, som jeg ofte skal etter jobben, og da blir det litt travelt med tanke på middag. Særlig når konen er såpass arbeidsfør at hun kommer sent hjem, for da er jo jeg helt overlatt til megselv! Og hva blir det da? "Pølser," tenker du, og det er ikke så galt tenkt. Men idag har jeg faktisk lagd noe skikkelig enkelt og godt, som jeg har stjålet fra en reklame for Eksportutvalget for fisk. Jeg kappet kjapt opp litt gulrøtter og løk, stekte dette i olje før jeg hadde opp i noen biter med laks. Så helte jeg sur-søt saus over (spennende, ja?), og lot dette ha det bra sammen i stekepannen helt til jeg ikke orket å vente lenger. Et voilá - en herremiddag på én, to, tre.

Morgendagens middagstips der, altså. Vel bekomme!

Mandagen som ble helt søndag

Jeg nevnte igår at midtnovember og mandag ikke kunne bli mer hverdag, og at det var deilig. Jeg kunne tenke meg å modifisere dette utsagnet på to punkter.

1. Det kunne bli mer hverdag, det begynte nemlig i tillegg å regne.

2. Det var ikke deilig.

Nå vet jeg ikke om det var regnet som ødela, men i forhold til vanlige mandager har ikke dagen levd opp til forventningene. I motsetning til folk flest liker jeg nemlig mandager. Ja, mer enn liker; jeg står på søndagsperrongen og hilser mandagstoget velkommen som en kjær venn, en redder i nøden fra grusomme søndagsdepresjoner, ja en frelser. Idag mistenker jeg at frelseren min ble litt snurt da jeg sa offentlig i bloggen at søndagen ikke hadde vært så ille. Det er jo sikkert slik at når søndagen er dårlig, så må nødvendigvis mandagen bli bra, og da omvendt i motsatt tilfelle. Siden søndagene mine konsekvent er svarte dager har jeg jo nesten ikke opplevd en skikkelig drittmandag, og i tilfelle har jeg fortrengt den innen neste søndag borer seg gjennom sjelen min i all sin kjedsommelighet. Søndagselskerne hater sikkert mandager, har jeg tenkt, og det er vel ikke så rart? Mandagen tar jo fra dem alt som for dem er lyst og deilig, fritid og søndagsmiddag og tur i skogen og besøk hos deilige svigermor.

For noen uker siden bestilte jeg noen espressokopper, vi har nemlig en Nespressomaskin som jeg elsker, og disse koppene var ganske spesielle. De er designet av Rob Brandt, og er formet som sammenkrøllede plastkopper. Idag, etter mye venting, kom de frem, og full av forventning trekker jeg dem opp av havet av miniskumgummibananer den danske leverandøren har pakket dem inn i før han sendte dem fra seg. Og så har den fordømte danskemannen klar å sende meg feil størrelse! Jeg sitter nå med seks stykk helt ordinærstore sammenkrøllede plastkopper i porselen. Man kan jo ikke drikke espresso av sånt, og akkurat slike ting blir det dårlige mandager av. Nå fikk jeg faktisk hentelappen på lørdag, så det er en skjebnens ironi at jeg ikke hentet dem igår for å lage en litt begredelig avslutning på en ellers god søndag, men så fremsynt var jeg altså ikke.

I tillegg vil jeg bare få sagt at vi ikke hadde skikkelig te på jobben, men noe som heter "White Tea". White tea?? (....) Sånn.

Nå satser jeg alt på at det blir en herlig, grå og vanlig tirsdag imorgen, og at neste søndag blir grusom. Da skal vi kose vårs!

Napoleon med sitt skjerf

Jeg fikk en liten påminnelse fra bloggrådgiveren om at det gikk an å legge ut et lite innlegg om at søndagen faktisk var kjedelig selvom det er farsdag og cupfinale. Dette er jeg jo hjertens enig i, jeg har bare ikke tenkt spesielt mye over det selv, og akkurat den cupfinalen har jeg glemt. Hvem vinner? Hvem spiller? Hvem vant? Samme det, vel.

Farsdagen er ihvertfall ganske hyggelig. Jeg ble vekket, dog ikke at noen kom inn på soveværelset med kaffe og gave, men derimot av en liten sønn som ropte til mor at de skulle vekke meg med kaffe og gave. Og gaven var et skjerf, kunne han fortelle. Det var det jamen, også, et flott ullskjerf som jeg skal ta på meg når jeg må ut i den virkelige verden imorgen. Jeg la ved et lite bilde av skjerfet, drapert rundt keiser Napoleon. Da skjønner dere hvor fint det er.

Nå har egentlig ikke søndagen idag vært av de verste, og det bør jo ikke underslåes, de gangene søndagene faktiske er helt alright. Vi hadde til og med ribbe til middag, og da jeg var nede i kjelleren for å hente noen øl så jeg at det var en marsipankake i kjøleskapet. Ikke akkurat mat for følsomme virusmager, men herregud, det er da farsdag bare en gang i året, og man kan jo ikke leve på biola og ryvita hele uken heller.

Imorgen er det mandag, det er midt i november, og det går liksom ikke an å få mer hverdag enn dét. Deilig!

God søndagskveld.

Den mørke, tunge tiden.

Nå er det en liten stund siden mitt siste innlegg, og det er i grunnen bare sløvt. Jeg har riktignok vært "under the weather", som de sier på kontinentet, for jeg har for alvor begynt å merke at den grusomme vinteren kommer over oss. Bakteriene er allerede bak murene, og de har ikke tenkt til å gi seg før ut i april, kan jeg tenke meg. Og da kommer snart sommerforkjølelsen. Vel, nok av det. Jeg skulle snakke om at det var slapt å ikke skrive blogginnlegg. Jeg skylder litt på inspirasjon også, men det er visst ikke lov. Min gode journalistvenninne/bloggrådgiver sier at det hele dreier som om hardt arbeid og disiplin, og at inspirasjon er for pyser. Dette liker mitt katolskvennlige sinn, med sans for regler og rutiner. Det er jo nemlig litt soveputefilosofi å gå rundt å vente på inspirasjon hele tiden! Inspirasjon kommer egentlig aldri, derfor hadde jeg bloggpause på halvannet år. Litt upraktisk er det egentlig også, med regler, altså. For jeg er jo ikke bare kotalskvennlig og regeldrevet. Jeg har jo en libertiner i meg også, som ikke bryr seg så mye om regler. Det er han som egentlig er fet. Sålibertineren i meg skriker, for han liker å ligge på sofaen. Hva skal man gjøre?

Skal man tenke litt dagbokblogg (eller heter det bloggdagbok?), som jeg ikke er fremmed for, selv om jeg nok bekymrer meg litt for stilartene her i bloggen min, så vil den kommende uken bestå av endel møter, blant annet nominasjonsmøtet i Fredrikstad Høyre. Det blir et høydepunkt, uansett hvordan det går. Jeg gleder meg til det.

Nå kan jeg ikke skrive mer, for libertineren skal ha kaffe og Storbynatt. Hils!