Forsetter om et lykkeligere liv?

Et nytt år er over oss, og med dét kommer også tiden for de gode forsetter. Ved inngangen til det nye året slås de fleste av oss av en merkbar misnøye over det livet vi frem til nå har levet, og et nytt kalenderår virker som et godt tidspunkt for en omfattende og livsomveltende kursendring. Kort sagt, livet starter likesom på nytt første januar. For de aller fleste mennesker er denne livsendringen imidlertid sjelden gode nyheter, nyttårsforsettene har nemlig en lei tendens til å være svært ubehagelige opplevelser for kropp og sjel. Man skal i voksen alder begynne å trene. Prøve seg på hvite måneder. Ikke spise søtsaker. Ikke spise fett. Ikke begjære sin nestes ektemake. Fremdeles har jeg til gode å møte en person som setter seg som mål å leve et lykkeligere og mer behagelig liv.

Kanskje er det den norske puritanismen og enkelheten som her spiller inn. Vi nordmenn har gjerne behov fra tid til annen å gjøre avlat, en egenskap som jo er sympatisk nok i seg selv. Det er bare så upraktisk at det skal skje i januar. Det er midt i den mørkeste tiden, da man vel tross alt trenger oppmuntring, nytelsesmidler og umoral mer enn noensinne. Utenfor er det overhengende fare for sne og holke, så ingenlunde ideelle forhold for å ta opp jogging etter flere års stillesitting. Heseblesende setter ukondisjonerte folk av tyngre modell liv og helse på spill for å føle seg litt bedre i sin overflod. Ikke at jeg ikke har tenkt tanken selv eller stiller meg helt uforstående til tanken om å være sunn. Tvert imot, jeg har ofte ønsket meg et sted der man kunne kombinere trivsel og helse på en balansert måte, for eksempel ved å ta inn på et sanatorium i høyfjellene hvor man kunne utføre sine nyttårsforsetter blant likesinnede på en behagelig og noenlunde sivilisert manér, for derfra å komme igjen som en ny og bedre person.

Jeg har aldri vært på et sanatorium, men da jeg for noen uker siden ledsaget et familiemedlem til et todagers opphold på en hjerteklinikk, øynet jeg håpet om at de ærverdige gamle helsestedene kunne få sin renessanse. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg har lest for mye Thomas Mann eller fordi jeg har en naturlig inklinasjon mot den slags, men det var definitivt noe Hans Castorpsk over hele opplevelsen. Selv om jeg på forhånd visste at oppholdet skulle bli kort hadde jeg pakket til alle eventualiteter, og med meg i kofferten var blant annet en tweedjakke, fire skjorter, et slips, en tversoversløyfe i grovt tweed, en rutete slåbrok, et par kronetøfler, to par briller, to romaner, femti julekort og for festlighetenes skyld en flaske skotsk blended whisky. Dette siste viste seg å være en feilvurdering, for da jeg kom opp til klinikken solgte de tonic i den provisoriske lille kiosken, og ingenting sier vel sanatorium som en gin & tonic før middag. Jeg forstår forresten godt at man lett blir institusjonalisert på slike steder, og det var da også det som gav meg håpet om en lysere fremtid for alle med gode forsetter. Hans Castorp, hovedpersonen i Thomas Manns mesterroman Trolldomsfjellet, skulle bare besøke sin lungesyke fetter et par uker og endte opp med å tilbringe syv år på sanatoriet Berghof i de østerrikske alper, hvor han fordrev tiden med faste måltider, turer i skog og mark samt de obligatoriske hvilestundene på balkongen. På klinikken var det riktignok ingen som plasserte oss i hvilesenger på balkongen, men har man en legetime og en formiddagstur på programmet iløpet av dagen rekker man knapt å skrive mer enn et par tre julekort eller lese noen sider i en oppbyggelig roman før det er på tide å gjøre seg klar til neste måltid. Nå var det ikke mange som kledde seg om til middag på dette stedet, det har kanskje med nordmenns uformelle natur å gjøre, men de serverte vin og øl til maten og solgte både cognac og likør i resepsjonen om aftenen, så jeg tror at det med kun noen små justeringer skulle være fullt mulig å gjøre om klinikken til et sanatorium hvor man ville ønske å oppholde seg lenger enn to dager selv i rammen av det puritanske Norge. Og da blir det med ett mye festligere å være svakelig, eller utføre sine nyttårsforsetter for den sakens skyld.

