2012 oppsummert. På en måte.

I anledning avslutningen av 2012 og på oppfordring fra Tweeds' Mor, som er en ivrig bloggleser, tenkte jeg nå å oppsummere året som har gått ved hjelp av en hel del spørsmål, som jeg likesom uformelt stiller meg selv. Vi later som at dette er normalt. For å slippe å finne på nye spørsmål bruker jeg spørsmålene til en populær svensk blogger, UnderbaraClara, selv om det muligens ikke er henne jeg har mest til felles med i bloggsfæren. OK, here goes.

Gjorde du något 2012 som du aldrig gjort förut?
Nei. Ihvertfall ikke noe som egner seg på trykk.
Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år?
Underlig spørsmål, Clara må være en kvinne. Jeg liker jo egentlig ikke barn, og pleier å si at jeg er mer begeistret for småbarnsmødre enn småbarn. Men siden spørsmålet først kommer: Det har kommet ihvertfall ett barn inn i bekjentskapskretsen i 2012 og det later til å bli minst et halvt dusin til iløpet av året som kommer. Et halvt dusin.
Vilka länder besökte du?
Fantasimessig delte jeg året mellom Frankrike og USA, med deilige, kulturelle og avslappende besøk i både Paris, Antibes, Florida og New York. I virkeligheten fikk jeg to uker på Gran Canaria og festlige Sverige.
Är det något du saknar år 2012 som du vill ha år 2013?
Jeg har alltid ønsket meg pels, en slik stor en som Dag Frøland hadde. Atle Ottesen i Fredrikstad Arbeiderparti synes jeg skal skaffe meg en, men kona sier nei.
Vilket datum från år 2012 kommer du alltid att minnas?
Nå føler jeg meg tom og kjedelig.
Vad var din största framgång 2012?
Stipendiaten og jeg etablerte Tweeds Kulturfest og fikk sparket igang Christiansteen Private Croquet-Club, og mottok behørig presseomtale og oppmerksomhet for begge initiativ. Om det var en suksess får andre bedømme, men det var morsomt og inspirerende.
Största misstaget?
Med selektiv hukommelse og dårlig selvinnsikt bekymrer jeg meg uendelig mye mer for fremtiden enn jeg dveler ved fortiden.
Bästa köpet?
Underbara Clara svarer her "Lockttång". Jeg blir svar skyldig.
Vad spenderade du mest pengar på?
Meg selv, dessverre. Jeg er et uforbederlig pengesluk, og er det ikke klær, hatter, briller eller velvære, så er det iPhone, iPad eller bøker. Mat og alkohol kommer i sin helt egen kategori.
Vilka låtar kommer alltid att påminna dig om 2012?
Jeg tror det må bli Gud bevare vårt stakkars fedreland med Lalla Carlsen eller Einar Roses Orker ikke det.
Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?
Jeg tror Clara er et følelsesmenneske. Jeg siterer Bodil Malmsten: Jag är en ledsen människa, men jag är glad att jag lever. Men jeg er blid og fornøyd flere ganger om dagen. Kompleks der altså.
Vad önskar du att du gjort mer?
Skrevet, skrevet ordentlig.
Vad önskar du att du gjort mindre?
Ätit socker. Jeg spøker, det var Clara som talte.
Blev du kär i år?
Alle med egen blogg som skriver om seg selv flere ganger i uken, poster bilder og koketterer på Twitter er tydelig forelsket.
Bästa boken du läste i år?
Det blir nok Min kamp, selv om jeg ikke har begynt på del 6 ennå. Brødrene Karamasov rekker ikke å bli 2012s beste, med mindre nyttårsaften blir svært kjedelig og jeg får lest de 700 sidene jeg har igjen.
Största musikaliska upptäckten?
Monica Zetterlund. Jeg henger litt etter.
Något du önskade dig och fick?
Her sier Clara: "Vara frisk. Ett harmoniskt hem. Ett arbetsrum som är fint och inspirerande." La det være et eksempel til etterfølgelse.
Något du önskade dig och inte fick?
Hahaha, ja.
Vad gjorde du på din födelsedag 2012?
Jeg fløt store deler av dagen i et spa på Gran Canaria, resten av dagen druknet jeg i champagne og fois gras. Jeg sovnet på balkongen og våknet med hodepine.
Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre?
Javisst, men jeg har det bra og sier det til meg selv så ofte jeg kan.
Vilken kändis var du mest sugen på?
Ble dette plutselig litt vulgært?
Vem saknade du?
Linnea Myhre og Per Fugelli, jeg skulle gjerne hatt dem med på Tweeds Kulturfest begge to. Jeg håper de blir med neste år.
De bästa nya människorna du träffade?
Jeg tror ikke jeg kan ha truffet noen nye mennesker. Det hele er ganske uklart.
Högsta önskan just nu?
At jeg får flytte til Paris eller i det minste Frogner og at noen betaler meg for å skrive om det nye livet mitt. Jeg lover å være interessant.

