– Det er I, herr Rådmann!

– Dersom København ble sentrum i verden, skrev Piet Hein en gang i noe mer elegante vendinger, ville enkelte bli glade, mens andre igjen ville bli forundret – de trodde den var det allerede. Heins poème illustrerer hvorfor vi ikke alltid adresserer problemstillinger som befinner seg rett under nesetippen, og med denne nestenkontinentale innledning settes kursen hjem til Fredrikstad og til vår egen politiske andedam. Like under overflaten befinner det seg nemlig en politisk sak av ikke ubeskjedne dimensjoner, som kun ytterst sjelden skaper krusninger i overflaten i form av en offentlig debatt.

Saken gjelder innføringen av det parlamentariske system i Fredrikstad, og jeg undrer meg over hvorvidt mangelen på oppmerksomhet i denne saken skyldes fenomenet ovenfor: Folk flest tror vi allerede styrer etter det parlamentariske system. Det er kanskje ikke så underlig, parlamentarismen har etter sitt inntog for 130 år siden bidratt til å gjøre politikk oversiktlig og forståelig, og de norske byer som figurerer oftest i riksmediene styres idag etter parlamentarismen. Fredrikstad derimot, gjør det ikke.

Parlamentarismen som system kjenner vi godt. Byparlamentarismen søker å kopiere dette og overføre det til lokaldemokratiet, og hopper for enkelhets skyld bukk over det faktum at en by ikke er en nasjon og et bystyre ikke er en lovgivende forsamling. Således defineres byrådet som et utøvende organ utgått av byens øverste valgte myndighet; den utøvende makt er politisk valgt og styrt av det til enhver tid sittende flertall. Enkelt og greit kan man på pressens tabloide måte uttrykke det slik at byråkratene ikke lenger får skylden for økonomifadeser, men politikerne selv. I en tid med både politiker- og byråkratiforakt skulle valget altså stå mellom pest og kolera.

Parlamentarismens kjeglete motsetning kalles formannskapsmodellen og stammer fra tiden før de politiske partier, altså en fra velgerperspektiv nærmest himmelsk tidsperiode. Tanken var at byens klokeste hoder, politikere dengang skulle nemlig helst inneha denne spesielle egenskapen, dannet et formannskapskollegium utgått av det større representantskapet for smidigere å kunne utøve sin ombudsmannsrolle opp mot den mektige magistraten vi senere har kalt Rådmann.

Rådmannen var da som nå den utøvende myndighet som vernet vår stad mot all træskhet og fare, og som kom med forslag til de tiltak som representantene skulle stemme over. Politikk var det i praksis svært lite av, og både representantskapet og formannskapet var i streng kontrast til nåtidens arenaer for politisk spill kollegier der man søkte å oppnå konsensus og et felles beste for byen.

Konsensus og felles beste for byen høres kanskje ikke ut som modellen Fredrikstad idag bruker, ihvertfall ikke om man som interessert borger skulle forville seg opp på tilhørerbenken i bystyresalens annen etasje. Den økende tendens til at lokalpartiene fungerer som både rugekasser og miniatyrversjoner av sine mødre i hovedstaden gjør sitt til at de politiske skillelinjene er mer markerte enn tidligere og uenigheten ofte av mer prinsipiell enn praktisk betydning. Fredrikstad styres idag etter en hybrid mellom formannskapsmodellen og parlamentarismen, hvor begrepene posisjon og opposisjon har festet seg i det politiske språket til tross for at det ikke hører hjemme i den modell vi egentlig styrer etter.

Den politiske dialogen man kun for få år siden fremdeles kunne spore virker langt borte, og som bypatriot og ennå i min første periode som politiker medgir jeg at jeg nå og da dagdrømmer om de lange linjer og den stabilitet som bred politisk enighet fører med seg. Jeg kan ikke helt la være å undre meg over om tiden for å tilstrebe konsensus og arbeide sammen for den byen vi alle elsker virkelig kan være forbi. Er det ikke slik at byen som helhet taper terreng der de politiske motpolene vinner?

