Dekadans, dekadans

Dekadens råder her i vårt sogn, sa Vreeswijk. Og det gjorde det ganske sikkert, men det var nok noe langt verre på ferde enn at prestens barn hadde fått barn med en jazzmusikant.

Noen tror sikkert at det å være konservativ er som å sitte i en ørelappstol, innlullet i en slags lykkelig sentimentalitet og tenke på tiden som har gått. Denne myten kan jeg avkrefte, det er nemlig svært smertefullt for sjelen å være konservativ, og dessuten er det vel knapt noe sted man kan få kjøpt en ørelappstol lenger. Nei, det å være konservativ er som hele tiden å bli utsatt for små smertefulle angrep på sjelen, en hissig ryggmargsrefleks som nekter å avfinne seg med samfunnets forfall. Som for eksempel når noen bryter en regel overhodet uten å vite at de gjør det. Eller når man skriver radikalt bokmål, som i benevnelse alene kan få pulsen til å stige. - Det er grenser for alt, også språklig konservatisme, sa Fredriksstad Blads nyhetsredaktør da jeg lurte på hvorfor de plutselig skrev Mosselukta. For Mosselukta er et begrep, sa han,  og vips ble jeg, som kvier meg for å bruke enhver form for diftong og a-endelse i skriftspråket, plassert på den andre siden av grensen for språklig konservatisme, hva nå den grensen måtte markere. Det er sikkert ikke noe hyggelig, det er sjelden noe hyggelig på andre siden av de grensene jeg pleier å passere. Fredrikstad med én s er også forøvrig et ganske alment begrep etterhvert, men helt dit opp når visst ikke Fredriksstad Blads språklig-konservative grense. Når døren er først åpen, kan vi kanskje snart skrive på dialekt. Det blir lett. For dialektord blir vel ofte også begrep? Verksted har jo her nede i provinsen blitt til værste, et språklig misfoster av en modernisert folkeliggjøring. Bro heter nå bru, for det sier de visst på Rolvsøy. Det er et begrep. Snart er det vel også regelen at bakdel er synonymt med ulempe og ikke akterparti. Læreren er borte i Fredrikstad- vi kan gjøre som vi vil. Nei, gitt. Takke meg til Mosselukten. Men nå er den borte den også.

Det er skam på tørre land.

Hva hjertet er fullt av

En av mine laster er at jeg synger. Jeg synger nesten hele tiden. Folk sier gjerne spøkefullt at de synger i dusjen, og for meg er det ingenting som høres mer naturlig ut, for også jeg synger i dusjen. Mye. Det er faktisk slik at jeg nesten ikke klarer å la være, som om rennende varmt vann over hodet skulle avstedkomme en refleksreaksjon av nærmest pavlovsk karakter. Når jeg kaller det for en last er det fordi mitt publikums entusiasme gjerne kan være noe variabel. Det gjelder spesielt innen familien, om almenn ro er påkrevet eller om minstemann ser på fjernsyn, men også ellers ute i den alminnelige verden kan sangen vekke irritasjon. Jeg husker en gang jeg hadde sommerjobb hos min far, han arbeidet ved et oljelager med store tanker fyllt med bensin, diesel, olje og parafin og denslags, med lange og veldige rør som koblet dem sammen og ikke minst til kaien ved Glomma, der de store båtene la til med regelmessig påfyll. Min jobb, sammen med for det meste andre barn av andre ansatte, var å vedlikeholde disse tankene og rørene, ved å skrape rust, flekke med arkanol (eller arr'kanol) og deretter male alt sammen. Et trøttsomt og tidkrevende arbeid for en sangfugl kan jeg forsikre, vi snakker her om ti meter høye tanker og noen kilometer med rør, og selvsagt var det uungåelig at jeg begynte å synge så snart jeg lå under et rør eller stod på et tanktak. Mine arbeidskollegaer, som først viste åpenlyst at de ikke var interesserte i den kulturelle kapital jeg hadde å tilby tilby ved gjentatte stønn og protester, henfalt snart til resignasjon og øyerulling, og det er ikke så ofte de har tatt kontakt med meg siden. Faktisk har jeg vel til gode å oppleve akkurat dét.
         Dette forsøker jeg å tenke på hver gang vi sitter i bilen, for eksempel på  hjem fra en lang kjøretur i Sverige, når sønnen min på snart fem synger. Han synger av full hals og av hjertens lyst, alt fra Emil i Lønneberget til Kaptein Sabeltann. Han synger med feil tekst og treffer tonene med vekslende hell, selv om han stadig treffer flere. Hele veien hjem synger han. Og jeg sitter i forsetet og tenker på hans fremtidige kolleger, der de ligger under de rustne rørene. Javisst er det vel sant at eplet ikke faller langt fra stammen.

Og hva nå?

Da jeg var i Lund for noen uker siden kjøpte jeg et kart, et pent gammelt Skåne-kart som viser landskapet slik det så ut rundt 1650. Det kostet ikke så mye, kanskje 400 kroner, og jeg bestemte meg for å henge det opp der jeg nå har fire mindre bilder av gamle Fredrikstad-kommandanter, som jeg er blitt lei. Slik er det gjerne med gamle kommandanter etterhvert, enten blir du lei av dem eller så blir de lei av deg. Uansett, kartet kostet altså ikke all verdens, men å ramme det inn var betraktelig dyrere, nærmere bestemt 865 kroner. Kartet kostet altså nærmere 1300 kroner å få opp på veggen, men slikt må man visst bare regne med om man skal kvitte seg med fire kommandanter. Problemet oppstod da kartet viste seg å være altfor stort til å passe akkurat der på veggen; det var for stort og en lysbryter kom i veien. Jeg må altså henge kartet et annet sted, om jeg da ikke vil gi avkall på den luksus det er å nå og da kunne skru av lyset. Og kommandantene, de henger der fremdeles. Slik er det nå en gang med gamle kommandanter, de henger gjerne igjen i veggene fremdeles.