Brødrene Karamasov

Mozarts Requiem fra høytalerne og Brødrene Karamasov på bordet ved chaise longuen. Man skulle ikke umiddelbart tro dette var noe særlig til romjul, men dyster kormusikk og romaner fra 1800-tallets Russland er begge deler lystigere enn man først tenker seg. Det er en stund siden jeg skrev noe om litteratur, og inspirert av denne leselisten fra ferske(n)muffins synes jeg det kunne passe å ta opp tråden nå i juletiden. Brødrene Karamasov sies å være en av verdens største romaner. Det er jeg så ingenlunde kvalifisert til å bedømme, men at sidene flyr avgårde og at jeg liker den veldig godt kan jeg fortelle. Etter å ha lest vel 270 av dens 989 sider tør jeg dra visse paralleller til Thomas Manns Trolldomsfjellet, og selv om jeg foreløpig opplever Dostojevskij som noe lettere i stilen mot de lange meningsutvekslingene til Thomas Manns disputerende karakterer, er det lettere å sammenligne Dostojevskij med Mann enn med Tolstoj, selv om sistnevnte kanskje skulle være mer nærliggende. Karakterene er mer interessante hos Dostojevskij, som skildrer både mørkere og mer sammensatte personligheter enn sin samtidige landsmann. Her, som i livet, kan vellystinger kan være gudfryktige og gode, og den unge Aleksej Karamasov kan selv som aspirerende munk forestille seg at han står på det første trappetrinn på den karamasovske trapp av synd og vellyst, der hans bror Dimitrij allerede står på det trettende trinnet.

Brødrene Karamasov har fremdeles relevans, og jeg tar meg plutselig i å tenke på hvilket trinn jeg er kommet til? At jeg står på trappen er det neppe noen tvil om i. Det bor en Karamasov i oss alle.

...until the fat lady sings.

Hvem føler seg vel ikke som Mr. Pickwick etter fem dager med avnytelse av mat og drikke? Nå har jeg i og for seg, sett bort fra det manglende håret lignet ham en god stund, men selv for meg var det er kjærkommen avveksling å ta en liten tur på kontoret for å se om verden har endret seg stort siden sist jeg var innom. Men nå er det på tide å vende hjemover til chaise longuen og Brødrene Karamasov, nye julemiddager og leskende drikker. Mr. Pickwick har heldigvis god tid ennå.

Juletradisjoner

Julen ringer kanskje ikke offisielt inn før klokken 17 på julaften, men for meg er det jul når korene i Glemmen kirke lille julaften synger julen inn med Egil Hovland og Britt G. Halqvists julespill "Gutten som englene sang om". Så langt tilbake som jeg kan huske har dette innledet høytiden, og det er en tradisjon jeg håper å videreføre til min egen sønn. Selv om han nok var like urolig under julesangene igår som jeg var da jeg var på hans alder. Og det er kanskje ikke så rart? Julens budskap og høytidens ro når en vel egentlig ikke før en virkelig er voksen. Likevel er det gjerne barndommens jul man husker tilbake til med glede. Ihvertfall gjør jeg det.

Gledelig jul til alle sammen!

Det ligger i detaljene

Et hyggelig og personlig julekort fra ordføreren i år, og ikke minst fin bruk av det staselige byseglet. Takk for kortet og gledelig jul, herr ordfører!

Om smørrebrød og kjærlighet

Jeg har alltid likt meg godt i Palmehaven på Grand Hotel, eller Palmen Restaurant som de kaller seg etter en omgjøring for snart 100 år siden. Det er et utmerket sted for hvile under julehandelen, og jeg passer alltid på å legge lunchen dit når jeg er i Oslo. Palmehaven serverer gode tartarsmørbrød, og igår styrket jeg meg på hele to stykk, for jeg skulle tross alt holde ut hele dagen. Ihvertfall frem til middagstider. Siden middagen ikke skulle inntas før sent på kvelden, og siden jeg har en tendens til å miste både motet og mitt gode humør om det går lang tid mellom hver matservering, bar det avsted til Dr. Kneipp for et lite mellommåltid og et glass champagne. Til min store fornøyelse viste det seg at de serverte østers, som jo tilfeldigvis er mitt favorittmellommåltid, og følgelig var det ikke annet å gjøre enn å la det stå til, før tiden var inne for avreise mot Kampen. Der ventet nemlig et andebryst med rødkål.

