Miljøskade

Jeg klarer ikke å konsentrere meg om hverken skriving eller lesing når andre prater rundt meg. For eksempel når fjernsynet står på eller når jeg sitter i nærheten av noen som snakker i telefonen eller fører en samtale med sidemannen sin. Jeg klarer heller ikke ha på noe særlig av musikk, spesielt ikke opera, jeg blir distrahert av det gjenkjennelige og av all meningen. Til og med Mozart er vanskelig å høre på, og jeg føler meg sjelsbeslektet med Sibelius som ikke orket lyden av vannet som rant fra takrennene. Men Bachs Das Wohltemperierte Klavier klarer jeg å høre, ja det er faktisk nyttig å ha den på i bakgrunnen om det er annen lyd rundt, for musikken omfavner og kveler det andre og stenger det meste annet ute av hodet mitt. Deilig er det også, det er som at musikken berører meg, som om polyfonien kilte meg innvendig; fugene ruller over hjernecellene mine og stimulerer dem når jeg hører på de første hurtige satsene. Tikketikketikketikketikketakk går det igjennom hjernen min mens jeg lytter, og jeg kan skrive samtidig. Men den første satsen, preludium i C-dur, klarer jeg ikke å høre uten å synge Gonouds Ave Maria samtidig. Da kan jeg hverken lese eller skrive.

En mulig bivirkning er at jeg skriver om musikken istedenfor det jeg egentlig skulle skrive om, som i dette tilfellet var tartarsmørbrødene på Grand Hotel. Bildet får tale for seg selv.