En ting helt på tampen å trøste deg med om nyttårsforsettene dine nå engang skulle ryke midtveis i januar. Det er som regel en årsak til at du lever det livet du lever – det er det du liker aller best. Hvis ikke kommer det alltids en januar neste år også. God lørdag!

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 4. januar 2014.

Slik blir du lykkelig i 2014

Kjedsomheten og døden.

Ah, l'ennui.

Paradoksalt nok starter det nye året på sedvanlig vis med en rekke søndager. Ingenting utstråler vel fresh start så lite som søndager gjør, søndagene som representerer selve døden i livene våre: Hviledagen mellom et høydepunkt og den nye begynnelse. Jeg har aldri likt søndager.

Likevel bringer unektelig begynnelsen av januar håpet om bedre tider. Kanskje 2014 endelig skal bli året da jeg opprykkes til herligheten, altså ikke i morbid forstand, men til en tilstand hvor jeg med full styrke kan realisere meg selv til mitt fulle potensiale? Eller vinner i lotto, for den sakens skyld. Folk som ikke forstår meg sier jeg er negativ, likevel har jeg en urokkelig tro på at et Deus ex Machina nårsomhelst vil gripe inn og rette opp de feil jeg systematisk eller sporadisk sålangt måtte ha pådratt meg. Antagelsen om at jeg er negativ bunner i en utbredt misforståelse grunnet min manglende interesse for ting som blir meg fortalt. Jeg kan da vel ikke noe for at andres drømmer ikke interesserer meg?

Håpet og moralen.

Den unge Josef, sønn av Jakob, sønn av Isak, sønn av Abraham, levde som sine forfedre med Guds beskyttende velsignelse over sitt hode; kort sagt var de bedrifter som ble iverksatt stort sett dømt til å lykkes, alle elsket den velsignede og om man ble styrtet ned i den mørke grav var det kun for å komme styrket tilbake. Om man dømmer etter sine egne naturlige tilbøyeligheter skulle man kanskje kunne tro at dette etterhvert ble slags sovepute for den utvalgte slekt, men Abrahams-ætten lot seg sjelden eller aldri lokke av hybris – tvert imot var idéen at man nok måtte hjelpe Guds vilje et stykke på vei gjennom hardt arbeid og i visse tilfeller forsakelse av kroppslig nytelse for å få fullt utbytte av velsignelsen.

Når mandagene etterhvert kommer og med dem tiden for å realisere drømmene for 2014 nytter det derfor kanskje ikke å bare vente på et Deus ex Machina, selv om dette ikke bare skulle være ens naturlige tilbøyelighet men også grunnlaget for store deler av ens livsfilosofi. Et stykke på veien må man kan hende hjelpe til, peke ut en retning og kanskje også (men husk, ikke hele tiden) arbeide hardt. Forsakelse av nytelse sier man av hensyn til resten av ens livsfilosofi i denne omgang ingenting om. Bare et stykke på veien, så får Deus ex Machina klare resten.

Bonne chance! Og ikke minst: Bonne courage.

Først med det siste

Nyttårsaften ble aldri den elleville festen man inspirert av populærkulturen alltid så for seg som ung, med champagnetårn, franske blondiner i cocktailkjoler, høylytt nedtelling fra hundrevis av vellykkede mennesker og avsynging av Auld Lang Syne. Nyttårsaften kommer på helt feil tidspunkt i året, på den tiden hvor folk har hatt fri i en uke, spist seg stappmette på både mat og sosial omgang og blitt trette på det gode liv. Når nyttårsaften endelig kommer tenker folk flest på slankekur og ikke på mer mat og drikke; man klarer å mobilisere akkurat nok til å kle seg i finstasen, men det er litt som med russen på 17. mai – luften er for lengst ute av ballongen. Det endrer seg riktignok noe når man blir eldre, da er nyttårsaften, julaften, 17. mai eller alle mulige andre høytidsdager for den saks skyld nemlig barnas dag, og vi voksne slipper å tenke på både blondiner og cocktailkjoler, for man skal uansett bare til naboen og det blir sikkert riktig så hyggelig.

Småbarnsfar som jeg er tilbrakte jeg faktisk nyttårsaften hos naboen selv, og det er klart at det man aldri tenker på, inspirert av populærkulturen der man står i sin ungdom blendet av utsikten til franske cocktailkjoler, er hvilken verdi som ligger i et måltid i selskap med gode venner. Ingen drømmer om fiskesuppe med kongekrabbe eller lammeskank i sin ungdom, men når nyttårsaften nå engang kommer på dette uheldige tidspunktet rett over jul og man ikke orker annet enn å spise seg mett og høre på ulydene til overivrige barn, da er lammeskank og resignasjon akkurat det som skal til. Auld Lang Syne var det ingen som sang, men verten lekte lenge med tanken om å synge Nidelven stille og vakker du er og selv om han aldri gjorde mer enn et halvhjertet forsøk mener jeg likevel det teller i positiv retning.

