2013: En slags oppsummering

Det Herrens år 2013 går mot slutten, og selv om det slett ikke har skjedd så mye siden sist oppsummering tar jeg pliktskyldigst opp pennen og skriver en ny. I år som ifjor anført av den svenske bloggeren UnderbaraClara, som alltid har noe å lære oss om livet gjennom sine reflekterte spørsmål.

Gjorde du något 2013 som du aldrig gjort förut? 
Nei, 2013 ble en gjentagelse av det monotone og hverdagslige som etterhvert har blitt mitt liv, i kombinasjon med enkelte utsvevelser i kategorien for nytelse og luksus.
Foto: Kine Jensen  
Genomdrev du någon stor förändring? 
Jeg vet ikke om det er dette Clara er ute etter, men jeg kjøpte meg faktisk to hatter i år som begge har det til felles at de ikke helt ligner de andre hattene jeg har. Det ene var en hvit stråhatt (se illustrasjon) hvor bakre hattebrem til en forandring peker nedover. Det andre var en Borsalino jeg kjøpte i desember av frykt for at jeg ikke skulle få den til jul. Den viste seg i etterkant å være vekselsvis grå og grønn og jeg har i overensstemmelse med egen lommebok bestemt meg for å like det.
Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år? 
Jeg leste litt i sammendraget for 2012, hvor jeg varslet at det skulle komme et halvt dusin barn i omgangskretsen i år. La meg regne etter. Oi, nå må jeg enten ha glemt to barn eller så er to barn vekk, for jeg kommer bare til fire. Uansett, det er visst slutt på den tiden jeg ble fadder for barna, jeg tror kanskje jeg skriver for mye om umoral.
Dog någon som stod dig nära? 
Jeg kjente dessverre mange som døde i 2013, men ingen stod meg så nærme som min egen far som døde i juli. Han fikk sin egen nekrolog på Tweeds og i avisen, og jeg er fremdeles litt usikker på hva han ville ha syntes om den saken.
Vilka länder besökte du? 
Underbara Clara elsker å gni inn det faktum at jeg ikke besøkte Frankrike i 2013 heller. Men i 2014 blir det annerledes kan jeg love. Imidlertid var jeg i Danmark, helt ute av stand til å la meg sjarmere av den danske landsbygden, det danske kjøkken eller serviceinnstilling. Aldri savner man vel de svenske servitørene som under et opphold i Danmark.
Bästa köpet? 
Jeg får alltid midlertidig hukommelsestap når det gjelder egne innkjøp, men felles for dem er at de alle er det beste kjøpet før jeg kjøper dem. Jeg velger likevel å trekke frem som favoritt min lommelerke med Tweeds' merke inngravert.

Gjorde någonting dig riktigt glad? 
Jeg blir glad av sommer og sol, gode bøker, ryggsvømming og alment livsnyteri med familie og venner. Alt dette fikk jeg i 2013.
Saknar du något från år 2013 som du vill ha år 2014?
Det må være Paris. Se bare på denne gamle damen, som hun hygger seg i Paris. Slik vil jeg også flanere Paris' gater iløpet av 2014.

