Den meditative tilstand man oppnår i toppen av et epletre.

Det deilige med å bestige epletreet hver vår for å trimme og klippe de grener man ikke vil ha, det vil i vår familie si de grenene som har potensiale til å ødelegge for kveldssolen i de sene sommertimer, er at livet virker mindre komplisert desto høyere opp man kommer. Ikke uten grunn er beskjæring av trær i sin enkelhet nærmest for meditasjon å regne.

Denne forenklede livsførsel kommer til uttrykk gjennom de tanker som der oppe i epletreet tenkes, om man nå kan bruke ordet «uttrykk» om ren tankevirksomhet. Jeg kan nemlig forsikre om at jeg aldri snakker med meg selv der oppe.

Vel, nesten aldri. Det forekommer dog at jeg synger.

«Klippe alle grener som peker oppover, sa mannen.»
«Men her peker jo alle grenene oppover. Her kan jeg bli stående.»
«Hvor lenge har jeg stått her egentlig? Jeg må ha en kopp kaffe.
«Denne grenen peker også oppover. Den må jeg klippe.»
«Eller kanskje en snack?»
«Huf, denne grenen peker visst oppover. Den må jeg klippe.»
«Definitivt snart en snack.»
«Denne grenen peker oppover. Den må jeg klippe.»
«Au, denne grenen peker hatten av meg. Den klipper jeg ihvertfall.»
«Dør man av et fall på tre meter ned på en gressplen?»
«Her ser jeg rett i til naboen. Undres hva de driver med. Oi, se der ja. Fiskekaker.»

Det er ikke like inspirerende å luke i bringebærbusken.