Den tweedske nyttårfeiring besto av både treretters middag, de mest utsøkte viner, en rekke cocktails, portvin, cognac, kaffe og cigar, og var således, i kategorien voksennyttårsaftener, en succès. Fordi rekken med cocktails muligens kom litt for tidlig om aftenen, verten mener bestemt at det var martinien mellom hovedrett og dessert som veltet lasset, ble det også en merkedag i betydningen av at min unge sønn fikk den tvilsomme glede av å være lenger oppe enn sin trette far, som takket av rundt klokken halv to. På den lyse side gikk jeg ihvertfall ikke glipp av noen franske skjønnheter i cocktailkjoler dette året heller. Kanskje det kommer neste år.

2013: En slags oppsummering

Det Herrens år 2013 går mot slutten, og selv om det slett ikke har skjedd så mye siden sist oppsummering tar jeg pliktskyldigst opp pennen og skriver en ny. I år som ifjor anført av den svenske bloggeren UnderbaraClara, som alltid har noe å lære oss om livet gjennom sine reflekterte spørsmål.

Gjorde du något 2013 som du aldrig gjort förut? 
Nei, 2013 ble en gjentagelse av det monotone og hverdagslige som etterhvert har blitt mitt liv, i kombinasjon med enkelte utsvevelser i kategorien for nytelse og luksus.
Foto: Kine Jensen  
Genomdrev du någon stor förändring? 
Jeg vet ikke om det er dette Clara er ute etter, men jeg kjøpte meg faktisk to hatter i år som begge har det til felles at de ikke helt ligner de andre hattene jeg har. Det ene var en hvit stråhatt (se illustrasjon) hvor bakre hattebrem til en forandring peker nedover. Det andre var en Borsalino jeg kjøpte i desember av frykt for at jeg ikke skulle få den til jul. Den viste seg i etterkant å være vekselsvis grå og grønn og jeg har i overensstemmelse med egen lommebok bestemt meg for å like det.
Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år? 
Jeg leste litt i sammendraget for 2012, hvor jeg varslet at det skulle komme et halvt dusin barn i omgangskretsen i år. La meg regne etter. Oi, nå må jeg enten ha glemt to barn eller så er to barn vekk, for jeg kommer bare til fire. Uansett, det er visst slutt på den tiden jeg ble fadder for barna, jeg tror kanskje jeg skriver for mye om umoral.
Dog någon som stod dig nära? 
Jeg kjente dessverre mange som døde i 2013, men ingen stod meg så nærme som min egen far som døde i juli. Han fikk sin egen nekrolog på Tweeds og i avisen, og jeg er fremdeles litt usikker på hva han ville ha syntes om den saken.
Vilka länder besökte du? 
Underbara Clara elsker å gni inn det faktum at jeg ikke besøkte Frankrike i 2013 heller. Men i 2014 blir det annerledes kan jeg love. Imidlertid var jeg i Danmark, helt ute av stand til å la meg sjarmere av den danske landsbygden, det danske kjøkken eller serviceinnstilling. Aldri savner man vel de svenske servitørene som under et opphold i Danmark.
Bästa köpet? 
Jeg får alltid midlertidig hukommelsestap når det gjelder egne innkjøp, men felles for dem er at de alle er det beste kjøpet før jeg kjøper dem. Jeg velger likevel å trekke frem som favoritt min lommelerke med Tweeds' merke inngravert.

Gjorde någonting dig riktigt glad? 
Jeg blir glad av sommer og sol, gode bøker, ryggsvømming og alment livsnyteri med familie og venner. Alt dette fikk jeg i 2013.
Saknar du något från år 2013 som du vill ha år 2014?
Det må være Paris. Se bare på denne gamle damen, som hun hygger seg i Paris. Slik vil jeg også flanere Paris' gater iløpet av 2014.