Vad önskar du att du gjort mer? 
Jeg ønsker at jeg leste mer. Jeg synes verden banker på døren altfor ofte, og banker den ikke på står jeg gjerne med døren åpen og kikker etter den flere ganger i halvtimen. Jeg ønsker jeg hadde ro til å la det være.
Vad önskar du att du gjort mindre? 
Kastet bort tid på unødvendigheter som ikke gjør livet bedre.
Favoritprogram på TV? 
Jeg tror faktisk ikke jeg har noe. Eller kanskje Antikrundan på SVT med han snurrige fyren med de artige brillene. Om folk så mer på Antikrundan og mindre på fjernsyn generelt ville verden ville vært både bedre og snurrigere.
Bästa boken du läste i år? 
Siden jeg leser for lite og fremdeles ikke er kommet lenger enn til slutten av tredje bind i Josef og hans brødre og dermed ikke får avsluttet den i år, velger jeg med fare for å opptre unyansert  Brødrene Karamasov. Selv om Dostojevskij nok ikke hadde veltet Thomas Mann av pinnen om det ikke hadde vært for den leie tekniske bagatellen nyttår nå engang er. Men neste år, hr. Mann. Neste år.
Största musikaliska upptäckten? 
Min største musikalske oppdagelse for 2013 var uten tvil Bjarte Eike og Barokksolistenes An Alehouse Session i Gamlebyen, som Tweeds Kulturfest ydmykt i samarbeid med Månefestivalen fikk presentere.
Största framgång på det privata planet? 
Jeg etterstreber selvsagt å være mest mulig privat i offentligheten og ditto offentlig i privatlivet, og skiller derfor lite mellom de områder jeg gjør størst succès. Jeg er imidlertid svært fornøyd med Tweeds Kulturfest i 2013, som stipendiaten har minst like stor ære for.
Största misstaget? 
På den annen side får det kanskje være grenser for hvor privat man skal være i offentligheten.
Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år? 
Underbaraste Clara, som du spør. Ingen er tjent med å stille seg selv slike spørsmål.
Vad spenderade du mest pengar på? 
Flyktigheter jeg aldri får se igjen, men som, i stort nok antall, livet består av. Derfor bruker jeg mer og mer på mindre og mindre.
Något du önskade dig och fick? 
Ja, bevares. Jeg ønsker meg ting stort sett hele tiden og jeg var en ulykkelig flanør om jeg ikke til enhver tid kunne innkassere i hvertfall en tidel av ønskene mine.
Något du önskade dig och inte fick? 
Dessverre viser det seg altså at det til enhver tid er 90% av mine ønsker som ikke går i oppfyllelse.
Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre? 
Ja. Å Gud, ja.
Vad fick dig att må bra? 
Jeg sitter med en fornemmelse av at jeg har svart på dette spørsmålet i flere variasjoner allerede. Man skal være ganske lavpannet for ikke å kunne lese mellom linjene hva som gjør meg fornøyd og glad.
Vem saknade du? 
Per Fugelli og Linnea Myhre kom ikke til kulturfesten i år heller. Jeg gir ikke opp håpet, men jeg begynner å lure på om det er jeg som er naiv eller de som ikke forstår sjarmen min.
De bästa nya människorna du träffade? 
Noe av det aller beste ved å være kulturfestarrangør er å få møte mange nye spennende mennesker. Spesielt hyggelig er det når man møter personligheter som ønsker å bidra til å gjøre kulturfesten enda bedre, og som man kan dele et måltid med eller noe godt å drikke. Fire slike personer jeg fikk bli bedre kjent med i 2013 var Alexander Ibsen, Catharina Chen, Sveinung Bjelland og Marie Brudevold. Takk for det dere bidro med.
Högsta önskan just nu? 
At denne listen har en ende. Den var da vanvittig lang i år? Jeg er sulten, klokken er fem og jeg sitter fremdeles i slåbroken.
Vad tänker du göra annorlunda nästa år?
Denne karen sitter ikke på internettet og innrømmer nederlag nei, her holder man frem som man stevner. Og med litt flaks ryker jeg på noen gode historier også for Tweeds anno 2014.

Godt nytt år!

Julekort fra onkel Tweeds

Jeg er ikke så begeistret for lange julebrev. Det er hyggelig nok å få dem, bevares, men andres hverdagsliv har nå engang sin svært begrensede charme for en som synes ens eget er mer enn omfattende nok. Et julebrev fremstår ofte som en journal over det livet man har ført siden forrige jul, med nøye utvalgt informasjon om hva som anstår seg å fortelle sine venner og bekjente. Tweeds er på mange måter mitt julebrev gjennom hele året, en slags dagbok med de begrensninger en offentlig dagbok nødvendigvis måtte føre med seg. Mitt forhold til Tweeds gir meg selvsagt en viss sympati med julebrevforfatteren, det er tross alt et høyst menneskelig trekk å ville fortelle sin omverden at man lever, hvor hverdagslig ens liv enn måtte fremstå. Jeg har i de årene jeg har skrevet ikke bare vendt meg til, men også lært å sette pris det å kunne henvende meg til et stort intet med de meninger jeg måtte ha og det begrensede hverdagsliv jeg lever. For det forholder likt enten man skriver julebrev eller tweedske tekster om livet og kunsten at man aldri vet hvem som leser eller hvorvidt man når igjennom med sitt budskap. Likevel tror jeg at både julebrevforfatteren og jeg er like glade for hver lille leser, og om vi ikke akkurat formulerer en stille takk i vårt indre så er takken der i form av tilfredsstillelsen over å ha blitt lest. Enda en gang.

Når jeg sender julekort skal mottageren slippe å lese om hverdagslivet, om livet og om kunsten. For en gangs skyld blir både kortet og budskapet svært enkelt:

En gledelig jul til deg og dine.

