Noen tror sikkert at det å være konservativ er som å sitte i en ørelappstol, innlullet i en slags lykkelig sentimentalitet og tenke på tiden som har gått. Denne myten kan jeg avkrefte, det er nemlig svært smertefullt for sjelen å være konservativ, og dessuten er det vel knapt noe sted man kan få kjøpt en ørelappstol lenger. Nei, det å være konservativ er som hele tiden å bli utsatt for små smertefulle angrep på sjelen, en hissig ryggmargsrefleks som nekter å avfinne seg med samfunnets forfall. Som for eksempel når noen bryter en regel overhodet uten å vite at de gjør det. Eller når man skriver radikalt bokmål, som i benevnelse alene kan få pulsen til å stige. - Det er grenser for alt, også språklig konservatisme, sa Fredriksstad Blads nyhetsredaktør da jeg lurte på hvorfor de plutselig skrev Mosselukta. For Mosselukta er et begrep, sa han, og vips ble jeg, som kvier meg for å bruke enhver form for diftong og a-endelse i skriftspråket, plassert på den andre siden av grensen for språklig konservatisme, hva nå den grensen måtte markere. Det er sikkert ikke noe hyggelig, det er sjelden noe hyggelig på andre siden av de grensene jeg pleier å passere. Fredrikstad med én s er også forøvrig et ganske alment begrep etterhvert, men helt dit opp når visst ikke Fredriksstad Blads språklig-konservative grense. Når døren er først åpen, kan vi kanskje snart skrive på dialekt. Det blir lett. For dialektord blir vel ofte også begrep? Verksted har jo her nede i provinsen blitt til værste, et språklig misfoster av en modernisert folkeliggjøring. Bro heter nå bru, for det sier de visst på Rolvsøy. Det er et begrep. Snart er det vel også regelen at bakdel er synonymt med ulempe og ikke akterparti. Læreren er borte i Fredrikstad- vi kan gjøre som vi vil. Nei, gitt. Takke meg til Mosselukten. Men nå er den borte den også.
Det er skam på tørre land.
Haha.
SvarSlettRiksmålsforbundet.no