Vad önskar du att du gjort mer? 
Jeg ønsker at jeg leste mer. Jeg synes verden banker på døren altfor ofte, og banker den ikke på står jeg gjerne med døren åpen og kikker etter den flere ganger i halvtimen. Jeg ønsker jeg hadde ro til å la det være.
Vad önskar du att du gjort mindre? 
Kastet bort tid på unødvendigheter som ikke gjør livet bedre.
Favoritprogram på TV? 
Jeg tror faktisk ikke jeg har noe. Eller kanskje Antikrundan på SVT med han snurrige fyren med de artige brillene. Om folk så mer på Antikrundan og mindre på fjernsyn generelt ville verden ville vært både bedre og snurrigere.
Bästa boken du läste i år? 
Siden jeg leser for lite og fremdeles ikke er kommet lenger enn til slutten av tredje bind i Josef og hans brødre og dermed ikke får avsluttet den i år, velger jeg med fare for å opptre unyansert  Brødrene Karamasov. Selv om Dostojevskij nok ikke hadde veltet Thomas Mann av pinnen om det ikke hadde vært for den leie tekniske bagatellen nyttår nå engang er. Men neste år, hr. Mann. Neste år.
Största musikaliska upptäckten? 
Min største musikalske oppdagelse for 2013 var uten tvil Bjarte Eike og Barokksolistenes An Alehouse Session i Gamlebyen, som Tweeds Kulturfest ydmykt i samarbeid med Månefestivalen fikk presentere.
Största framgång på det privata planet? 
Jeg etterstreber selvsagt å være mest mulig privat i offentligheten og ditto offentlig i privatlivet, og skiller derfor lite mellom de områder jeg gjør størst succès. Jeg er imidlertid svært fornøyd med Tweeds Kulturfest i 2013, som stipendiaten har minst like stor ære for.
Största misstaget? 
På den annen side får det kanskje være grenser for hvor privat man skal være i offentligheten.
Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år? 
Underbaraste Clara, som du spør. Ingen er tjent med å stille seg selv slike spørsmål.
Vad spenderade du mest pengar på? 
Flyktigheter jeg aldri får se igjen, men som, i stort nok antall, livet består av. Derfor bruker jeg mer og mer på mindre og mindre.
Något du önskade dig och fick? 
Ja, bevares. Jeg ønsker meg ting stort sett hele tiden og jeg var en ulykkelig flanør om jeg ikke til enhver tid kunne innkassere i hvertfall en tidel av ønskene mine.
Något du önskade dig och inte fick? 
Dessverre viser det seg altså at det til enhver tid er 90% av mine ønsker som ikke går i oppfyllelse.
Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre? 
Ja. Å Gud, ja.
Vad fick dig att må bra? 
Jeg sitter med en fornemmelse av at jeg har svart på dette spørsmålet i flere variasjoner allerede. Man skal være ganske lavpannet for ikke å kunne lese mellom linjene hva som gjør meg fornøyd og glad.
Vem saknade du? 
Per Fugelli og Linnea Myhre kom ikke til kulturfesten i år heller. Jeg gir ikke opp håpet, men jeg begynner å lure på om det er jeg som er naiv eller de som ikke forstår sjarmen min.
De bästa nya människorna du träffade? 
Noe av det aller beste ved å være kulturfestarrangør er å få møte mange nye spennende mennesker. Spesielt hyggelig er det når man møter personligheter som ønsker å bidra til å gjøre kulturfesten enda bedre, og som man kan dele et måltid med eller noe godt å drikke. Fire slike personer jeg fikk bli bedre kjent med i 2013 var Alexander Ibsen, Catharina Chen, Sveinung Bjelland og Marie Brudevold. Takk for det dere bidro med.
Högsta önskan just nu? 
At denne listen har en ende. Den var da vanvittig lang i år? Jeg er sulten, klokken er fem og jeg sitter fremdeles i slåbroken.
Vad tänker du göra annorlunda nästa år?
Denne karen sitter ikke på internettet og innrømmer nederlag nei, her holder man frem som man stevner. Og med litt flaks ryker jeg på noen gode historier også for Tweeds anno 2014.

Godt nytt år!