Sanatorium på norsk

Jeg vet ikke om det er fordi jeg har lest for mye Thomas Mann eller fordi jeg har en naturlig inklinasjon mot den slags, men det var definitivt noe Hans Castorpsk over mitt opphold på Feiringklinikken tidligere denne uken. Jeg var med et familiemedlem opp fra søndag til tirsdag, og selv om jeg på forhånd visste at oppholdet skulle bli kort hadde jeg pakket til alle eventualiteter. Med meg i kofferten var blant annet en tweedjakke, fire skjorter, et slips, en tversoversløyfe i grovt tweed, en rutete slåbrok, et par kronetøfler, to par briller, to romaner, femti julekort og en flaske skotsk blended whisky som erstatning for gin. Dette siste viste seg å være en feilvurdering, for da jeg kom opp til klinikken var kjøleskapet i den lille provisoriske kiosken utstyrt med overraskende mange tonic-flasker, og ingenting sier vel sanatorium som en gin & tonic før middag. Jeg forstår forresten godt at man lett blir institusjonalisert på slike steder. Den gode Hans Castorp skulle besøke sin lungesyke fetter et par uker og endte opp med å tilbringe syv år på sanatoriet Berghof i de østerrikske alper, hvor han fordrev tiden med faste måltider, turer i skog og mark samt de obligatoriske hvilestundene på balkongen. På Feiringklinikken var det riktignok ingen som plasserte oss i hvilesenger på balkongen, men har man en legetime og en formiddagstur på programmet iløpet av dagen rekker man knapt å skrive mer enn et par tre julekort eller lese noen sider i en oppbyggelig roman før det er på tide å gjøre seg klar til neste måltid. Nå var det ikke mange som kledde seg om til middag på Feiring, men de serverte vin og øl til maten og solgte både cognac og likør i resepsjonen om aftenen, så jeg tror at det med kun noen små justeringer skulle være fullt mulig å gjøre om klinikken til et sanatorium hvor man ville ønske å oppholde seg lenger enn to dager selv i rammen av det puritanske Norge. Og da blir det med ett mye festligere å være svakelig.

Noen er likere enn andre

Idet jeg sitter i chaiselonguen og ser «Jul i Skomakergaten» med min sønn innser jeg at jeg etterhvert har begynt å ligne en blanding av bakermester Snipp og blomsterhandler Rosengren. Nå er ikke smult og eksentrisk klesstil noen dårlig blanding i og for seg, det er andre karakterer i «Jul i Skomakergaten» det ville være langt verre å identifisere seg med. Fru Franzen, for eksempel, eller frøken Anti Juhl, ingen av dem har spesielt vinnende personligheter eller personligheter jeg kjenner jeg meg nevneverdig igjen i eller liker å tenke at ligner nettopp min egen. Fra før har jeg kommet frem til at jeg ligner en blanding av Niles Crane og Einar Rose, og jeg er nå derfor litt i stuss over plutselig å måtte velge mellom to gode alternativer å sammenlignes med. Noen vil kanskje innvende at det er en usjarmerende egenskap og kanskje også på grensen til en smule selvopptatt å gruble over hvem i populærkulturen man måtte ligne og deretter skrive om det, men man velger tross alt ikke sin egen personlighet eller hvilken retning tankene tar. En ting er ihvertfall sikkert, fru Franzen ville aldri ha skrevet et ord om dette. Nei, Snipp og Rosengren må det bli.

Østfoldingens problem

Det står visst ikke så bra til med østfoldingen om dagen. Debatten går friskt i mediene om hvorvidt østfoldingen er mindre begavet enn resten av befolkningen, eller om det kun forholder seg således at han bare høres slik ut. Samfunnsdebattanter fra redaktørnivå og ned til toppkommentatorer på Facebook spør seg hvordan det er fatt med den viden kjente Østfold-identiteten, og mistanken gryr over hele brettet om at det faktisk ikke finnes noen Østfold-identitet. Flere avisartikler konkluderer med at mossingene i så måte må bære store deler av skylden, fordi de beviselig ikke snakker Fredrikstad-dialekt lenger. Sarpsborg har det vært helt stille fra, men så er det kanskje også en stund siden noen hørte fra den kanten i alminnelighet.

Det er egentlig ikke så underlig om Østfold-identiteten glimrer med sitt fravær. Helt siden 1500-tallet har det innerste av Østfold vendt blikket mot Oslo for å få solgt sine torvvarer, og har man først blitt kjent med provinshovedstadens sus og dus må det selvsagt være en utfordring å ta til takke med Fredrikstads kummerlige landsbyliv, hvor meget dens borgere enn liker å tenke at verdens midte ved en guddommelig inngripen ble plassert nettopp ved elven Glommas munning. Fredrikstads rivalisme med Sarpsborg har sin naturlige forklaring i at de to byene i virkeligheten er en og samme by, selv om dette er tabubelagt og delvis unntatt offentligheten.

