På den annen side

Igår skrev jeg blant annet om at man får angst av å røke. Jeg skyldte på at samfunnet er blitt så sunnhetsorientert at man får dårlig samvittighet når man ikke helt har kastet seg på den sunne bølge, men så kom jeg plutselig til å tenke på hoffråd Behrens, overlegen på lungesanatoriet Berghof i Thomas Manns Trolldomsfjellet. Han lever i en helt annen tid, en tid man faktisk skulle røke, selv om man var lege på et lungesanatorium, eller pasient også for den saks skyld. Hovedpersonen, Hans Castorp, er til og med en såpass pasjonert cigarrøker at får tilsendt favorittcigarene sine helt fra Bremen og til de østerrikske alper. Han røker Maria Mancini, et honduriansk merke cigarer jeg til min store overraskelse ble tilbudt da jeg engang satt inne på den katolske sognepresten i Oslos kontor. Det hadde aldri skjedd i Den norske kirke, tenkte jeg. Sigaren er forøvrig oppkalt etter en av kardinal Mazarins fem nieser, de såkalte mazarinettene, som var blant Ludvig den fjortendes elskerinner. Men det er en helt annen historie.

 Hoffråd Behrens røkte mørkere, små sigarer, og han ble alltid melankolsk av dem.

Så hvem vet, kanskje det ligger mer bak.

Lyden av å gjøre ingenting

Når det regner, ønsker jeg av og til at jeg var på camping. Det er ikke det at jeg elsker å være på camping, men når man er på camping, hører man i det minste regndråpene som faller mot teltet. Da vet man at man ikke trenger å gjøre noenting, man kan bare høre på reiseradioen eller klassisk musikk, lese lange romaner og spise god mat.

Det kan man ikke alltid når det regner ellers.

Der du ligger ved din elv

Sakte i sommersol

Idag hadde jeg ansvaret for lunchen. Det er nydelig sommervær, så aller først ble det en ettermiddagsmojito for å få opp motivasjonen og stemingen, etter en aldri så liten sykkeltur til butikken for å handle ingrediensene til Club Sandwich med coleslaw. Jeg sykler ikke så fort, jeg synes det er triveligere når det går sakte. Sykkelen min har tre gir, men jeg har aldri brukt mer enn det første. Om man befinner seg i den situasjon at man må gire opp til andre gir, da går det rett og slett for fort, synes jeg. Derfor har jeg heller ikke sykkelhjelm på, det er mer enn tilstrekkelig med stråhatt og hyggen er da så utvilsomt mye større.

Til coleslaw trenger man sitron, majones, creme fraiche, sukker, HP-sauce, salt, pepper, sylteagurker, gulrot, eple og ikke minst kål. Dette blandes omhyggelig sammen. Club Sandwich, i mitt hus, er tre loffskiver delt i to, slik at du får to tårn av tre halve loffskiver. Mellom skivene har man majones, bacon, pepper, tomat og kylling. Dette plasserer man på en tallerken sammen med potetchips og coleslaw, og vips så har du en fiks ferdig lunch. Det tar litt ekstra tid å lage alt fra bunnen, men akkurat som med sykkelen og stråhatten, man får man masse ut av det.

God lørdag!

Vår mann i Paris

Dagens mediekommentar. Og dette er ikke noen kvalitetsmediekommentar, det er mer en...kommentar.. til noe jeg har lest. Det er ikke engang en kritisk kommentar, og det skal liksom mediekommentarer være, litt sånn fra hoften skytende på den angjeldende idiotiske avis som skrev det man kommenterer. Men nå har jeg altså ikke annet å fare med enn en personlig kommentar, om saken fra dagens VG Nett som handlet om mannen som fikk meteorologhjelp til å finne det beste stedet å flytte, etter at han var lei regnvær. Og kjære metereologer, jeg trenger også hjelp. Det har skjedd noe med landet mitt. Ikke bare er det blitt et snøhelvete av dimensjoner her på vinteren, med is overalt og temperaturer som gjør at man ikke tar seg ut overhodet, men sommeren har også blitt våt og grå. Ikke på minst fire år har det vært en bra sommer her til lands, og det å rømme landet virker etterhvert som eneste mulighet. Men hvor? Og hvordan skal man bli klimaflyktning når man ikke er pensjonist eller noenting? I Frankrike, mitt drømmeland, der har de sørgelig liten bruk for en skriblende kåsør fra Norge, særlig når han ikke engang kan fransk. Men jeg klamrer meg til et lite halmstrå - jeg har vært inne på å starte en norsk blogg i Frankrike, for nordmenn som er nysgjerrig på norske livsnytere i Paris. Nordmenn er ikke spesielt nysgjerrige på norske livsnytere i Norge, har jeg merket, så dette med Paris er liksom den nye innfallsvinkelen for å nå massemarkedet. Det måtte vel være fantastisk å lese hver dag om min vandring i de parisiske gater, om livet på fortauscafèene og de mange turene til Normandie og ikke minst restaurantanbefalelser for nordmenn med stort behov for sjømat, for eksempel, eller alle forslagene til små trivelige barer, eller rett og slett å lese om at våren endelig er kommet til Paris mens snøen ligger som et deprimerende sengeteppe over de norske byer i to måneder til? Dette må man bare bli i godt humør av, og slik holder man motet oppe til alt blir bedre. Svaret på min og alle andres værdepresjoner er derfor:

Send meg til Paris.

Jeg trenger bare en sponsor. Noen som melder seg?

En øl i hånden er bedre enn ti fulle lerker på taket

St. Hansaften er her allerede, og ikveld blir det selvfølgelig både rømmegrøt, spekemat, øl og dram her i huset. Det er nok litt mindre fest over St. Hansfeiringen her til lands enn for eksempel i Sverige, hvor de har vært smarte nok til å plassere feiringen av midsommar til nærmeste fredag, som i år blir imorgen, på St. Hansdagen. Men her har vi en glimrende anledning til å få to fester på rad, om vi først liver opp vår egen norske ikveld og tar svenskenes midsommar imorgen. Den utmerkede tradisjon med øl og dram holdes selvsagt i hevd også i Sverige, så det er ingen grunn til å henge med hodet, og sild og poteter - i vårt tilfelle med rømme, rødbeter, kålrabistappe og rødløk ved siden av, passer utmerket en sommerlig fredagskveld.

Man kan alltids diskutere om det virkelig er midt på sommeren, om været er pent eller ikke, om vi har ferie eller om vi må jobbe - men når var noensinne deilig mat, øl og dram feil for humøret? Nettopp.

God midtsommer!

Kunsten å nyte

Idag ble lunchen inntatt hos Østfold Kunstnersenter, på deres lille Café Nyt. Jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale denne lille perlen blant caféer i Fredrikstad, hvor det å nyte livet og kunsten virkelig står i fokus. På menyen står utsøkte småretter - jeg spiste et smørbrød med eggerøre og røkelaks, og caféen har alle rettigheter. For dem som liker en liten en til lunch. Og hvem gjør ikke det? Vi satt ute, hvor forholdene selvsagt lå til rette for å nyte en cigar eller en sigarett, med utsikt over parken med den lille fontenen, og ikke minst elven og Gamlebyens fasade. Inne i huset kan man vandre omkring og se på utstillingene eller til og med ta med seg et kunstverk hjem fra kunstbutikken. Kan det bli bedre en helt vanlig onsdag?

Utsikten fra bordet. Fredrikstad på sitt aller beste.

Fordums storhet

Før Fredrikstad Fotballklubb ble storkapital, den gang Fredrikstad virkelig var en fotballaristokrat, var dette byens stadion. Det røde klubbhuset i funkisstil, fra 1930-årene, var en gang et av Norges mest moderne.

Dette var ståtribunen. Sittetribunen, som ligger på den andre siden av stadion, er ikke så mye mer avansert og man satt på stenavsatsene. Jeg var med faren min på fotballkamper da jeg var liten, men han sier jeg var langt mer interessert i å følge med på pølseselgeren som gikk rundt omkring tribunen enn å følge med på ballen. Slik har det vel vært siden.



En av de sjarmerende sideinngangene.

Det "nye" klubbhuset, et populært selskapslokale i 1960- og 70-tallets Fredrikstad. Foreldrene mine holdt bryllupsfesten sin her og tante Borgny, gift med min morfars fetter, serverte ofte under husets selskapeligheter. Hun bodde i en liten leilighet rett ved, og hadde stort sett full oversikt over alt som skjedde med fotballklubben.

Edit: Min mor sier at tante Borgny var gift med mormors fetter. Det er greit å ha det i orden.