Slik gikk det til at julehandelen ble en kulinarisk oppdagelsesreise i Oslos ulike bydeler. Og selv om jeg på én måte blir fattigere av å gjøre julehandelen i Oslo, så blir jeg på en annen måte desto rikere. Voilà! Balanse i regnskapet.

Desember

Kalde dager utnyttes som regel bedre av barn enn voksne. Spesielt i vollgraven.

Sent på året

De tilhørerne som måtte ha møtt frem til årets siste møte i sosial- og omsorgsutvalget i den overbevisning at de kunne sitte avslappet og uten frykt for egeninnsats følge den politiske debatten, tenker seg nok om to ganger før de overværer neste seanse i nevnte organ. De måtte nemlig pent stå oppreist og stemme vakkert i idet utvalgets blandede kor bød på både Deilig er jorden og allsang av Prøysen, iherdig akkompagnert av strengemusikken, for anledningen representert ved Kristelig Folkeparti. Det la merkelig nok ingen videre demper på stemningen, og i tillegg til avnytelse av årets julekoldtallerken fra kommunekjøkkenet samt sirupsnipper til kaffen, ble det tid til både orienteringssaker og budsjettdebatt. Posisjonspartiene var elskverdige nok til på forhånd å forsikre om at vi ikke ville få vårt forslag vedtatt, men klarte likevel å mobilisere en viss interesse da Høyre la frem sine tanker om hvordan pengene for 2013 skulle fordeles. Vi takker hjerteligst for oppmerksomheten i 2012.

Betraktninger fra Café Cicignon

Verden går fremover. En kald onsdags ettermiddag i desember kan man finne et lite hjørne av Frankrike når man spaserer nedover Ferjestedsveien på vei mot Nygaardsgaten, og dette lille hjørnet av Frankrike kan bety forskjellen på en god og en dårlig ettermiddag, eller kanskje forskjellen på en god og en dårlig by. Går man forbi vet man ikke hva man går glipp av; for dem som går forbi er verden den samme og byen stadig en vanlig norsk småby som er i ferd med å trekke dynen over hodet for kvelden, for det er så kaldt. Men går man inn døren, er det, om man er heldig, som man forflytter seg til et annet land, der selv tomatsuppe føles eksotisk og en dobbel espresso ikke er en dobbel espresso men en fransk dobbel espresso. Man blir der en stund, det kan være kort tid eller lang tid, det kan være den tiden det tar å spise en skål suppe og drikke en kaffe. Og når man setter hatten på hodet, sier farvel og går tilbake ut i den alminnelige verden, merker man at den har forandret seg. Byen er en smule større, og vi lar dynen ligge selv om det er mørkt og selv om det er kalt. Vi lever litt til.

Og verden var et hus med fire vegger

Etter bystyremøtet sist torsdag, som i alle mulige tolkninger av ordet vel må kalles relativt tørt, var jeg i førjulsselskapeligheter og huskonsert på Trara, en kjærkommen kontrast til møtevirksomheten tidligere på dagen. Huset var breddfult av venner og publikummere som hadde trosset vinterkulde og reflekshysteri for å overvære den andre semihalvårlige intimkonserten med det svært lokale jazzbandet, og for å nyte godt av vertskapets gjestfrihet og kokekunster. Hjemmelaget fingermat og håndlaget konfekt, en dram under flygelet, portvin, jazz og Julekveldsvisen som allsang. Ikke så underlig da kanskje at jeg satt godt i lenestolen hele kvelden. Forøvrig var det bare jeg som hadde møtt opp i kronetøfler. Typisk.

Herfra går det bare en vei

Fredrikstad Høyres helsepolitikk er i trygge hender når representanten Lie Christensen og jeg styrer etter de ideologiske grunnprinsippene. Dessuten har den ikke bare fått to nye ansikter men også en helt ny kropp, her avbildet under bystyrets budsjettdebatt, hvor Arbeiderpartiet valgte å ignorere vårt ønske om å bruke mer penger på brukerstyrt personlig assistanse. Alle skal med!

Foto: Representanten Terese Troy Prebesen (Arbeiderpartiet).

Essensen

Følgende utsagn gjelder neppe for alle tredveåringer: Av og til er det sannelig ikke godt å si når de gamle revyslagerne stopper og ens egen livsfilosofi begynner. Det er mye man kan si om ideologi og overbevisning, og ofte sier jeg det også. Men av og til er det greit å bare kaste inn håndkledet og si det med Leif Juster.