Da Sarpsborg ble flyttet nedover elven med byprivilegier og kongelig godkjennelse i 1567, forvandlet den seg til Frederiksstad. Dette er nøyaktig det samme som skjedde da Oslo ble til Christiania i 1624. Det gamle Oslo og Christiania grodde etterhvert sammen igjen, men avstanden gjorde at det gamle Sarpsborg og det nye Sarpsborg (Frederiksstad) ikke rakk å gro sammen før sterke krefter fikk Stortinget til å gi byprivilegier til den gamle bebyggelsen ved Sarpsfossen i 1839. Svekket av historieløshet som politikere ofte er valgte de å gi byen navnet Sarpsborg, uten tanke på at Sarpsborg, om ikke i navn så definitivt i gavn, allerede fantes. Dermed fikk man to byer der det skulle vært én, et slags dobbelt-incestiøst fenomen hvor byene både er hverandres søsken og foreldre. Dette kan hvem som helst bli identitetsforstyrret av, og rivalismen man finner er derfor ikke helt unaturlig.

Fylket Østfold er en nisselue som ble tredd nedover ørene på oss i 1662 og luen har aldri helt passet. Landskapsmessig og kulturelt har de sterke byene ved kysten hengt dårlig sammen med det indre bondelandet, og ingen fylkesscene i verden, heller ikke noen storstilt jakt på den forsvunne Østfold-dialekten og definitivt ingen fylkeskommunal offensiv kan gjøre noe med de naturlige forutsetninger som ligger til grunn for at det forholder seg nettopp slik. Mer interessant er spørsmålet om hvorfor ikke presse og politikere skaper stolthet for det som finnes og bygger identitet der det faktisk er naturlig. Et blikk til historien nå og da ville gjøre denne oppgaven mye enklere. Tre i tid nærliggende eksempler kan konklusivt få illustrere poenget.

Bystyret i Sarpsborg vedtok for ikke lenge siden å rive Sandesundsveien skole fra 1877. I motsetning til hva de fleste politikere i Østfold synes å tro, er gamle hus er identitetsskapende fyrtårn i moderne byer og rivningen av dem røver Østfold-byene for viktige særtrekk og identitetsmarkører. Det samme skjedde i Fredrikstad med rivningen av spinneriet ved Nabbetorp, og vårt eget planutvalg vedtok nylig å tette igjen siktlinjene fra Kongsten fort mot Øra med noe så lite identitetsskapende som et tårn for oppbevaring av elektriske kabler. Samtidig som den hjelpeløse jakten på identitet og dialekt foregår i lokalpressen er intet skille tydeligere i vår tid enn respekten og forståelsen for kulturhistorien. Dette er de virkelige identitetsskaperne, og ukulturen går tilsynelatende på tvers av det tradisjonelle høyre/venstre-skillet.

Når politikere med pressens stilltiende samtykke gang på gang fatter avgjørelser som sakte men sikkert fjerner fylkets særegenheter, hjelper det lite at de snakker dialekt når de fatter dem. Det gjør det i grunnen bare verre.

Illustrasjon: Nina Klausen, Stjernedesign.

Leve individualismen!

Dersom man forhører seg med mennesker omkring meg, for eksempel min kone, vil de neppe være i tvil om hvilken side jeg står på i den pågående feminist versus maskulinist-debatten. Om det er fornemmelsen av en nedarvet rett i egenskap av mann til å slange seg på chaiselonguen, lese en bok eller dyrke mine personlige interesser fremfor å fordrive tiden med tørketromling av finvask, støvsuging av kjøkkenet eller brødbaking er jeg usikker på, men det kan ihvertfall fastslås, objektivt og foreløpig uten stillingtagende til hvorvidt dette er som det skal være eller ikke, at det er jeg som foretar meg minst hva husarbeid angår i det tweedske hjem. Forhører man seg imidlertid med meg om det samme spørsmål, er tvilen større. Er jeg mannsjåvinist, mann av Guds nåde eller bare lat?

Mímir Kristjánsson publiserte 15. november en kronikk der han etterlyste positive forbilder for en mannsrolle i endring, etter at flere norske kulturpersonligheter, blant dem Karl-Ove Knausgård, i løpet av de siste årene har tegnet et bilde av den moderne mann som en sutrete, seksuelt frustrert småbarnsfar som i sin nykastrerte tilværelse lengter ut til skogen, der han kan brøle ut. Kristjánsson har selv kjent denne lengselen etter å være «ekte» mann, vel å merke ikke i sin småbarnsfartilværelse, for den tilværelsen har han foreløpig ingen erfaring fra, men lengselen har gjort seg gjeldende ved betraktning av hans fars av hardt arbeid herdede hender. Man kan smile av arbeiderromantikken eller se det humoristiske ved at Manifest ønsker å slå hardt ned på ethvert forsøk på å dra den offentlige mening i mindre feministisk retning, men har Mímir Kristjánsson et poeng? Kanskje har vi menn tatt oss nær av den nedgangstid vårt sterke kjønn er godt inne i og tydd til sutring og bitterhet. Eller kanskje er samfunnet slik vi har innrettet det modent for å tenke mindre på kjønn og mer på individ.