Romer i Østfold

Badetemperaturen lar vente på seg, men vår lille familie lot seg ikke stanse av dét på en søndags ettermiddag, og dro avsted til et badeland. Som den gode østfolding jeg er vil jeg gjerne se hva fylket har å by på av fasiliteter, så idag ble det Østfoldbadet i Askim, fremfor badeland i Sarpsborg. Ivrige borgere av Fredrikstad vil ha et badeland også her, men etter å ha besøkt to av fylkets badeland, kan jeg ikke helt skjønne hva vi skal med enda et. Østfoldbadet var velutstyrt, med fire forskjellige bassenger, vannsklier, dampbadstu, tre boblebad og kaldtvannskulp, i tillegg til matservering. Man manglet altså ikke noe, rent bortsett fra privatliv, for dem som verdsetter denslags. Det vrimlet av barn overalt, og jeg som ikke akkurat elsker dem, følte til tider at intimsonen min ble litt i overkant ignorert.

Jeg skulle nok vært romer i antikkens dager, eller kanskje tyrker - jeg elsker badehaller med boblebad, dampbad og avkjølende bassenger, og jeg ønsker gjerne velkommen et av de gammeldagse badene tilbake - og da gjerne med en nedre aldersgrense på 15 år. Vann er fantastisk medisin for sjelen, og idet jeg tar en aldri så liten sommermojito før middag, slutter jeg meg til Sylvia Plath i Glassklokken: 

Det må være en god del ting et varmt bad ikke kan kurere, men jeg kjenner ikke til mange av dem. 

Med hjertets jubel

Idag fikk jeg endelig anledning til å kjøpe rom, slik at vi kunne høste litt av den storvokste mynteplanten vår fra kjøkkenhaven. Man må jo spise litt grønnsaker også, fem om dagen om jeg ikke tar helt feil. Så her er det bare å henge i. Som forrige lørdag dro vi til Sverige, en hel liten familieutflukt med måltid ved kaien i Strømstad og alt, og det var nesten så jeg fikk litt sommerfølelse der jeg spaserte rundt i den lille sjarmerende småbyen i lyse klær og stråhatt. Systembolaget hadde ikke Havana Club rom, som er mitt foretrukne merke, så det ble Bacardi, til ihvertfall noe irritasjon. Men, jeg må innrømme her jeg sitter med et nesten ferdigdrukket glass Mojito på skrivebordet - jeg merket nesten ikke forskjell. På torvet eller kaien eller hva det var holdt en ung jente fra Ung Vänster et mer eller mindre flammende innlegg om integrering. Hun stod nesten alene, og selvom jeg ikke akkurat sympatiserer med det revolusjonære imponerte hun meg med engasjementet sitt, og jeg klappet da hun var ferdig slik at ihvertfall noen skulle sette pris på oppmøtet. Jeg skulle gjerne vært så engasjert i noe at jeg stod og ropte det ut til nesten ingen på et torv.

Fire Mojito igjen, om man skal følge helserådene. God lørdags aften på dere alle!

Sånn, lansert

Som nevnt i gårsdagens innlegg var jeg tilstede under festlighetene rundt lanseringen av Monica Isakstuens nye diktsamling Alltid nyheter. Lanseringen fant sted på Sound of Mu, et lite og ganske sjarmerende sted helt nederst i Markveien på Grünerløkka, rett ved den delen av Grünerløkka som nesten har forvandlet seg til et bittelite Frogner. Festlighetene bestod av hyggelige samtaler, sigaretter i sommervarmen og gin tonics, og høydepunktet var selvsagt forfatterinnen selv som leste diktene sine for oss. Noen av dem nesten som små noveller, andre kortere, men alle svært bra - de appellerte både til følelser og tanker da jeg hørte dem og da jeg leste enda flere på toget hjem, og jeg er sikker på at hvemsomhelst har godt av å lese dem.

Et kunstverk samlet mellom to permer, enkel å ta med og du kan få påfyll hele dagen. Uimotståelig? Kjøp boken her.

God fredag!

Alltid nyheter

Tweeds er som leserne sikkert har fått med seg en svært kulturell blogg. Det er vel nesten så man ikke kan kalle det en blogg, det blir liksom et litt for folkelig navn på det som skjer til daglig her på Tweeds. Ja, i det hele tatt er det nært sagt umulig å kategorisere et fenomen som Tweeds,  det er akkurat som om Tweeds er blitt en kategori i seg selv. Derfor har Tweeds heller nesten ingen lesere, folk flest har som kjent ikke nese for denslags.

Idag skal jeg være enda mer finkulturell enn vanlig, jeg skal nemlig på lanseringen av Monica Isakstuens nye bok, Alltid nyheter. Dette er en diktsamling, og som dere vet, diktsamlinger er ikke for hvemsomhelst. Hvemsomhelst bør derfor helst ikke møte opp idag, selv om det er midt på folkeligste Grünerløkka (a-endelsen smerter meg) lanseringen finner sted. Men hvemsomhelst burde støtte opp og kjøpe boken, og selvom ikke Tweeds lesere er hvemsomhelst, har dere sikkert noen av dem i bekjentskapskretsen - i de beste familier, og alt det der. Dere, og hvemsomhelst, kan derfor få kjøpt boken på forrige lenke eller ved å be etter den i den faste bokhandelen deres.