Fleskepølse, øl og akevitt.

Dét er idealet mitt.

Kulturfordeling

Før neste snefall. Det var fristen for når jeg skulle ha skaffet førerkort. Ikke at førerkort er så mye å ha, jeg synes egentlig at dette med bilkjøring er ganske ukultivert. Men når det er 14 kuldegrader og man må bevege seg utendørs, bevares hvor man er villig til å kompromisse med kulturen. Jeg har ennå ikke førerkort og må i et slikt ekstremvær foreløpig belage meg på drosjer og elskverdige mennesker i omgangskretsen. Man skal jo hjelpe hverandre, er det noe som er kultivert er det nettopp dét, og det får også bli noe av trøsten i det hele. De er kultiverte som kjører meg og jeg er kultivert fordi jeg ikke kjører selv.

Gjengangeren

Så kom den næsekolde tid.
Hvor alle, som har underbid,
I smug går rundt og blæser
Lun luft på frostblå næser

Uff da

Min amerikanske slektning fortalte meg her om dagen at han leser Tweeds oversatt fra Google Translate. Det gav meg visse bange anelser om at jeg ikke alltid fremstår så velartikulert som jeg skulle ønske.

Dette er hva han leser (originalen finnes her):

After all.

I would suggest the other day that I can not produce anything but sausages and eggs & bacon. Just over coy (sic), for I am in fact an excellent cook red cabbage. Therefore, it is I who forsnyner family of red meat to roast, which was yesterday's Sunday dinner, and of course when it comes to goose on New Year's Eve. There are other things I'm good at, yes I mention as well galore. I make an excellent risotto. It is closest to a signatory to rain, along with soup à la Rose Buds, although I admittedly usually leaves the execution to my madame. I'm not miserable when it comes to aioli, if I well to note not too hungry and I manage to keep tempers at bay when on rare occasions goes wrong. However, because it is a rare occasion goes wrong, I often lose both courage and motivation before I started. Furthermore, I make mashed potatoes, fish bowls with white sauce, roasted pork and nod and not least arrabiata that it tastes the way delicate five year old gets angry. Moreover, it is generally known that I am a real crackerjack of cooking merry cousin cocktail mix. But where I think unfortunately it stops.

Jeg skjønner om jeg aldri blir invitert på besøk over dammen.

Lindhjemsk førjulshygge

Det blir ikke advent uten Oldemor Lindhjems medisterkaker i Dunkejongaarden, og første desember står gården pyntet og klar med meg selv som Bør Børson og diskenspringer for anledningen. Idag ble medisterkakene blandet, trillet, rullet rundt, stekt og pirket i. Et par ble også spist. Av meg. Dessuten kvalitetskontrollerte jeg årets genever, for selv om vi ikke serverer genever til medisterkakene er det viktig med kontroll og dessuten er det tradisjon. Bare se så blid jeg ble.

Men det er utenpå

På toget.
Nålstripet uten slips leser Dagens Næringsliv. Tweed med tversoversløyfe leser Morgenbladet. Begge har godlukt på.

Tross alt

Jeg kom til å antyde her om dagen at jeg ikke klarer å lage annet enn pølser og egg & bacon. Det var i overkant kokett (sic), for jeg er nemlig en utmerket rødkålkokk. Derfor er det jeg som forsnyner familien med rødkål til fleskesteken, som var gårsdagens søndagsmiddag, og selvsagt til når det kommer til gåsen på nyttårsaften. Det er også andre ting jeg er god på, ja jeg nevner likegodt i fleng. Jeg lager en utmerket risotto. Det er nærmest for en signaturrett å regne, sammen med fiskesuppe à la Rosenblad, selv om jeg riktignok som regel overlater selve utførelsen til min madame. Jeg er heller ikke ussel når det kommer til aioli, dersom jeg vel å merke ikke er for sulten og jeg klarer å holde temperamentet på avstand når det en sjelden gang går galt. Men, fordi det en sjelden gang går galt, mister jeg ofte både motet og motivasjonen allerede før jeg har begynt. Videre kan jeg lage potetstappe, fiskeboller med hvit saus, stekt flesk og duppe og ikke minst en arrabiata som den i smaksveien sarte femåringen blir sint av. Dessuten er det alment kjent at jeg er en riktig kløpper på matlagningens lystige fetter cocktailmiksingen. Men der tror jeg dessverre også det stopper.