Bystyret skal om ikke altfor lenge ta stilling til disse spørsmålene. Selv har jeg foreløpig ikke konkludert; er tiden gått fra formannskapsmodellen eller er dialog og konsensus stadig innen rekkevidde for Fredrikstad? Det parlamentariske systemets fordel er at ansvaret klart og tydelig plasseres hos politikerne, og kanskje vil man som ung og håpefull lettere oppmuntres til å delta i et politisk system man faktisk forstår hvordan fungerer. Økonomi er også en faktor i det rådmannen kaller en forgjeldet lavinntektskommune, men hvor stor vekt bør man legge på penger når byen skal finne sin rette styringsform?

Hvorom allting er, borgerne og pressen må ut i andedammen før 177 års historie kastes på båten. Såpass refleksjon over en viktig endring fortjener Fredrikstad.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 15. februar 2014. Illustrasjon: Geir A. Carlsson (Fredriksstad Blad)

Sett kortet besluttsomt helt inn

Sent på natten og på vei i seng tar meg i å undre over om det er kan være et uferdig haikudikt eller bare en spydighet rettet mot enslige menn på seminar noen har festet på døråpneren på vei inn til soveavdelingen på det lille konferansehotellet.

Forfatteren er ropende overkvalifisert for jobben sin.

Josef og hans brødre

Over halvveis inn i den påfølgende boken jeg begav meg i kast med tenker jeg det kan være på sin plass å informere den interesserte leser om at jeg nå, etter å ha definert meg som leser av romanen i det minste vekselsvis i omkring syv år, har lest ut Thomas Manns Josef og hans brødre. Da dette inntraff søndag aften var det nesten som om den velkjente småpratingen fra en kjær venn plutselig forstummet og gjorde alt ganske stille. Alt var selvsagt ikke i virkeligheten ganske stille, fremdeles var det lyder i huset fra fjernsynsapparat og oppvaskmaskin og fra mennesker og de av kulde knakende husvegger, lyder som jeg ikke lenge før hadde irritert meg over, men som stillheten fra den oppholdte småpratingen nå likevel nesten overdøvet. Første gang jeg forsøkte meg på Josef og hans brødre var på en campingplass i Sverige, kanskje ikke et sted hvor Thomas Mann oftest blir lest, men hva vet vel egentlig jeg om å felle dom over hvor folk leser sine bøker, og i solsteken på den ekstra varme sommeren det året hakket meg igjennom et vanskelig og intrikat høysvensk, det var altså en svensk oversettelse jeg hadde fått fatt i, uten mer hell enn at jeg neppe kom mer enn hundre sider på vei. Tross motstanden boken gav fortryllet den meg med sitt elegante språk og nesten likegyldige forhold til om jeg forstod noe av hva den fortalte meg eller ikke, og jeg vil ikke se helt bort fra at dette i høy grad var en medvirkende årsak til at jeg ikke klarte å legge den fra meg helt, men tvert imot definerte meg som en leser av Josef og hans brødre mens jeg i virkeligheten bare strøk hånden over bokryggen eller betraktet den på sin plass i de ulike bokhyllene som var dens hjem i de årene det her er snakk om. Når jeg sier «lest ut» istedenfor det minst like vanlige «lest ferdig» er det ganske bevisst, siden jeg i en blanding av sympati og solidaritet med leserne av den samme romanen på 1940-tallet, som nødvendigvis måtte vente flere år mellom hver av de fire bøkene Josef og hans brødre består av, og som av denne grunn må tenkes å ha lest bokverket flere ganger for å få den nødvendige følelsen av kontinuitet i historien, ikke føler meg helt ferdig. Det ville vel kanskje også vært en tanke overmodig å tenke seg at det forfatteren iløpet av de drøye 1200 sidene forsøkte å meddele meg ikke skulle ha blitt en smule forringet, det være seg utelukkende på grunn av mine egne feil og svakheter som leser eller også kombinert med de forstyrrelser som lyden av fjernsyn og oppvaskmaskin og mennesker og de av kulde knakende husvegger en gang fører med seg, og at jeg nettopp derfor om ikke altfor lenge bør lese romanen fra begynnelse til slutt enda en gang. Dette gir også næring til håpet om at den velkjente småpratingen fra den nevnte vennen, som jo kun er et bilde på de tanker og assosiasjoner historien om Josef og hans brødre og ikke minst de omstendigheter disse levde under og som Thomas Mann i sin visdom og fra sin grav fremdeles formidler til sine lesere, vedvarer etter et bare et lite opphold. Ja, allerede når jeg skriver dette, fire dager etter at det ble stille, kan jeg høre at praten liksom begynner igjen og at jeg fremdeles, litt etter litt tar meg i å undres over hvordan det hele ender.

