Kjøreskoler. Litt som fengsel egentlig.

Joda, litt demotiverende er det å lære seg å kjøre bil. Spesielt sammen med folk som er 17-18 år gamle og spesielt når man må igjennom et svindyrt og gjennombyråkratisert løp med halvtullete obligatoriske punkter. Igår, for eksempel, kjørte jeg sammen med en annen i sikkert tre timer. Litt til, og en av de obligatoriske landeveiskjøringene hadde vært unnagjort. Men nei, dette var bare en vanlig time, og man kan antagelig gå ut fra at jeg ikke lærte så mye som på en av staten definert landeveiskjøring. Det overrasker meg i det hele tatt at man i et land som Norge, hvor det å ikke kjøre bil i de fleste områder ikke engang er et alternativ, har laget et system som er såpass kostbart og tidkrevende som veien til førerkortet faktisk er. Her er det ikke mange som snakket om sosiale forskjeller eller høye terskler for å ta del i samfunnslivet, som kan jo kan være øredøvende om det skulle være snakk om boliglån. 30.000 kroner eller mer for å lære seg å kjøre bil er tydeligvis helt OK. Jeg antar at mye av grunnen til at det ikke protesteres er at de fleste går igjennom dette når de er 18 år og relativt ukritiske til prosesser i alminnelighet og at drømmen om lappen er stor nok til å finne seg i tull fra både bransje og myndigheter. Når det er sagt har jeg en trivelig sjåførlærer, som nok synes det er en befrielse av og til å kunne kjøre med en som er nærmere seg selv i alder. Igår spanderte han til og med hamburgerlunch á la Svinesund på meg og min i praksis jevngamle med-elev. Ja, for man kalles selvsagt elev om man er 18, 33 eller 40 år, og uavhengig om man går på videregående skole eller sitter i bystyret, hvilket bare forsterker inntrykket av at man sees på mer som et statlig subsidium enn som individuelle kunder som betaler over en gjennomsnittlig stor månedslønn for et ferdig produkt. Dette irriterer en høyremann. For en person med et påtagelig frihetsbehov er kjøreskolesystemet i overkant trangt.

I am the very Model of a Modern Major General

- Kan du ikke lappe en sykkelslange? Spørsmålet kommer som regel når jeg et par ganger i året må trille sykkelen avsted til et sykkelverksted, gjerne på grunn av høye brostenskanter eller folks skandaløst skjødesløse omgang med glass og tegnestifter. Spørsmålet stilles gjerne i et anklagende og oppgitt tonefall, og jeg forestiller meg at det må bunne i et svært pietistisk syn på forbruk siden det ofte er de samme menneskene som lar seg bestyrte av en lysttur i drosje eller kjøp av ferdiglagede isbiter i pose. Men tilbake til saken, jeg kan altså ikke lappe en sykkelslange. Jeg har også problemer med komplisert lyspæreskifting og relativt enkle monteringsarbeider, og folk betrakter meg i det hele tatt ikke som spesielt prakisk.

Derimot har jeg en medfødt naturbegavelse når det kommer til å knytte en tversoversløyfe. Jeg kan skrive om en kjedelig hendelse på en morsom måte, jeg vet at servietten skal ligge i fanget når jeg spiser og jeg vet godt hvilket bestikk jeg skal begynne med. Jeg åpner døren for folk, jeg kan fortelle om franske konger, holde festlige middager og lese lange bøker, og det plager meg overraskende lite å ikle meg parykk og synge fjollesanger for 150 personer.

I tillegg lager jeg en helt utmerket Old Fashioned cocktail. Så når det kommer til stykket, betyr sykkelslanger i det hele tatt nesten ingenting for meg. Folk er forskjellige. Det er rart med det.