Øyeblikk

Jeg hadde hørt om brannen tidligere på morgenen og hørt at stipendiaten og resten av de evakuerte var innlosjert på puben. Det kan passe godt etter en dramatisk natt, tenkte jeg, men da jeg syklet forbi var vinduene mørke og det var absloutt ingen som satt der inne og drakk. Nei, så var kanskje ikke et skjenkested det naturligste sted å være for midlertidig husløse likevel? Men idet jeg titter forbi det lille hotellet i Gamlebyen for å se om han kanskje har søkt tilflukt der, ser jeg stipendiaten sitte i den glassoverbygde vestibylen. I pyjamas. En hjelpsom medborger er innom med en dress og et par sko i størrelse 42, og til og med en tversoversløyfe.

Livets ideal

ferske(n)muffins er en matblogg. Tweeds er ikke en matblogg, siden jeg er langt mer glad i å spise mat enn å lage mat, men jeg går stadig rundt med intensjoner om å forbedre meg. Lage mer mat til familien. Være den tykke og glade kokken som forsyner venner og øvrig omgangskrets med lekre retter. Kanskje til og med gjøre litt nytte for meg i hjemmet. Men nei, ingenting skjer, det blir fremdeles wienerpølser eller egg & bacon med tomatbønner til middag. Eller sushi som noen andre har laget eller østers som noen andre har fanget. Men fersken(n)muffins, som jo var utgangspunktet her husker vi, og som er skrevet av en språkelskende kokk eller matelskende oversetter (alt ettersom) med forbindelser til både den norske og den engelske provinsen, egner seg helt utmerket for en som jeg, som elsker velsmakende og velskrevne godbiter og bilder man blir sulten og frustrert av. En vakker dag skal jeg lage en rett derfra, og det er da det begynner. Mitt liv som kokk.

Men først skal vi spise på Fabel.

Fabuleringer

Gode nyheter. Restaurant Fabel, som åpner i det nye litteraturhuset i Fredrikstad 1. desember, skal servere østers. De har etter hva jeg har skjønt også tenkt til å være gode på cocktails, etter min mening selve akilleshælen til skjenkestedene i byen vår, og seiler dermed opp som favoritter allerede før åpningen neste uke. Dersom de også serverer tartarsmørbrød med tiden, legger jeg med dette inn søknad om fast bord.

Jeg gleder meg. Nå gjelder det bare at de leverer.

Takk og lov

Idag var jeg i radioen for å snakke om Thanksgiving. Hvem mener noe om Thanksgiving? Folk mener masse om Halloween og Valentines Day og farsdag, men hvem, her i Norge altså, mener egentlig noe om Thanksgiving? Det gjelder å finne nisjen sin, og det viser seg at jeg mener noe om Thanksgiving. Jeg twitret nemlig småfilosofisk rundt Halloween-tider om vi ikke kunne valgt Thanksgiving istedenfor Halloween når vi først skulle importere en amerikansk tradisjon? For det synes jeg hadde vært så mye hyggeligere. Ikke at vi behøver å være for bokstavlige, vi har for eksempel ikke så mange indianere som kan gi oss råd om jordbruk, men vi kunne kanskje sprite opp høsttakkefesten vår en tanke og bytte ut grønnsakssuppen og kirkekaffen med en festsoirée for dem vi liker å være sammen med. Novembermørket er da også som skapt til å lyse opp i, og med en fem måneder lang mørkeperiode synes jeg vi nordmenn skal benytte de få sjansene vi har til å lage festligheter midt i uken. Og selv om dette med avling og jordbruk ikke står så sentralt i livene våre lenger, så bør ikke en takkefest være så fremmed. Kanskje noen hver faktisk trenger en påminnelse av og til om å tenke over hvor godt man egentlig har det og hviske en stille takk under måltidet?

En slik påminnelse trenger ihvertfall jeg. God 22. november!

Miljøskade

Jeg klarer ikke å konsentrere meg om hverken skriving eller lesing når andre prater rundt meg. For eksempel når fjernsynet står på eller når jeg sitter i nærheten av noen som snakker i telefonen eller fører en samtale med sidemannen sin. Jeg klarer heller ikke ha på noe særlig av musikk, spesielt ikke opera, jeg blir distrahert av det gjenkjennelige og av all meningen. Til og med Mozart er vanskelig å høre på, og jeg føler meg sjelsbeslektet med Sibelius som ikke orket lyden av vannet som rant fra takrennene. Men Bachs Das Wohltemperierte Klavier klarer jeg å høre, ja det er faktisk nyttig å ha den på i bakgrunnen om det er annen lyd rundt, for musikken omfavner og kveler det andre og stenger det meste annet ute av hodet mitt. Deilig er det også, det er som at musikken berører meg, som om polyfonien kilte meg innvendig; fugene ruller over hjernecellene mine og stimulerer dem når jeg hører på de første hurtige satsene. Tikketikketikketikketikketakk går det igjennom hjernen min mens jeg lytter, og jeg kan skrive samtidig. Men den første satsen, preludium i C-dur, klarer jeg ikke å høre uten å synge Gonouds Ave Maria samtidig. Da kan jeg hverken lese eller skrive.

