Om tiden som går og medisteren som består

Jeg tenkte jeg skulle vise dere løpesedlene jeg snakket om isted, som altså er identiske med plakatene som nå pryder veggene på Spar og i "Post-i-Kiosk"-kiosken. Disse ble laget og mangfoldiggjort på kontoret, og er vel kanskje ikke så veldig avanserte. Folkene på reklamebyrået jeg deler kontor med påpekte ihvertfall at det så ut som om bokstavene hadde en fontfeil (og så kom det noe mer jeg ikke forstod), men da hadde jeg allerede kopiert opp alt sammen, så det var liksom bare å la det stå til, fontfeil eller ikke. Ser dere hva som står? Og nei, jeg klarer ikke å få snudd det j..vla bildet. Lite ble det også. Uansett, det står ihvertfall at det skal serveres "Oldemor Lindhjems Medisterkaker", som lages etter en 150 år gammel oppskrift, med masse lekkert i. Jeg vil anbefale dere å ta turen bare på grunn av dette, jeg gleder meg ihvertfall til å smake.

Ellers var jeg jo så vidt inne på min egen oldemor igår, og noen spurte meg om moren min brukte det nye navnet hun fikk i dåpen. Nei, det gjorde hun ikke, hun brukte det som var tenkt, det som hunden på Sinsen altså delte med henne. Nå er dere kanskje spente på hva hundene på Sinsen het rundt 1950? "Gro". Spenstig? Nåja, oldemor bodde jo som nevnt i Oslo, og besteforeldrene mine i Fredrikstad, så det var jo begrenset hvor mye kontroll hun egentlig hadde. Ikke ringte man så mye heller, på den tiden, for både telefon og abonnement arvet moren min etter oldemor da hun en dag døde. Telefonen hadde hun forøvrig hatt mye glede av også mens oldemor levde, for da hun var på besøk i Oslo som liten pike pleide hun og fetteren hennes titt og ofte å ringe til frøken Ur. Oldefar bemerket da at "den damen må da jo tro at vi er gale, som ringer hele tiden.".

Som bloggrådgiveren min sa: "Herregud. Gamledager, ass."