Om man vil

Etter kontortid igår rakk jeg å spise middag med familien. Jeg rakk også beskjære epletreet, og til min overraskelse er det fremdeles liv i fuglekassen og i meg også, jeg har høydeskrekk og alt. Jeg rakk også å sykle ned på kontoret, hente to fulle bruskasser og sykle dem ned til butikken for å pante flasker, jeg måtte  pent sykle siden jeg som kjent ikke har førerkort, deretter sykle tilbake til kontoret, hente to nye fulle ladninger, poser denne gangen, sykle dem ned til butikken og så tomhendt tilbake for å rydde hele kontoret. Jeg rakk også å se en hel sesong med Dag, som jeg nå elsker.

Møtefrie kvelder er effektive kvelder.

Ringer våren inn på ny

Vi er igjen kommet til tiden på året da møtefrie kvelder må brukes oppe i toppen av trærne, med det formål å beskjære dem. Eller det, vi har nemlig bare et beskjærbart tre, et epletre. Vi spiser nesten aldri frukten så vi beskjærer mer for å ha sol på verandaen så lenge som mulig enn for treets skyld, men det må allikevel gjøres. Og vi som har fått en ny familie i treet også, en fuglefamilie av ukjent merke som har tatt bolig i fuglekassen. Vi satt den opp mest for syns skyld for to år siden, et par meter opp i treet, og alle ble svært begeistret da noen faktisk flyttet inn der. Ikke minst naboens katt, som daglig kunne se lunchen utvikle seg fra eggstadiget, og som som regel satt på toppen av kassen og tittet inn, når han ikke ble spylt vekk. Ifjor var det tomt der inne, de husket vel at huset var utrygt og utsatt, men i år har de altså funnet tilbake. Og nå som katten er død og alt ligger til rette for en lykkelig slutt, skal jeg altså opp i trærne for å klippe alt som peker oppover. Det tror jeg faller uheldig ut, for jeg er helt sikkert i stand til å skremme minst like mye småfugl som en katt. Spesielt om jeg legger litt innsats i det.

Øvelseskjøring med frynsegoder

Like greit at jeg holder på å øvelseskjøre, for idag punkterte jeg sykkelen igjen, på Gamlebyens brosten. Og kjenner jeg meg selv rett får jeg ikke lappet sykkelen på lang tid, kanskje ikke før jeg kan kjøre bilen lovlig. Skjønt det kan ligge et stykke frem i tid, ihvertfall om parkering er en del av førerprøven. Som bildet viser, det finnes ikke parkeringsplasser som er dimensjonert i forhold til mine kjøreegenskaper - ennå. Forøvrig hadde jeg en hyggelig kjøretime her forleden, for det viste seg nemlig  at sjåførlæreren gjerne tar en tur til Strømstad slik mot slutten av uken, om det skulle passe seg slik. Og med meg som sjåfør passet det seg så absolutt slik. Der ser man altså, dette med øvelseskjøring har sine fordeler. Og sykkelen, den må pent vente til Høyres representant i teknisk hovedutvalg eventuelt kan hjelpe meg å lappe den, eller til jeg får kommet meg over elven til sykkelverkstedet.

For et styr det er med alle disse hjulene.

Komisk operette med alvorlige konsekvenser

Igår var det bystyremøte igjen, og for et bystyremøte. Jeg liker bystyremøtene, det er lærerikt og interessant å lytte til mer erfarne politikere, og man lærer også av de innlegg man selv holder. Dessuten er jeg alltid svak for møtematen, påsmurte rundstykker blir liksom aldri helt feil. Igår ble det til og med marsipankake, til ære for en 60-årsjubilant blant representantene. Men tro nå endelig ikke at det var bare kos og hygge. I fem timer varte det, og skal man sette det litt på spissen gikk debatten het i saker hvor vi nesten var helt enige, ja kanskje bortsett fra saken som dreide seg om å gi én million kroner til Fredrikstad Fotballklubb samt å omdisponere 4 millioner til å legge kunstgress på Fredrikstad stadion. Der var det uenighet, men ikke så stor uenighet som det kanskje burde vært.