En mulig bivirkning er at jeg skriver om musikken istedenfor det jeg egentlig skulle skrive om, som i dette tilfellet var tartarsmørbrødene på Grand Hotel. Bildet får tale for seg selv.

Darjeeling

Ta tekrus. Jeg har aldri forstått sjarmen. Krus i seg selv er ille nok, men til te? Det skurrer virkelig. Te er vel dannelse? Te er da kultur?
Kanskje man burde heller burde litt ettertenksomt burde si tea. Eller thé. Det er noe annet, merker man. Thé drikkes fra lave kopper av fint porselen.

Min er fra Japan.

Brysom bevaring

Jeg oppfattes ofte som erkekonservativ i bevaringssaker, kanskje noen ganger også på grensen til kompomissløs og reaksjonær, når jeg for eksempel vil at Fredrikstad kommune skal omgjøre Vaterlandsvedtaket eller at bevaringsverdige hus skal tilbakeføres til den stil de er bygget i. Gang på gang må jeg kjempe hardt og innbitt for at selv Høyre skal innta konservative standpunkt, og andre partier, foruten Venstre, er det bare å gi opp. I enkelte tilfeller, som i Badelandsaken på Kongsten, kan man ikke gjøre annet enn å vente og håpe at opinionen snur, for opinionen seirer nemlig alltid over fornuften når det kommer til signaler en politiker virkelig lytter etter. Men hvorfor er man ikke opptatt av kulturminnene i nærområdet sitt? -Ordførere og lokalpolitikere er Riksantikvarens største hodepine, sier Jørn Holme i et intervju med Aftenposten. Han mener kulturminnevern blir sett på som plunder og heft, hvilket han nok dessverre har rett i. Ofte er jeg tilstede i ulike fora der utbygningssaker blir diskutert, og hvor det interessante er hvor langt man kan gå før bevaringsmyndighetene reagerer. Kulturminnet i seg selv er man gjerne ikke så bekymret for, og fylkeskonservator og riksantikvar blir i beste fall sett som en slags ytterste grense til hva man kan tillate seg å finne på av endringer og utbygginger. Kommer det ingen protester fra bevaringsmyndighetene er det bare å kjøre på, og noen egentlig ansvarsfølelse for egne kulturminner har man tilsynelatende ikke. Hadde riksantikvaren sagt det var greit å bygge ut og sperre utsikten til Kongsten fort, er min påstand at det allerede ville vært gjort. I saker som angår bevaring behøver politikerne nemlig ikke å tenke selv lenger. Vi trenger ikke å føle noen skam. Vi trenger ikke ta ansvar. Har bevaringsmyndighetene blitt en pute som historieløsheten kan hvile på?

Bare ta og riv det ned

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fremstår ofte som at de ønsker å være så forskjellige som mulig, og representantene i de to partiene liker nok å tenke at det er en stor ideologisk avgrunn mellom dem. Men er de så ulike i praksis? Det er klart, på nasjonalt nivå har man endel forskjeller, og når det kommer til innvandring er Arbeiderpartiet også på lokalt plan langt mer sympatisk. Men der innvandring skiller dem, forenes de av anti-konservatismen. I Fredrikstad er de to partiene enige om ganske meget og mangt, og de slåss stort sett om de samme velgernes gunst. Bevaring og gammel kultur har ingen av dem noensinne brydd seg om, selv om Frp riktignok ikke kan måle seg med Arbeiderpartiet når det kommer til rivning av eldre gårder til fordel for nye kassehus. Men det er klart, gi dem 80 år så skal de nok gjøre sitt beste. Ingen av dem er interessert i å snu i Vaterland-saken. Begge var helhjertet positive til et badeland ved Kongsten fort, ingen av dem er nevneverdig interessert i Bibliotekets Aula, de belaster gjerne en allerede forgjeldet by med 100 millioner til en fylkeskulturscene nesten ingen vil ha, og turisttog i Gamlebyen er åpenbart midt i interessefeltet. Konklusjonen er at alt som er nytt og flott er bra, mens gammelt og kjedelig kan det i grunnen være det samme med. Og formannskapsmodellen er bare så 1837.

Jeg tror ikke vi kommer noe særlig nærmere søskenpartier i Fredrikstad enn disse to.

