Kronen på verket

Man trenger ikke inspirasjon for å skrive, sies det, man trenger disiplin. Ta en blogg, for eksempel. Man setter seg ned hver dag, finner noe å skrive om og gjør det. Av og til tar det lang tid, av og til finner man noe å skrive om bare man ser ut av vinduet og er man skikkelig skrapet for stoff skriver man om at man ikke har noe å skrive om. Oppskriften er grei, så hvorfor fungerer det ikke?

En hittil undervurdert faktor er hva man har på seg. Ta Tweeds, for eksempel, forsøksvis flanerisk lettbent og velformulert, en tanke narsisistisk og likevel med nesen nysgjerrig rettet mot kontinentets liflige duft av eleganse. En publikasjon som Tweeds lar seg nødvendigvis ikke skrive iført hva som helst, man kan selv tenke seg hvor vanskelig det ville være å skrive et flaneri om kunsten og livet i en krøllete t-skjorte eller en bermudashorts. Ordene vil ofte ikke ut om de ikke lirkes på behendigste vis ut på skjermen, og kun små feiltrinn kan føre til at de for alltid stenges inne i et stadig mer frustrert forfattersinn. Klærne har meget å si. Skjorten kan ganske vel ha skrukker, om det er den rette skjorten, men er det ruter må rutene ikke være for store. Buksene må passe til dagsformen, håret må være riktig pomadert om man først er påkledd, men kan man kan likevel godt skrive før sitt morgentoilette om man kun er iført slåbrok, undertøy og kronetøfler. Reglene er mange og uskrevne, og ofte vet jeg ikke om dem selv før jeg møter en av dem ansikt til ansikt i et forsøk på å være kreativ.

Smertelig aktuelt i denne sammenhengen er hva man har på føttene. Selv skriver jeg som regel iført mine sorte kronetøfler. Med tanke på den frie natur jeg liker å identifisere med Tweeds' filosofi kan man for noen sjelden gangs skyld kanskje tenke seg at tekstene skrives barfotet, da selvfølgelig under den forutsetning at resten av bekledningen passer en slik frivolig naturlighet, og kun unntaksvis hører man om forfattere som skriver i sokkelesten. Jeg kan for Tweeds' del knapt tenke meg noe mer upassende enn å skrive i sokkelesten og jeg vil gå så langt som å avvise tanken fullstendig.

Kronetøflene mine, fra produsenten Church's, som jeg kjøpte i 2008 i en liten forretning på Frogner og som sjelden svikter meg når det gjelder å komme i den rette stemning, har imidlertid begynt å vise ikke ubetydelige tegn på slitasje, og jeg har i den forbindelse grunn til å tro at dette kan være årsaken til flere tilfeller av skrivesperrer den senere tiden. Jeg har ringt inn en ny bestilling, men fordi kronetøflenes kvalitet gjør at de lages i et noe begrenset kvantum var beskjeden at bestillingen muligvis kan ta et halv år å effektuere, forutsatt det gitte tilfelle at mine fremtidige tøfler først må lages før de kan sendes til Norge. Og her sitter jeg i et par slitte tøfler og med økende tendens til skrivesperre.

Church's lager forøvrig med jevne mellomrom varianter av kronetøflene mine, og jeg var forleden dag nær ved å gjøre ende på mine plager ved å gå til innkjøp av et par laget i anledning skofabrikantens 140-årsjubileum. Den blå fløyelen kombinert med kronen av sølv stod på så mange måter bedre til den tweedske personlighet enn de mer ordinære i sort og gull, men et beklagelig anfall av edruelighet fikk meg til å avstå trangen til å bruke 300 britiske pund pluss frakt og toll på dem, selv om de ganske sikkert ville avhjelpe både skrivesperrer og bidra til festligheter i det provinsielle selskapslivet i måneder fremover. Istedet må jeg vente i det som føles som en uendelighet og håpe at mine nye par tøfler skal bli ferdig før de gamle går ut av tiden. Og Tweeds blir uskyldig den skadelidende part.

Urolig hviler hodet som bærer kronen, sa den gode Shakespeare. Det samme gjelder ikke for føttene.