Glassklokken

Her om dagen, på mandag tror jeg, ble jeg ferdig med Glassklokken av Sylvia Plath. Det er en fascinerende og svært velskrevet bok, som handlet om en ung, tilsynelatende naiv jente i 1960-tallets USA, som ikke lenger ser noen mening i det hun eller andre gjør, som sakte trekkes lenger inn i sin egen verden av depresjon - det er som en glassklokke lukker seg rundt henne og det ikke spiller ingen rolle om hun er på et sykehus eller i New York eller på en fortauscafé i Paris, hun vil allikevel puste den samme tunge luften og ikke slippe unna (seg selv). Temaet er dystert, men boken er skrevet lett, med et deilig og ironisk språk, og når jeg leste den tenkte jeg faktisk på Linnea Myhres blogg, Alt du vet er feil. Det er altså noe Plathsk over Linnea Myhres penn, og det kan vel ikke være så galt.

Det står forøvrig i Nettavisen idag at jeg stalket Linnea Myhre på Twitter, det er selvfølgelig ikke 100 % sant, bare ca 80%, og dessuten har jeg jo fortalt før at stalking, det vil si i min verden å prate med mennesker som ikke følger deg, er den eneste kommunikasjonsformen jeg skjønner på Twitter. Det er jo så usosialt å sende meldinger ut i intet! Sa bloggeren.

Uansett, boken anbefales. Riktig god lørdag!

Bildet: Gwyneth Paltrow som Sylvia Plath i filmen Sylvia