Ord betyr faktisk noe

Ord og uttrykk som betyr noe, men som lett tømmes for mening ved hyppig konferansebruk: 

Unik. 

Utvikle.

Spennende.

Synergier. 

Innovasjon. 

Katalysator.

Trippel-helix.

Tretrinnsrakett.

Paradigmeskifte.

Å skape gode arenaer.

Å spille hverandre gode.

Å legge ut på eller å ha foretatt en reise.

Savner du verdiskapning? Det betydde ingenting i utgangspunktet.

Den gode strid

«Kampen mot hverdagslivet» er stipendiaten og mitt noe tabloide valgspråk knyttet til den livsnyterske misjonsvirksomheten vår. Kampen mot hverdagslivet er igang, og det har den i grunnen vært sålenge vi har kjent hverandre, selv om det er først i de senere år at den for alvor er blitt formalisert og spisset. Det fører naturligvis en rekke konsekvenser med seg også for dem rundt oss, som for eksempel igår da vår glade kameratskap på seks venner skulle samles. Hvert medlem har ansvar for hvert sitt arrangement, én gang i året. Og selv om det hos oss som alle andre steder er enkelte som sjelden eller aldri tar ansvaret sitt, lykkes det oss faktisk å møtes ihvertfall tre til fire ganger i året på denne måten. Igår var det Oslo-borgerens tur. Vi ble invitert på taco.

( Rød alarmtelefon ringer.)
-Taco. Drar vi til hovedstaden med tog, fire herrer, for å spise taco? (Kort betenkningstid i den andre enden) -Nei. Det gjør vi ikke.

Samtalen fant sted i hemmelighet.

I timene som fulgte utspilte seg en intrikat kampanje av list, opinionspåvirkning og skitne triks, med det heldige resultat at en fiendlig overtagelse av Oslo-arrangementet til fordel for livsnyterne snart var et faktum.





Tapas. Cocktails på Fuglen. Seksretters middag.  Ingen spiste taco denne dagen.

Og kampen fortsetter.

Endelig fredag. Men hva nå?

Ingenting er vel som fredag, med utsikter til en hyggelig helg, cocktails og perfekte fridager. Men blir helgen alltid like vellykket som man tror? Nei, og nettopp dét er trolig grunnen til at fredag for mange er den foretrukne helgedagen. Blir lørdagen kjedelig og tverr, vet man det jo ihvertfall ikke ennå. Dessuten, vi nordmenn har en hangup på helgen, medfødt antagelig, siden selv jeg merker den, med mitt ellers våkne og objektive syn på ukens dager. Hverdagen skal helst være preget av hektisk måtehold, og vinflasken skal først komme på bordet fredag. På den måten får man mest mulig kos ut av helgen, og at man samtidig får en hel haug, ja faktisk et helt liv av kjedelige hverdager, det synes ikke å affisere oss nordmenn stort. Kjedelige hverdager og altfor høye forventninger til helgen gjør at fallhøyden blir stor, og at fredag ender opp med å bli den beste dagen i uken.

For et merkelig liv vi lever.

Bare litt til

Jeg skal ikke bare skrive om vinterdepresjoner, for det er mye hyggelig som skjer på vinteren også blir det meg fortalt, men var det da ikke nettopp siste i april og stipendiaten og jeg tok oss en forfriskning på vollen og så utover en hel sommer? Og var det ikke nettopp feiefest i Gamlebyen, med rangel og suppe og nattlige samtaler, og var det forresten ikke Månefestival for bare 14 dager siden og late dager i Commandanthaven, sommerdrinker på balkongene og syndere i sommersol? Nå skal vi altså ta til takke med at det er mye hyggelig som skjer på vinteren også. Inne. Lese bøker. Tenne lys. Tenne i peisen. Drikke te. Dersom man ikke sovner da.

I år igjen?

For to dager siden gikk vi over til vintertid, og jeg registrerte det ikke annet enn som en gledelig hendelse som satt meg istand til å sove en time lenger på søndags morgen. Med tanke på at jeg stort sett sover hvor lenge jeg vil, var gleden bortkastet. Regningen fikk jeg når jeg idag, tirsdag, ser ut av vinduet og innser at klokken er 18 og dagen er over. Dagen er over. Det er mørkt. Ingen går ut, ingenting skjer ute, man blir trett og lat og man kan bare gi opp å lese bøker, og det er faktisk ikke så rent lite klaustrofobisk å tenke på at det skal være slik i fem måneder til. Det eneste vi vet er at det blir kaldere. Her trenger vi en plan, og det fort.

