Bak hver fete mann står det en..

Ekstremværet fortsetter, og det blir nok en innedag idag også. Jeg levde som jeg preket igår, og slapp heldigvis å gå ut. Kvelden ble gjort ekstra hyggelig ved at en god venn jeg sjelden ser kom til oss på middag, og min kone disket opp med en aldri så liten treretters, som hun pleier. Og, det smakte nydelig, som det pleier. Veien til mannens hjerte går gjennom magen, heter det, og selvom det ikke akkurat var matlagning som førte oss sammen, så er det vel ingen som kan si at jeg er unntaket som bekrefter regelen for dette ordtaket.

Idag vet jeg det er lever som står på menyen, og det er sikkert mange som rynker på nesen av dét, men dette er blant mine absolutte favoritter. Dette, av alle ting, var faktisk det aller første måltidet min kone skulle lage til oss da vi hadde flyttet for oss selv i Oslo (neida, vi er ikke egentlig født i 1950), og det er klart at det satt standarden for middagene i årene som kom. Jeg må jo understreke at det var etter ønske fra meg at det ble lever, og ikke wok eller amerikansk gryte fra Toro. Siden den gangen har posesaus nærmest blitt betraktet som et nødvendig onde her i huset, og selv om en og annen Pizza Grandiosa på besynderlig vis finner veien inn i fryseren nå og da, er det som regel mat laget fra bunnen, med råvarer av ypperste kvaltitet, som serveres fra min kones cuisine. Folk omtaler meg ofte som bortskjemt, og her er nok en av grunnene til dét. Men akkurat DENNE bortskjemtheten er jeg stolt av!

Klokken er bare litt over halv ett på søndags ettermiddag, og det er alt for tidlig å si noe om kvaltiteten på dagen. Men, søndagsdepresjonen er tilstedeværende og været er grått, så alt borger for en brillefin mandag.

Jeg lover å komme tilbake med bilder fra middagen til alle dere connoisseurer.

Takk og på gjensyn!