Ingen grunn til begeistring

Igår ble det ikke mye blogging, men det er jo ikke så rart heller, da. Jeg snakket jo litt om kuldens påvirkning på trivsel her om dagen, og igår sank trivselen til et bunnivå. Nå igjen, tenker du kanskje, men slik kommer det til å være hele vinteren igjennom, kan jeg love deg, for jeg er seksti år i kropp og sinn, og er allerede klimaflyktning i hodet. Bare jeg får med resten av kroppen også, så blir det bedre, men jeg får vel vente til sønnen min er ferdig i barnehave, i det minste. Jeg skriver altså mindre når trivselen er lav, og det er jo kanskje dumt, siden det er da man hadde trengt å ta seg selv litt i nakkeskinnet. Det gjorde jeg forsåvidt også igår, jeg mannet meg nemlig opp noe voldsomt og gikk ut på kvelden for å dele ut disse løpesedlene jeg strever med. Jeg tok på meg stilongs (ikke veldig kult), bukse (selvsagt), t-skjorte, skjorte, ulljakke, frakk, en hatt tredd godt nedover ørene, to (!) skjerf, samt svære slagstøvler. Og hansker. Ja, jeg så ut som en potensiell morder der jeg gikk nedover gaten, og det ble ikke bedre av at skjerfet foran munnen dugget for brillene. Jeg så ikke de forbipasserende, og jeg er overrasket om de så noe av meg. Etterpå var det bare å segne om på sofaen.

Idag er det vel ikke så mye bedre, jeg sitter på kontoret med den samme ulljakken på, og det er kaldt. Hva pokker er liksom problemet her? Dette blir tung frem til mars, det kan jeg garantere. Og da kommer sommeren snart, som bare regner bort, slik den har gjort de siste årene. Jada, kunsten å tenke positivt og alt det der, jeg vet det, og jeg er positiv. Av og til, men det er ikke bra å gå rundt å være glad hele tiden heller. Jeg hadde en kamerat en gang som gikk ut på date med en jente han likte godt. Hun var så blid og positiv, og det var først da hun fortalte hvor høy kjæresten hennes var, midt under daten, at positiviteten mistet sjarmen. Det fikk da være måte på til positiv innstilling, å gå på date bare for hyggens skyld? "Hun er så glad at hun burde vært slått," var kommentaren hans dagen etter. For ordens skyld, hun ble ikke slått, ihvertfall ikke av kameraten min, som i grunnen var så tynn og puslete at hun sikkert hadde gjort ubøtelig skade dersom hun hadde slått tilbake. Neimen huff, hvordan kom jeg inn på gladvold da? Slik går det når man er litt positiv, det er ihvertfall essensen.

Sånn.