Post festum

Arrangørene poserer med litteraturviter Bernhard Ellefsen, som under sitt litterære vorspiel ganske sikkert inspirerte dannelsen av et epikureisk selskap i Fredrikstad. (foto Trond Thorvaldsen)


Catharina Chen under åpningskonserten. (foto Trond Thorvaldsen)

De alvorlige menn. Konsentrerte politikere under utspørringen til ordstyrer Erling Dokk Holm.  (foto Trond Thorvaldsen)

Merete Lie, Peter Butenschøn og Camilla Eidsvold noterer flittig. (foto Trond Thorvaldsen)

Kontrabassensemblet under avslutningskonserten i Dunkejongaarden. (foto Trond Thorvaldsen)

Maestro John Fiore venter på sin entré. (foto Trond Thorvaldsen)

Like før. Klaveret i Dunkejongaarden vet ikke hva som kommer. (foto Trond Thorvaldsen)

To fornøyde festarrangører. (foto Trond Thorvaldsen)

Og helt til slutt.

Den andre vinkelen

Utsikten fra et hvilested. Sneen lavet ned, og pølsene var kalde. Man kan visst ikke tenne bål i sne, men man forsøkte og forsøkene varte lenge, kanskje bortimot en time og det føltes enda lenger. Mens jeg lå under en furu. Og utsikten var alt jeg behøvde denne søndagen.

Takk for i år

Innspurt

Hva gjør man ikke for litt omtale i lokalavisen?

Det begynner å nærme seg kulturfest, og både stipendiaten og jeg kjenner at spenningen stiger.Hvor mange kommer? Går vi i null? Men vi gleder oss, og uansett hvor det nå måtte bære er vi sikre på at de tre dagene neste uke byr på gode opplevelser. Og planlegningen av neste års kulturfest er allerede igang, så her er det bare å spenne seg fast.

Velkommen til Gamlebyen!

Clubable

Slik så det ut da stipendiaten og jeg ble ønsket offisielt velkommen i Klubselskapet Phønix og mottok nøkkel til huset. Resten av kvelden forløp som fredagskvelder flest; vi kastet på stikka, spilte carambole og drakk gin & tonic.

Ting man får seg til å si

Jeg kjenner en overvektig, sur og gammel grinebiter av en hund. Han heter Jesper, og er egentlig en trivelig fyr om man tar seg tid til å bli kjent med ham, og hvis man lærer seg å omfavne det faktum at han ikke liker mennesker. Egentlig ikke andre dyr heller. Idag er Jesper med meg på jobben, og på vei gjennom sortieporten og inn til Gamlebyen traff vi en mann med en annen hund. Jeg skjønte at mannen var kontaktsøkende, for selv om jeg hadde Beethovens niende på øret i anledning fredsprisen, kunne jeg høre at han snakket til oss. Hundeiere. Han lurte på om det gikk bra at Jesper hilste på hunden hans, det er gjerne det hundeeiere snakker med hverandre om når de vil ha kontakt. Han er egentlig litt sur og hissig, sa jeg. Det går bra, dette er jo en jente og alle hunder liker vel jenter, sa han. Hva er det du spør for da, tenkte jeg, men jeg sa det ikke, for jeg er jo en vennlig mann og jeg sitter i bystyret for Høyre og alt. Mannen nikket megetsigende da de to hundene hilste på hverandre, og bemerket: -Som hund, så eier vet du. Jeg nikket og smilte og gikk videre. Om han mente sur, overvektig eller med et godt øye til jenter aner jeg ikke, men jeg mistenker at jeg ikke kom så godt ut av det.

Skyldfordelingsprinsippet

Vi trodde faktisk det var et gjenferd som hadde stukket av med kløverplanten jeg hadde pyntet opp i peisstuen med, for den var ingensteder og potten var også vekk. Vaskedamen vår Grethe, kunne heller ikke melde om potteskår eller jord, så dette var et mysterium. Vi er litt plaget med gjenferd i huset vårt, blant annet står det et damemenneske på toalettet og skremmer gjester, og døren på kontoret mitt har ofte gått opp av seg selv, til tross for at haspen er på. Og igår gikk en orkidé i gulvet mens tre av oss så på, uten at noen var nær den. Så at gjenferd skulle ha stukket av med kløverplanten er faktisk ingen urimelig vurdering. Det ingen av oss hadde regnet med var at en gjest hadde satt den i vinduskarmen mens hun luftet, hvorfra vinduet selv hadde gitt den et kraftig puff og sendt den på sin vei ned i brostenen to etasjer under. Ingen torvhandlere kom i skade.

Men gjenferdene er enda sintere nå.