PS. Tweeds tar ikke ansvar for eventuelt revolusjonært innhold på eksterne lenker, man finner ganske mye radikal språkbruk blant høykulturen og deres nettsider. Høyrefolk kan herved betrakte seg som advart.

Bildet øverst: Forsidebilde fra boken, Flamme forlag

Gutten i røken

Det er nå gått fem dager siden jeg ble intervjuet av Nettavisen, og jeg synes egentlig ikke det er noe særlig stor forskjell på det å være kjendis og det å ikke være kjendis. Det føles helt normalt, og folk flest lar meg gå i fred og later stort sett som ingenting. Jeg var en tur innom nærbutikken igår, bare for å sjekke, og selv butikkdamen lot som om ingenting var forandret og agerte helt uanfektet der jeg kom med varene mine.

Men det var en som plumpet ut i det og sa han hadde sett det, etter at jeg hadde lagt ut et par, tre lenker til intervjuet fra Facebook-siden min.

Så her stormer det.

En gal verden

Jeg har tidligere snakket om at jeg liker TV-serien Mad Men, som etterhvert kommer med tre nye sesonger, mye fordi jeg er en mann født i 1930, fanget inne i en 32-åring, og av og til vil det virkelige jeg ut. Derfor forsøker jeg i det store og hele å leve livet slik de gjør i Mad Men - det vil si å ha et foreldet kvinnesyn, kle seg elegant, røke og drikke så meget man kan, men det er altså ikke så lett i den verdenen jeg feilaktig er blitt sendt inn i. Verden anno 2011 er ikke laget for menn, den er laget for kvinner og de menn kvinnene har oppdratt. Man kan ikke drikke hele tiden i 2011, menn i 2011 må nemlig hente i barnehaven og kollektivtilbudet er altfor dårlig utbygd. Menn i 2011 må også handle, en styggedom jeg helt avstår fra. Nå har ikke jeg førerkort en gang, så dette gjelder egentlig ikke meg, men man kan ikke være den eneste som drikker på jobb, da blir det liksom helt feil. Så når alle andre er kjedelige 2010-talls menn, så blir jeg det også. Og let's face it, menn i 2011 må ha tillatelse for å ta seg en drink etter jobb, og de fleste drikker kun i helgen, under nøye bevokning. Røkningen er heller ikke så lett. For det første har politikerne valgt å sette helse foran privat eiendomsrett, så røkning i offentligheten er nært sagt umulig å gjennomføre. Og man står helst ikke på gaten når man røker, det tar seg bare dårlig ut. For det andre er det nesten umulig å få tak i filterløse sigaretter lenger, og de ser tross alt mye bedre ut enn de med filter. Filtersigaretter er litt som å gå med munnbind, føler jeg, eller bruke sykkelhjelm når man jogger i trafikken. Er det farlig, så er det farlig, tenker jeg. Før kunne man røke Camel og Lucky Strike uten filter, men akk - selv røkerne har nå blitt så sunne at selv gamle Teddy har gått over til det evige jaktmarked.

Er det virkelig bare jeg som føler at verden går i gal retning?

Sortie

"Through me the way is to the city dolent;
Trough me the way is to eternal dole;
Trough me the way among the people lost.

Justice incited my sublime Creator;
Created me divine Omnipotence,
The highest Wisdom and the primal Love.

Before me there were no created things,
Only eterne, and I eternal last.
All hope abandon, ye who enter in!"

Andre pinseaften

Pinse.

Egentlig liker jeg best de langhelgene som begynner med fri på fredag, for nå får vi plutselig to søndager på rad, og det er ikke spesielt positivt for en som ikke liker én søndag engang. Pinse har jeg i grunnen aldri hatt noe reflektert forhold til, bortsett fra det førstnevnte faktum med de to søndagene, og det til tross for at halve slekten er pinsevenner. Det at halve slekten er pinsevenner kan sant og si være en liten utfordring, det har blant annet ført til at jeg opp igjennom årene har hatt et anstrengt forhold til Jesus. Og er det noen man helst bør ha et godt forhold til, med tanke på dommedag og alt, så er det vel Jesus? Nå var det ikke Jesus sin skyld at vi kom litt ut av det med hverandre, så ingenlunde, men snarere det at det var noe litt kjedelig og søndagsaktig over besøkene til pinsemenighetene, det være seg konfirmasjoner, runde fødselsdagsfeiringer, minnestunder eller andre høytider da familien fant det for godt å samle seg på pinsevennbedehuset, og dette reflekterte ofte tilbake på Jesus, hvis navn ofte ble nevnt i forbifarten på disse stedene.