Drummers drumming

Julestjernen i vinduet er gått ned i øst, granen er høstet og juletrefotens smånisser sitter stille og ettertenksomt på sine tønner etter nok et års vel utført arbeide. I kjelene på kjøkkenet ligger restene av den allersiste ribben – den som endte sine dager som hovedingrediens i en gong bao, og snart forsinner duften av både den og julen ut i historien til fordel for grønnsåpe og friske blomster. 

Det er helligtrekongersdag, den trettende juledagen og alt er over. Gå i fred.

Forsetter om et lykkeligere liv?

Et nytt år er over oss, og med dét kommer også tiden for de gode forsetter. Ved inngangen til det nye året slås de fleste av oss av en merkbar misnøye over det livet vi frem til nå har levet, og et nytt kalenderår virker som et godt tidspunkt for en omfattende og livsomveltende kursendring. Kort sagt, livet starter likesom på nytt første januar. For de aller fleste mennesker er denne livsendringen imidlertid sjelden gode nyheter, nyttårsforsettene har nemlig en lei tendens til å være svært ubehagelige opplevelser for kropp og sjel. Man skal i voksen alder begynne å trene. Prøve seg på hvite måneder. Ikke spise søtsaker. Ikke spise fett. Ikke begjære sin nestes ektemake. Fremdeles har jeg til gode å møte en person som setter seg som mål å leve et lykkeligere og mer behagelig liv.

Kanskje er det den norske puritanismen og enkelheten som her spiller inn. Vi nordmenn har gjerne behov fra tid til annen å gjøre avlat, en egenskap som jo er sympatisk nok i seg selv. Det er bare så upraktisk at det skal skje i januar. Det er midt i den mørkeste tiden, da man vel tross alt trenger oppmuntring, nytelsesmidler og umoral mer enn noensinne. Utenfor er det overhengende fare for sne og holke, så ingenlunde ideelle forhold for å ta opp jogging etter flere års stillesitting. Heseblesende setter ukondisjonerte folk av tyngre modell liv og helse på spill for å føle seg litt bedre i sin overflod. Ikke at jeg ikke har tenkt tanken selv eller stiller meg helt uforstående til tanken om å være sunn. Tvert imot, jeg har ofte ønsket meg et sted der man kunne kombinere trivsel og helse på en balansert måte, for eksempel ved å ta inn på et sanatorium i høyfjellene hvor man kunne utføre sine nyttårsforsetter blant likesinnede på en behagelig og noenlunde sivilisert manér, for derfra å komme igjen som en ny og bedre person.

