Først med det siste

Nyttårsaften ble aldri den elleville festen man inspirert av populærkulturen alltid så for seg som ung, med champagnetårn, franske blondiner i cocktailkjoler, høylytt nedtelling fra hundrevis av vellykkede mennesker og avsynging av Auld Lang Syne. Nyttårsaften kommer på helt feil tidspunkt i året, på den tiden hvor folk har hatt fri i en uke, spist seg stappmette på både mat og sosial omgang og blitt trette på det gode liv. Når nyttårsaften endelig kommer tenker folk flest på slankekur og ikke på mer mat og drikke; man klarer å mobilisere akkurat nok til å kle seg i finstasen, men det er litt som med russen på 17. mai – luften er for lengst ute av ballongen. Det endrer seg riktignok noe når man blir eldre, da er nyttårsaften, julaften, 17. mai eller alle mulige andre høytidsdager for den saks skyld nemlig barnas dag, og vi voksne slipper å tenke på både blondiner og cocktailkjoler, for man skal uansett bare til naboen og det blir sikkert riktig så hyggelig.

Småbarnsfar som jeg er tilbrakte jeg faktisk nyttårsaften hos naboen selv, og det er klart at det man aldri tenker på, inspirert av populærkulturen der man står i sin ungdom blendet av utsikten til franske cocktailkjoler, er hvilken verdi som ligger i et måltid i selskap med gode venner. Ingen drømmer om fiskesuppe med kongekrabbe eller lammeskank i sin ungdom, men når nyttårsaften nå engang kommer på dette uheldige tidspunktet rett over jul og man ikke orker annet enn å spise seg mett og høre på ulydene til overivrige barn, da er lammeskank og resignasjon akkurat det som skal til. Auld Lang Syne var det ingen som sang, men verten lekte lenge med tanken om å synge Nidelven stille og vakker du er og selv om han aldri gjorde mer enn et halvhjertet forsøk mener jeg likevel det teller i positiv retning.

Den tweedske nyttårfeiring besto av både treretters middag, de mest utsøkte viner, en rekke cocktails, portvin, cognac, kaffe og cigar, og var således, i kategorien voksennyttårsaftener, en succès. Fordi rekken med cocktails muligens kom litt for tidlig om aftenen, verten mener bestemt at det var martinien mellom hovedrett og dessert som veltet lasset, ble det også en merkedag i betydningen av at min unge sønn fikk den tvilsomme glede av å være lenger oppe enn sin trette far, som takket av rundt klokken halv to. På den lyse side gikk jeg ihvertfall ikke glipp av noen franske skjønnheter i cocktailkjoler dette året heller. Kanskje det kommer neste år.