Igår tok vi en biltur til Sverige. Mynten ute i grønnsakshaven har nå nemlig blitt så stor at det er på høy tid å kjøpe inn de resterende ingrediensene til Mojito, og jeg tenkte derfor at vi kunne ta en hyggetur til Sverige samtidig som vi kjøpte rom. Jeg var imidlertid ikke alene om tanken, for da vi kom noen kilometer på utsiden av Strømstad, kom vi inn i en lang kø. Dette var da merkelig, det må være kolonnekjøring eller noe? En ulykke? Men køen bare varte og rakk, intet ulykkessted kom og etter en lang stund var vi inne i Strømstad. Og joda. Køen, den bestod selvsagt av mer eller mindre gale nordmenn som skulle på Systembolaget (!). Men om køen av biler grenset til det eiendommelige, stod det ikke bedre til på utsiden av Sytembolaget, der folk stod tre i bredden i minst femti meter bakover, i regnvær, for å komme inn til alkoholen sin. På det andre utsalget inne i byen var det nesten like ille - folk stod med paraplyer og tittet apatisk rundt seg mens de ventet på å komme inn. Og de ventet lenge.

Jeg konkluderer derfor med at det tydeligvis er mange som har problemer med disse dobbeltsøndagene, og at kun en real dose brennevin kan forvandle søndag nummer én til lørdag nummer to. Selv fant jeg trøst i barskapet hjemme og får vente med å høste mynten til tirsdag, når Vinmonopolet atter åpner. God lørdag!

Glassklokken

Her om dagen, på mandag tror jeg, ble jeg ferdig med Glassklokken av Sylvia Plath. Det er en fascinerende og svært velskrevet bok, som handlet om en ung, tilsynelatende naiv jente i 1960-tallets USA, som ikke lenger ser noen mening i det hun eller andre gjør, som sakte trekkes lenger inn i sin egen verden av depresjon - det er som en glassklokke lukker seg rundt henne og det ikke spiller ingen rolle om hun er på et sykehus eller i New York eller på en fortauscafé i Paris, hun vil allikevel puste den samme tunge luften og ikke slippe unna (seg selv). Temaet er dystert, men boken er skrevet lett, med et deilig og ironisk språk, og når jeg leste den tenkte jeg faktisk på Linnea Myhres blogg, Alt du vet er feil. Det er altså noe Plathsk over Linnea Myhres penn, og det kan vel ikke være så galt.

Det står forøvrig i Nettavisen idag at jeg stalket Linnea Myhre på Twitter, det er selvfølgelig ikke 100 % sant, bare ca 80%, og dessuten har jeg jo fortalt før at stalking, det vil si i min verden å prate med mennesker som ikke følger deg, er den eneste kommunikasjonsformen jeg skjønner på Twitter. Det er jo så usosialt å sende meldinger ut i intet! Sa bloggeren.

Uansett, boken anbefales. Riktig god lørdag!

Bildet: Gwyneth Paltrow som Sylvia Plath i filmen Sylvia

Han kan komme til å fly

Jeg har alltid likt paraplyer. Helt siden jeg var liten har jeg så ofte jeg har kunnet spradet rundt med en, helst en med lang skaft og elegant håndtak, selfølgelig, og derfor er det også en paraply i Tweeds-logoen. Logoen det er liksom meg, det da. Nei, jeg har ikke pute på magen. Jeg har mange paraplyer, men jeg lider under av den noe uheldige kombinasjonen å være opptatt av dyre ting samtidig som jeg er glemsk. Jeg glemmer ting stort sett overalt, fyllepenner, hansker og paraplyer forsvinner i drosjer og på benker og hjemme hos folk og på kontoret. Og den paraplyen jeg til enhver tid vil ha, er som regel der jeg ikke er. Min dyreste paraply var fra Flølo ved Torvalmenningen i Bergen, og det var en Knirps. Knirps er Rolls Roycen blant paraplyer, og jeg liker godt å kjøpe paraplyene mine på Flølo i Bergen, for er det ett (sivilisert) sted de er vant til vann og blæst, så er det nettopp ved Torvalmenningen. En dag jeg besøkte et par venner i Bergen, som jeg hadde for vane da de bodde der i noen år, kjøpte jeg altså denne Knirps-paraplyen, en Londoner som det heter. Den hadde metallbeslag på tuppen og lekkert trehåndtak. Men hvordan skulle jeg få den med meg tilbake til Oslo? En slik paraply kan man vel ikke ta med seg inn i flyet? Jeg ringte Avinor. Jeg har kjøpt en paraply på Flølo ved Torvalmenningen, sa jeg. Hvordan skal jeg få den med meg hjem? Du kan ta den med i kabinen, sa den bergenske sikkerhetsmannen. Kan jeg ta med en farlig paraply inn i kabinen, spurte jeg relativt vanntro. Nei, hvis den er farlig, kan du ikke ta den med, svarte mannen. Det viste seg at dette om en paraply var farlig eller ikke var et definisjonsspørsmål, og jeg valgte av personlig-psykologiske og praktiske årsåker å definere paraplyen som ufarlig. Så hjem kom vi, både paraplyen og jeg, men hvor den er nå, se det vet ingen.