Julekort fra onkel Tweeds

Jeg er ikke så begeistret for lange julebrev. Det er hyggelig nok å få dem, bevares, men andres hverdagsliv har nå engang sin svært begrensede charme for en som synes ens eget er mer enn omfattende nok. Et julebrev fremstår ofte som en journal over det livet man har ført siden forrige jul, med nøye utvalgt informasjon om hva som anstår seg å fortelle sine venner og bekjente. Tweeds er på mange måter mitt julebrev gjennom hele året, en slags dagbok med de begrensninger en offentlig dagbok nødvendigvis måtte føre med seg. Mitt forhold til Tweeds gir meg selvsagt en viss sympati med julebrevforfatteren, det er tross alt et høyst menneskelig trekk å ville fortelle sin omverden at man lever, hvor hverdagslig ens liv enn måtte fremstå. Jeg har i de årene jeg har skrevet ikke bare vendt meg til, men også lært å sette pris det å kunne henvende meg til et stort intet med de meninger jeg måtte ha og det begrensede hverdagsliv jeg lever. For det forholder likt enten man skriver julebrev eller tweedske tekster om livet og kunsten at man aldri vet hvem som leser eller hvorvidt man når igjennom med sitt budskap. Likevel tror jeg at både julebrevforfatteren og jeg er like glade for hver lille leser, og om vi ikke akkurat formulerer en stille takk i vårt indre så er takken der i form av tilfredsstillelsen over å ha blitt lest. Enda en gang.

Når jeg sender julekort skal mottageren slippe å lese om hverdagslivet, om livet og om kunsten. For en gangs skyld blir både kortet og budskapet svært enkelt:

En gledelig jul til deg og dine.

Sanatorium på norsk

Jeg vet ikke om det er fordi jeg har lest for mye Thomas Mann eller fordi jeg har en naturlig inklinasjon mot den slags, men det var definitivt noe Hans Castorpsk over mitt opphold på Feiringklinikken tidligere denne uken. Jeg var med et familiemedlem opp fra søndag til tirsdag, og selv om jeg på forhånd visste at oppholdet skulle bli kort hadde jeg pakket til alle eventualiteter. Med meg i kofferten var blant annet en tweedjakke, fire skjorter, et slips, en tversoversløyfe i grovt tweed, en rutete slåbrok, et par kronetøfler, to par briller, to romaner, femti julekort og en flaske skotsk blended whisky som erstatning for gin. Dette siste viste seg å være en feilvurdering, for da jeg kom opp til klinikken var kjøleskapet i den lille provisoriske kiosken utstyrt med overraskende mange tonic-flasker, og ingenting sier vel sanatorium som en gin & tonic før middag. Jeg forstår forresten godt at man lett blir institusjonalisert på slike steder. Den gode Hans Castorp skulle besøke sin lungesyke fetter et par uker og endte opp med å tilbringe syv år på sanatoriet Berghof i de østerrikske alper, hvor han fordrev tiden med faste måltider, turer i skog og mark samt de obligatoriske hvilestundene på balkongen. På Feiringklinikken var det riktignok ingen som plasserte oss i hvilesenger på balkongen, men har man en legetime og en formiddagstur på programmet iløpet av dagen rekker man knapt å skrive mer enn et par tre julekort eller lese noen sider i en oppbyggelig roman før det er på tide å gjøre seg klar til neste måltid. Nå var det ikke mange som kledde seg om til middag på Feiring, men de serverte vin og øl til maten og solgte både cognac og likør i resepsjonen om aftenen, så jeg tror at det med kun noen små justeringer skulle være fullt mulig å gjøre om klinikken til et sanatorium hvor man ville ønske å oppholde seg lenger enn to dager selv i rammen av det puritanske Norge. Og da blir det med ett mye festligere å være svakelig.

Noen er likere enn andre

Idet jeg sitter i chaiselonguen og ser «Jul i Skomakergaten» med min sønn innser jeg at jeg etterhvert har begynt å ligne en blanding av bakermester Snipp og blomsterhandler Rosengren. Nå er ikke smult og eksentrisk klesstil noen dårlig blanding i og for seg, det er andre karakterer i «Jul i Skomakergaten» det ville være langt verre å identifisere seg med. Fru Franzen, for eksempel, eller frøken Anti Juhl, ingen av dem har spesielt vinnende personligheter eller personligheter jeg kjenner jeg meg nevneverdig igjen i eller liker å tenke at ligner nettopp min egen. Fra før har jeg kommet frem til at jeg ligner en blanding av Niles Crane og Einar Rose, og jeg er nå derfor litt i stuss over plutselig å måtte velge mellom to gode alternativer å sammenlignes med. Noen vil kanskje innvende at det er en usjarmerende egenskap og kanskje også på grensen til en smule selvopptatt å gruble over hvem i populærkulturen man måtte ligne og deretter skrive om det, men man velger tross alt ikke sin egen personlighet eller hvilken retning tankene tar. En ting er ihvertfall sikkert, fru Franzen ville aldri ha skrevet et ord om dette. Nei, Snipp og Rosengren må det bli.