Brysom bevaring

Jeg oppfattes ofte som erkekonservativ i bevaringssaker, kanskje noen ganger også på grensen til kompomissløs og reaksjonær, når jeg for eksempel vil at Fredrikstad kommune skal omgjøre Vaterlandsvedtaket eller at bevaringsverdige hus skal tilbakeføres til den stil de er bygget i. Gang på gang må jeg kjempe hardt og innbitt for at selv Høyre skal innta konservative standpunkt, og andre partier, foruten Venstre, er det bare å gi opp. I enkelte tilfeller, som i Badelandsaken på Kongsten, kan man ikke gjøre annet enn å vente og håpe at opinionen snur, for opinionen seirer nemlig alltid over fornuften når det kommer til signaler en politiker virkelig lytter etter. Men hvorfor er man ikke opptatt av kulturminnene i nærområdet sitt? -Ordførere og lokalpolitikere er Riksantikvarens største hodepine, sier Jørn Holme i et intervju med Aftenposten. Han mener kulturminnevern blir sett på som plunder og heft, hvilket han nok dessverre har rett i. Ofte er jeg tilstede i ulike fora der utbygningssaker blir diskutert, og hvor det interessante er hvor langt man kan gå før bevaringsmyndighetene reagerer. Kulturminnet i seg selv er man gjerne ikke så bekymret for, og fylkeskonservator og riksantikvar blir i beste fall sett som en slags ytterste grense til hva man kan tillate seg å finne på av endringer og utbygginger. Kommer det ingen protester fra bevaringsmyndighetene er det bare å kjøre på, og noen egentlig ansvarsfølelse for egne kulturminner har man tilsynelatende ikke. Hadde riksantikvaren sagt det var greit å bygge ut og sperre utsikten til Kongsten fort, er min påstand at det allerede ville vært gjort. I saker som angår bevaring behøver politikerne nemlig ikke å tenke selv lenger. Vi trenger ikke å føle noen skam. Vi trenger ikke ta ansvar. Har bevaringsmyndighetene blitt en pute som historieløsheten kan hvile på?