Jeg har aldri vært på et sanatorium, men da jeg for noen uker siden ledsaget et familiemedlem til et todagers opphold på en hjerteklinikk, øynet jeg håpet om at de ærverdige gamle helsestedene kunne få sin renessanse. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg har lest for mye Thomas Mann eller fordi jeg har en naturlig inklinasjon mot den slags, men det var definitivt noe Hans Castorpsk over hele opplevelsen. Selv om jeg på forhånd visste at oppholdet skulle bli kort hadde jeg pakket til alle eventualiteter, og med meg i kofferten var blant annet en tweedjakke, fire skjorter, et slips, en tversoversløyfe i grovt tweed, en rutete slåbrok, et par kronetøfler, to par briller, to romaner, femti julekort og for festlighetenes skyld en flaske skotsk blended whisky. Dette siste viste seg å være en feilvurdering, for da jeg kom opp til klinikken solgte de tonic i den provisoriske lille kiosken, og ingenting sier vel sanatorium som en gin & tonic før middag. Jeg forstår forresten godt at man lett blir institusjonalisert på slike steder, og det var da også det som gav meg håpet om en lysere fremtid for alle med gode forsetter. Hans Castorp, hovedpersonen i Thomas Manns mesterroman Trolldomsfjellet, skulle bare besøke sin lungesyke fetter et par uker og endte opp med å tilbringe syv år på sanatoriet Berghof i de østerrikske alper, hvor han fordrev tiden med faste måltider, turer i skog og mark samt de obligatoriske hvilestundene på balkongen. På klinikken var det riktignok ingen som plasserte oss i hvilesenger på balkongen, men har man en legetime og en formiddagstur på programmet iløpet av dagen rekker man knapt å skrive mer enn et par tre julekort eller lese noen sider i en oppbyggelig roman før det er på tide å gjøre seg klar til neste måltid. Nå var det ikke mange som kledde seg om til middag på dette stedet, det har kanskje med nordmenns uformelle natur å gjøre, men de serverte vin og øl til maten og solgte både cognac og likør i resepsjonen om aftenen, så jeg tror at det med kun noen små justeringer skulle være fullt mulig å gjøre om klinikken til et sanatorium hvor man ville ønske å oppholde seg lenger enn to dager selv i rammen av det puritanske Norge. Og da blir det med ett mye festligere å være svakelig, eller utføre sine nyttårsforsetter for den sakens skyld.

En ting helt på tampen å trøste deg med om nyttårsforsettene dine nå engang skulle ryke midtveis i januar. Det er som regel en årsak til at du lever det livet du lever – det er det du liker aller best. Hvis ikke kommer det alltids en januar neste år også. God lørdag!

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 4. januar 2014.

Slik blir du lykkelig i 2014

Kjedsomheten og døden.

Ah, l'ennui.

Paradoksalt nok starter det nye året på sedvanlig vis med en rekke søndager. Ingenting utstråler vel fresh start så lite som søndager gjør, søndagene som representerer selve døden i livene våre: Hviledagen mellom et høydepunkt og den nye begynnelse. Jeg har aldri likt søndager.

Likevel bringer unektelig begynnelsen av januar håpet om bedre tider. Kanskje 2014 endelig skal bli året da jeg opprykkes til herligheten, altså ikke i morbid forstand, men til en tilstand hvor jeg med full styrke kan realisere meg selv til mitt fulle potensiale? Eller vinner i lotto, for den sakens skyld. Folk som ikke forstår meg sier jeg er negativ, likevel har jeg en urokkelig tro på at et Deus ex Machina nårsomhelst vil gripe inn og rette opp de feil jeg systematisk eller sporadisk sålangt måtte ha pådratt meg. Antagelsen om at jeg er negativ bunner i en utbredt misforståelse grunnet min manglende interesse for ting som blir meg fortalt. Jeg kan da vel ikke noe for at andres drømmer ikke interesserer meg?

Håpet og moralen.