Mot normalt

Jeg er alene hjemme, og normalt betyr dette take away-sushi, øl og bøker. Jeg har riktignok lest litt, men igår fikk jeg plutselig ikke igjen døren til fryseren, fordi det hadde lagt seg for mye is på utsiden av den ene skuffen. Det var ergelig, tenkte jeg, her hadde jeg all verdens tid til å kose meg med både det ene og det andre, og så får jeg ikke igjen fryseren. Jeg kunne ikke like godt la den være, for da ville jo all maten blitt varm etterhvert, og enda verre, isbitene mine, som jeg er svært glad i, ville blitt til vann. Jeg måtte derfor tømme fryseren og skru av strømmen. Men fryseren er ikke bare en fryser, det er også et kjøleskap, og jeg kunne ikke skru av strømmen på det ene uten å skru av det andre, og dessuten vokste det et isfjell der inne i kjøleskapet, som forlengst hadde spist en boks med God og Mager leverpostei, og som var i ferd med å sluke en tonic-flaske. Tonic-flasker går det en del av, så her var det bare å ta strømmen og få det vekk. Jeg vasket hver eneste lille krok av kjøleskapet og dets tilhørende skuffer, kastet massevis av gamle glass med syltetøy og hev isbjerget ut på plenen, der det etterhvert slapp taket på leverposteiboksen. Så skjedde det noe. Det var nemlig så mye smuler rundt omkring, og siden jeg var alene slo det meg at det var jeg som måtte støvsuge. Dette var ikke bra, vi som har vaskehjelp og alt, og her måtte jeg altså frem med støvsugeren. Men det måtte gjøres, og tror dere ikke jeg kom i skade for å vaske toalettet og speilet og vasken med det samme? Jeg aner ikke hva som skjedde der, men nå er det ihvertfall rent, og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har fått en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Det må være de nye brillene.

Mellom ørene

Jeg har kjøpt nye briller, og slik er det hver eneste gang.

Først retter butikkfolkene på dem. Så sitter de for stramt. Så retter de litt mer. Så går jeg. Så må jeg tilbake igjen, for de sitter fremdeles for stramt. Så retter de på dem og så går jeg. Så kommer jeg tilbake igjen, for de sitter for stramt. Jeg hater når de sitter for stramt, jeg får hodepine av det. Eller så er det stresset med å fly frem og tilbake til butikken.

Jeg fikk dem igår, og jeg har allerede vært innom brillebutikken to ganger.

Og nå sitter de for løst.

Bryggesushi

Jeg syklet en tur ned til byen ikveld, og der var det sommer! Jeg hadde egentlig bare tenkt til å kjøpe meg litt sushi på den vanlige sushirestauranten min, men der kunne man ikke sitte ute og det vil man jo på en sommerkveld. Istedet ble det overprized maki på Mer, det var sikkert derfor de valgte dét navnet, fordi det koster mer, men det var i grunnen verdt det. Utsikt over elven, 16 glade makiruller, sol i ansiktet og frisk luft.

Så syklet jeg hjem igjen.

Fem små høns

Dagens mediekommentar. Jeg må innrømme det, jeg hadde aldri trodde det skulle komme enda en historie om rottefangeren fra Fredrikstad. Etter å ha melket saken på det mest perverse i vinter har det vært stille på Fredriksstad Blads nettutgave, men igår kom anledningen til å gi oss en antatt etterlengtet reprise: Det finnes enda større rotter i Sør-Afrika. Jeg leser Morgenbladet, og der byr de på obskure nyheter i den bittelille spalten "Morgenbladet for 70 år siden". Denne tiden virker det som om Fredriksstad Blad også har hentet inspirasjon fra, og det er ikke fritt for at der er med en viss filmavis-følelse jeg leser om kjemperottene som herjer der nede og "skaper frykt og engstelse blant familier og barn i den afrikanske slummen". Familier og barn, ikke voksne og barn. Altså mest barn. Monsterrottene skal også ha drept minst to barn. Eller vent, den ene kunne visst ha dødd av forfrysninger også, og moren er tiltalt for drap. Litt usikkert der, altså, men la gå, en god historie må aldri stå i veien for fakta. Eller hvordan det nå var.

