Og verden var et hus med fire vegger

Etter bystyremøtet sist torsdag, som i alle mulige tolkninger av ordet vel må kalles relativt tørt, var jeg i førjulsselskapeligheter og huskonsert på Trara, en kjærkommen kontrast til møtevirksomheten tidligere på dagen. Huset var breddfult av venner og publikummere som hadde trosset vinterkulde og reflekshysteri for å overvære den andre semihalvårlige intimkonserten med det svært lokale jazzbandet, og for å nyte godt av vertskapets gjestfrihet og kokekunster. Hjemmelaget fingermat og håndlaget konfekt, en dram under flygelet, portvin, jazz og Julekveldsvisen som allsang. Ikke så underlig da kanskje at jeg satt godt i lenestolen hele kvelden. Forøvrig var det bare jeg som hadde møtt opp i kronetøfler. Typisk.