Den unge Josef, sønn av Jakob, sønn av Isak, sønn av Abraham, levde som sine forfedre med Guds beskyttende velsignelse over sitt hode; kort sagt var de bedrifter som ble iverksatt stort sett dømt til å lykkes, alle elsket den velsignede og om man ble styrtet ned i den mørke grav var det kun for å komme styrket tilbake. Om man dømmer etter sine egne naturlige tilbøyeligheter skulle man kanskje kunne tro at dette etterhvert ble slags sovepute for den utvalgte slekt, men Abrahams-ætten lot seg sjelden eller aldri lokke av hybris – tvert imot var idéen at man nok måtte hjelpe Guds vilje et stykke på vei gjennom hardt arbeid og i visse tilfeller forsakelse av kroppslig nytelse for å få fullt utbytte av velsignelsen.

Når mandagene etterhvert kommer og med dem tiden for å realisere drømmene for 2014 nytter det derfor kanskje ikke å bare vente på et Deus ex Machina, selv om dette ikke bare skulle være ens naturlige tilbøyelighet men også grunnlaget for store deler av ens livsfilosofi. Et stykke på veien må man kan hende hjelpe til, peke ut en retning og kanskje også (men husk, ikke hele tiden) arbeide hardt. Forsakelse av nytelse sier man av hensyn til resten av ens livsfilosofi i denne omgang ingenting om. Bare et stykke på veien, så får Deus ex Machina klare resten.

Bonne chance! Og ikke minst: Bonne courage.

Først med det siste

Nyttårsaften ble aldri den elleville festen man inspirert av populærkulturen alltid så for seg som ung, med champagnetårn, franske blondiner i cocktailkjoler, høylytt nedtelling fra hundrevis av vellykkede mennesker og avsynging av Auld Lang Syne. Nyttårsaften kommer på helt feil tidspunkt i året, på den tiden hvor folk har hatt fri i en uke, spist seg stappmette på både mat og sosial omgang og blitt trette på det gode liv. Når nyttårsaften endelig kommer tenker folk flest på slankekur og ikke på mer mat og drikke; man klarer å mobilisere akkurat nok til å kle seg i finstasen, men det er litt som med russen på 17. mai – luften er for lengst ute av ballongen. Det endrer seg riktignok noe når man blir eldre, da er nyttårsaften, julaften, 17. mai eller alle mulige andre høytidsdager for den saks skyld nemlig barnas dag, og vi voksne slipper å tenke på både blondiner og cocktailkjoler, for man skal uansett bare til naboen og det blir sikkert riktig så hyggelig.

Småbarnsfar som jeg er tilbrakte jeg faktisk nyttårsaften hos naboen selv, og det er klart at det man aldri tenker på, inspirert av populærkulturen der man står i sin ungdom blendet av utsikten til franske cocktailkjoler, er hvilken verdi som ligger i et måltid i selskap med gode venner. Ingen drømmer om fiskesuppe med kongekrabbe eller lammeskank i sin ungdom, men når nyttårsaften nå engang kommer på dette uheldige tidspunktet rett over jul og man ikke orker annet enn å spise seg mett og høre på ulydene til overivrige barn, da er lammeskank og resignasjon akkurat det som skal til. Auld Lang Syne var det ingen som sang, men verten lekte lenge med tanken om å synge Nidelven stille og vakker du er og selv om han aldri gjorde mer enn et halvhjertet forsøk mener jeg likevel det teller i positiv retning.

Den tweedske nyttårfeiring besto av både treretters middag, de mest utsøkte viner, en rekke cocktails, portvin, cognac, kaffe og cigar, og var således, i kategorien voksennyttårsaftener, en succès. Fordi rekken med cocktails muligens kom litt for tidlig om aftenen, verten mener bestemt at det var martinien mellom hovedrett og dessert som veltet lasset, ble det også en merkedag i betydningen av at min unge sønn fikk den tvilsomme glede av å være lenger oppe enn sin trette far, som takket av rundt klokken halv to. På den lyse side gikk jeg ihvertfall ikke glipp av noen franske skjønnheter i cocktailkjoler dette året heller. Kanskje det kommer neste år.