Dersom Fredriksstad Blad sitter og klør seg litt i skjegget og lurer på om de skal fortsette å hente sakene sine fra avisen Times Live: Ikke gjør det. Gå ut i byen og finn på noe selv, dere.

Drikk deg varm

Jeg har gått til det drastiske skritt å mane sommeren frem på innsiden, i og med at den i et par dager nå har bestemt seg for å holde seg unna. Derfor drikker jeg pastis, lukker øynene og drømmer at jeg var i Frankrike. For det er i Frankrike hjertet mitt bor, selv om jeg forstår lite fransk og ser ut som en engelskmann.  Nå er den i alle fall i gang, sommeren, så får den bli så bra den blir. Jeg gidder i grunnen ikke bli så værsyk, det er jeg hele vinteren og nå som man i det minste kan kle seg noenlunde anstendig og ikke fryse nesen av seg når man skal på jobb, får man være fornøynd. Men, det blir nok en aldri så liten ferietur når høsten kommer. Til Spania. Hvorfor dra til Spania når man kan dra til Frankrike? Jeg vet ikke, men noe må det være, for det skjedde ifjor også. En uke med bølgende varme, og jeg orket ikke gjøre noe annet enn å lese, drikke og bade. Ja, så var det kanskje derfor jeg dro til Spania da, det er tross alt varmere og når man kun har én liten uke med varme i året vil man gjerne gjøre det meste ut av det. Ser dere bildet fra grønnsakshaven? Min kone har egenhendig luket og plantet, og vi får både salat, spisskål, dill, gressløk, jordbær, tomater pepperrot og mynte. Og reddiker og løk og blomkarse. En digresjon der altså, men så fikk jeg nevnt bildet. Oj, pastisen er tom. Må ha mer.

Oase

Kø ved det lokale vannhullet. Tørste nå.

I en annen tid

Av og til kan man se både fordums og fremtidig storhet i noe som ligger brakk. Denne båten, som er fra 1896, heter "Furu" og ligger et stykke oppover Glomma når man sykler fra Fredrikstad. Jeg vet ikke hvem som eier den eller hvilke planer de måtte ha, men jeg ser for meg elvecruise ned Glomma og ut mot Hvaler-skjærgården, med skalldyr, kaviar og Dry Martini. Og hvite dresser og panamahatter. Så går man i land på en holme, hvor orkesteret spiller hele natten og det er slått opp telt og satt frem stoler og bord med drikke, og man kan røke Teddy og se på livet.

Forskjellig

Tidligere på dagen hadde vi vært og badet på det offentlige utebassenget. Det hadde vært ganske kaldt, for det var ennå formiddagen da vi syklet bortover, han på bagasjebrettet og ryggsekken på styret, men nå varmet solen deilig på gresset. Jeg brettet ut teppet og slo opp Sylvia Plath-boken der jeg hadde sluttet igår. Gutten, som var fire år la seg ned ved siden av. - Nå kan vi titte opp på den blå himmelen og tenke på hvor varmt og deilig det er, sa jeg. - Jeg tenker på at jeg savner snøen jeg, sa han og så opp på himmelen.

Min kamp 2

Igår ble jeg ferdig med Min kamp 2, og i pausen mellom den og nummer tre har jeg tenkt til å lese ihvertfall én annen bok av en annen forfatter. Det er sunt med små pauser, vet dere. Alt med måte, som Willoch sier, og selvom jeg ikke etterlever dette i noen andre områder av livet, vil jeg nødig gå lei midt i en Knausgård-roman på grunn av overdose. Så nå sitter jeg ute under epletreet og leser Sylvia Plaths Glassklokken, en velskrevet og foreløpig ganske fascinerende skildring av en ung dame som har det meste, men som allikevel på ingen måte er glad. Sylvia Plath tok da også sitt eget liv, og boken kom først ut etterpå, og på baksiden står det at Glassklokken er hennes undergangsroman. So joda, her er det sol og glede. Akkurat her i haven er det litt mindre depresjon, jeg har klippet gresset uten sko på, drukket iskaffe og sett på naboene mine arbeide, så lørdagen kan vel ikke bli stort bedre.

