På hengende håret

Idag var jeg sikker på at jeg skulle dø på vei til jobben. Det var fem minusgrader ute, men det føltes som minst 25. Vinden blåste meg nesten frossen, og selv svanene i vollgraven så ut til å mislike situasjonen, der de svømte i den lille sirkelen som ennå ikke har blitt til is. Naturen er ubarmhjertig. Jeg hadde heldigvis et stort krus med varm te i, slik at jeg kunne holde meg i live helt frem til jobb. Det var forsåvidt ikke noe mer heller, jeg brukte nemlig min kones kaffekrus, og som tydeligvis lot seg kombinere svært dårlig med Earl Grey. Det smakte dritt. Men, jeg lever.