Jeg stemte imot denne støtten, og jeg kan kort redegjøre for hvorfor: Jeg synes rett og slett ikke dette er oppgaver som bystyret skal påta seg; å foreta mer eller mindre kontroversielle avgjørelser for å redde en organisasjon som har kjørt sin egen økonomi bunnen. Løsningen som ble skissert skaper stor splid, og man skal ikke lese mange kommentarer eller innlegg før det skinner igjennom at dette forslaget strider imot vanlige folks rettferdighetsoppfattelse. Da blir det for meg tydelig at dette er helt feil bruk av skattebetalernes penger, og det ville jeg ikke være med på. Dessuten var det selv etter rådmannens redegjørelse svært uklart om hvem som faktisk var mottager av millionen, og det er derfor på sitt beste svært underlig at flertallet gikk inn for støtten.

Ellers må jeg helt uavhengig av dette si jeg er glad jeg er Høyre-mann, slik at jeg faktisk har anledning til å tenke litt selv. Høyres gruppe blir humret av i salen fordi man av og til stemmer forskjellig, av og til ikke vet helt hva man skal stemme når nye momenter i en sak kommer opp, og at det skinner igjennom at vi i Høyres gruppe åpenbart er 11 individer med behov for å vite hva vi stemmer på. På den andre siden av salen virket det på meg igår helt motsatt, og selv om det er imponerende og ryddig å betrakte den lydige gruppen til Arbeiderpartiet, forundrer det meg også at samfunnsengasjerte folk ønsker å bruke tiden sin på den måten. Jada, de tar nok diskusjonene sine på gruppemøtene og alt det der. Det er bare det at momentene som igår kom opp var helt nye, men allikevel kunne gruppeleder fortelle, som ved en åpenbaring, hva AP-gruppen kom til å stemme. Og at det ikke skulle finnes én i Arbeiderpartiet som finner FFK-støtten, som i beste fall er uklar rent juridisk og som åpenbart setter sinnene i kok hos folk, noe ubehagelig og av den grunn ville ønske å stemme nei, det tror jeg rett og slett ikke på. Så forskjellige er ikke Arbeiderpartifolk fra folk flest.

Det minner litt om den sjarmerende pompøse Sir Joseph Porter, marineministeren i Gilbert og Sullivans operette HMS Pinafore som stolt proklamerte: 

"I always voted at my party's call, and I never thought of thinking for myself at all." 

Og når vi snakker om Sir Joseph, her er han visst. God fredag!

Det er ikke en kjøttgryte, det er en arrabiata.

- Det er ikke en kjøttgryte, det er en arrabiata, sier jeg. Det er derfor den har gulrøtter og smaker litt mer. Den skal være sånn. Sønnen min er skeptisk til nye ting, og selv om det er kuriøst at far for en gangs skyld har laget maten, oppveier det når det kommer til stykket så ingenlunde for gulrotbitene som befinner seg i sausen. Helheten er også altfor sterk, og dette understrekes med iherdig drikking og bestilling av mer vann, samt heseblesende pusting. Det hjelper lite at jeg sier det er en arrabiata. Det hjelper lite at jeg har hatt vin og hvitløk og chili i og følt meg litt mer distingvert enn stakkaren som lager spaghetti og kjøttsaus, en helt vanlig en, en sånn som besteforeldre lager. Så lenge maten blir hetset på det groveste, kan det være en arrabiata så mye en vil. Det hjelper ingenting.

Sønnen min spiller cello. Han er ikke en gang fem år gammel, og rent intuitivt kan det muligens stilles spørsmålstegn ved hvor mye celloferdigheter det kan forventes at en fireogethalvtåring tar til seg. Men cellolæreren, han går på med friskt mot, forteller om strenger og finstemming og grovstemming og om harpiks på buen. Og iherdig forsøkes det med celloundervisning. Det gikk til og med på frustrasjonen løs, en gang sønnen min lo da læreren spilte et stykke med mye lyd. Cellolæreren, som nok ikke har egne barn, ser mistrøstig bort på eleven sin.  Så sier han: Du må ikke le, det er kunst!

Joda. Det kan være en arrabiata så mye en vil. Men det hjelper ingenting.