Om det da ikke blir reker ikveld. Og øl.

Og snaps.

Christiansteen Private Croquet-Club

Man sparer ikke på kruttet når man skal skape en ny idrettsforening. Her gjøres vitterlig Clubens Constitution:

§ 1: Clubens navn er Christiansteen Private Croquet-Club.

§ 2: Clubens virksomhet oversees av et Commandantskab bestående av tvende commandanter av samme rang og verdighet. Sålenge stifterne er ved liv og normal dømmekraft, fylles de tvende commandantposter av dem.

Ved sådant tilfelle at en av commandantene ikke lenger kan fylle sin post som denne er tilstått i henhold til Constitutionen, skal den gjenværende commandant utnevne en ny. Ved sådant tilfelle at begge commandanter ikke lenger kan fylle sine poster, skal officiantene sammenkalle en generalforsamling, bestående av de medlemmer som inneværende år har betalt sin skyldighet til cluben. Disse skal ved grundig drøfting komme frem til tvende verdige kandidater, som utpekes til commandanter på livstid, eller til en eller begge av fri vilje eller bortfall av normal dømmekraft ikke lenger kan utføre sine embeder.

§ 3: Clubens officianter og betjenter inndeles i tvende kategorier, og disse og deres respektive funksjoner er:

 Intendanturet: Presideres av en Intendant som assisteres av en Vice-Intendant, som tillike er førstnevntes vikar. Intendanturets oppgaver er å overse clubens spillbane og tilse at nødvendig utstyr for croquet-spill er clubens medlemmer i hende ved spillets begynnelse. Intendanturet utnevnets av Commandantskabet.

 Commissariatet: Presideres av en Skjænkemester som assisteres av en Under-Skjænkemester, som tillike er førstnevntes vikar. Commissariatets oppgaver er å sørge for forpleining av medlemmenes spiritus under spillet, herunder fortrinnsvis Gin&Tonic, som tillike er clubens officielle drikke. Commissariatet utgjør sammen med Commandantskabet clubens Comité for festlige Evenements, og Skjænkemesteren er ved disse anledninger clubens Ceremonimester. Commissariatet utnevnes av Commandantskabet.

§ 4: Clubens spill-saison varer fra Kristi Himmelfarts dag til Mikkelsmess og avsluttes hvert år med høytidelig souper som avholdes Mikkelsmess eller første lørdag deretter.

§ 5: Cluben utfører sitt croquet-spill, så sant de lokale myndigheter tillater, ved den for Fortressen Christiansteen vestenfor liggende Place d'Armes.

§ 6: Clubens medlemmer ikler seg lys jakke og lys hatt, fortrinnsvis av strå.

§ 7: Cluben avholder sitt croquet-spill regelmessig ved godt og tjenelig vær. Det er utelukkende commandantskabet som definerer hva som er godt og tjenelig vær for croquet-spill.

§ 8: Til medlem i cluben kan antas den som Commandantskabet finner verdig dertil, og som av fri vilje ønsker medlemskap i denne ærverdige Croquet-Club.

Croquetsesongen har begynt!

Kristhimmelfartsdag er nå blitt en croquetdag, for idag, 326 år og tre dager etter at kong Christian V besøkte Kongsten fort, ble Christiansteen Private Croquet-Club stiftet av stipendiaten og megselv. Høytidsdagen ble behørig markert med et besøk på fortet, som club'en har tatt sitt navn etter, hvor stifterne inntok genever og talte noen velvalgte ord omkring saken. Det ble også spilt croquet i haven, riktignok familievarianten, da både den oppvoksende og den aldrende generasjonen også selvsagt må inkluderes i denne herlige sporten. Nå gjenstår bare å invitere noen flere medlemmer og kjøpe inn rikelige mengder med gin & tonic, så kan idrettssesongen bare begynne. Og folk sier vi ikke er sporty! Skål og gratulerer med dagen.

Speiderkrydder

Første sommerdag! Og det kunne vel ikke passe bedre med været, ihvertfall her hos meg. Jeg har til og med spist lunch ute i det fri, på Magenta, en svært trivelig café i Gamlebyen, hvor de serverer enkle, men utsøkte retter. Jeg mesket meg med en Club Sandwich. Riktignok ble jeg bombet av en nøden måke, men jeg tok det med fatning, antagelig fordi det var vitner som ville reagert på at jeg skrek opp og kastet småsten etter den. Kollegaen min ble også truffet, og en tredjemann fikk en flue i munnen da vi var på vei hjem. Så joda, nå er sommeren her.