Hvorfor jeg kan høres litt bister ut i telefonen

Jeg ringer endel etter drosje. Jeg slår nummeret, eller det vil si, jeg trykker på iPhonen min, og så kommer jeg som regel alltid til en automatisk svarer først, som fremsier en nøytral men vennligsinnet hilsen. Deretter ringer det noen ganger, det vil si, det tuter heller, i den andre enden. Så sier mannen, den samme automatiske: "Du har nå valgt manuell bestilling." Det har jeg da aldeles ikke, tenker jeg, jeg har bare ringt nummeret til drosjene, og det er ganske drøyt å si at jeg har valgt manuell bestilling. Og dermed er jeg jo irritert allerede før de har rukket å svare.

Skrive, men likevel ikke

Jeg skriver, jeg gjør jo det. Men jeg har hele tiden en fornemmelse, den sitter omtrent et stykke inn brystet, av at jeg skulle skrevet noe annet. En historie skulle jeg skrevet, og den fornemmelsen er så sterk at det er som om historien allerede er skrevet, enda jeg ikke aner hva historien handler om. For når jeg setter meg ned for å skrive, så er det om noe annet. Og historien utsetter jeg, for jeg vet ennå ikke hva den handler om, og istedet for å å mane den frem eller lokke den ut på skjermen, venter jeg på at den skal komme til meg. Den kommer ikke, kanskje venter den på at jeg skal endre taktikk, kanskje vil den lokkes frem eller kanskje finnes den ikke, andre steder enn i en fornemmelse et stykke inn i brystet mitt. Der ligger det så mye fra før; angst og samvittighet og kjærlighet og stolthet og fornedrelse, alt får plass som fornemmelser i et bryst, så en fornemmelse fra eller til kan man kanskje ikke stole på. Og om jeg nå skulle endre taktikk, om jeg nå skulle måtte jobbe for å få den ut, ja da skriver jeg kanskje feil - det er kanskje hele tiden feil ord som brukes og feil historie som fortelles, når jeg skriver om noe annet. Jeg skriver, jeg gjør jo det. Men jeg skriver kanskje ikke den historien jeg burde skrive. Og hva er vitsen da?

Ut av dvalen

Jeg skjønner ikke hvorfor folk velger å dra på fjellet i påsken. Man har stort sett brukt hele januar og februar og ofte også mars til å ønske at våren skal komme og at snøen skal forsvinne, og når våren faktisk kommer og snøen er borte, da drar store deler av befolkningen altså opp på fjellet - tilbake snøen og vinteren. Jeg for min del forstår i alminnelighet ikke denne fascinasjonen for fjell, og det er liksom noe trassig, pietistisk og urnorsk over det å foretrekke denne selvpiningen det er å dra avsted til kulde og ukomfort. Man kan ta bilder av appelsiner og kvikklunsj i hytteveggen så mye man vil, men det forandrer ikke det faktum at man er langt fra sivilisasjonen, omgitt av furuvegger og elg i solnedgang og må gjøre sitt morgentoalett på et illeluktende baderom.

Bypåsken, derimot. Bypåsken er bra. Særlig om den tilbringes i Oslo, men også i min egen lille by er er bypåsken langt å foretrekke. Bruke årets første langhelg til å nyte våren, gjøre seg kjent med varmen igjen og se at byen våkner til liv. Hilse på naboen som man ikke har sett siden oktober, siden man er norske og sosialt sett går i dvale på vinterstid. Ta en kaffe på café eller kanskje den første utepilsen. Vil man ut til naturen kan man kjøre en tur til Hvaler og kanskje prøve engangsgrillen på en strand eller spise på restaurant mens man ser utover havet og glemmer snøen som falt ifjor eller bekymrer seg for snøen som kommer i år, for man er fremdeles norsk og man må ikke glemme bekymringene sine bare fordi det er påske.

Gud bevare vårt stakkars fedreland

Palmesøndag. Eller kanskje enda viktigere i 2012, dagen etter Earth Hour. Hos oss slo vi selvfølgelig av lyset, riktignok mot min stemme, men hva gjør man ikke for å bli oppfattet som miljøbevisst i nabolaget. At sentrifugen på vaskemaskinen kjørte i turbofart nede i kjelleren, det var det vel ingen som kunne se fra utsiden. Vi hadde i tillegg også middagsselskap, midt under Earth Hour, sånn for ikke å sitte helt alene i et mørkt hus, det blir lett oppfattet som mer stusselig enn miljøbevisst. Mørket, kombinert med vin og cocktails, gjorde imidlertid at den kvinnelige delen av selskapet sovnet rett etter middag, vi snakker her regelrett utflating i sofaen, og lot stipendiaten og meg sitte igjen. Og de våknet ikke. Ikke da tok flere cocktails, ikke da vi satt revymusikk fra 1930-årene på høyt volum, og ikke engang da vi sang med. Og vi sang med. Gud bevare vårt stakkars fedrelang sang vi, helt til stipendiaten så på klokken og kom på at han skulle være klokker i kirken, for plutselig var det ikke lenger Earth Hour, det var palmesøndag.