Personlig har jeg aldri vært spesielt fascinert av det upolerte eller hatt noen særskilt idé om at lykken ligger i de herdede hender. Tanken om å brøle i skogen er direkte fremmed for meg. Rallycross gir meg følelsen av søndagsdepresjon, jeg foretrekker cocktails fremfor øl og jeg skjønner strengt tatt ikke hvorfor offsideregelen ikke er helt irrelevant sålenge man faktisk får ballen inn i mål. Likevel er jeg altså mann. På samme tid finnes det kvinner som i likhet meg med er tilbøyelig til å gjøre mindre enn sin partner i hjemmet, og jeg kjenner flere menn som uten videre godtar det. Og et eller annet sted i grensegangen mellom usympatisk partner og egen trivsel må hvert individ, kvinne som mann, finne seg selv. Dette er etter min mening ikke en kjønnskamp. Det er en kamp mellom individer og ulike personligheter. Noen må ta oppvasken. Noen må male huset. Noen må tørketromle finvasken og noen må være hjemme med barna. Og for enkelte er familielivet lik et fengsel som stenger en ute fra både skog og storbyliv, og man lengter ut. Dette må man selvsagt kunne leve med, om man først har funnet seg en som ulykkeligvis deler ens egen tilbøyelighet til latskapsliv og livsnyteri og på tross av dette funnet ut at denne skal jeg stifte familie med. Likevel må man ha lov til å skrive romaner om det. Det er tross alt livet det blir kunst av.

Det som skjer, det skjer

Nå må det skje noe snart, sier folk. De sier det når kommunen må inn i bildet og det er noe man er misfornøyd med, det er som regel da det må skje noe. Hva som skal skje har man gjerne et mindre reflektert forhold til, men at noen må foreta seg noe er helt på det rene. Slik var det i Gamlebyen også, da ulike interessegrupper og enkeltpersoner mente at tiden var overmoden for økt kommunal tilstedeværelse og engasjement. Det gikk rykter om maktspill i mørkerom, forfall av bygninger, bakvendt utvikling og det rene anarki. Noe måtte skje!

Noe skjedde da virkelig også, og gleden var stor og forundringen enda større da kommunen erklærte at tiden var inne for handling. «Vi skal lage en utviklingsplan for Gamlebyen,» sa de, «og et områdeprogram for Aktivitetsbyen Gamle Fredrikstad», et utrykk som tidligere var i bruk som kodebegrep for vannrutsjebaner, golfanlegg og ishall.

Nå vet jeg vel ikke helt om det var en utviklingsplan som stod høyest på ønskelisten, det er sjelden andre enn kommunebyråkrater som drømmer om den slags. Enkelte var mer opptatt av å samle regelverket som allerede eksisterte, sette fart på brannsikringsarbeidet, utføre regelmessige kontroller av vannmålere for at de eldgamle kjellere ikke skulle oversvømmes av grunnvann samt kanskje mane frem et minimum av interesse fra kommunalt hold. Man har nemlig etterhvert forstått at en utviklingsplan gjerne er noe mindre håndfast, og de fleste av oss var sant å si noe usikre på hva en utviklingsplan egentlig bedrev sånn til daglig.

Likevel gikk man på med krum nakke, for det skjedde tross alt noe. Mange frivillige la ned et stort stykke arbeid med planen, og en rekke andre brukte heller arbeidstiden sin. Fire interesseforeninger i tillegg til lokalsamfunnsutvalg, Nasjonale festningsverk, turistkontoret og muséet sendte alle inn omfattende innspill til planen, deltok i møter og holdt kommunen i ørene. Hele arbeidet resulterte i et svært alvorlig notat, som ble grunnlaget for at planprosessen ble lagt ut på anbud, så skikkelige folk skulle kunne tjene skikkelige penger på jobben, slik det seg hør og bør i en kommune med dårlig råd.

Nå skulle man kanskje tro at det ikke fantes noen planer i Gamlebyen fra før. Langt ifra. I Gamlebyen finnes både bevaringsplan, fargeplan, trafikkplan, skjøtselsplan for vollverk, retningslinjer for utendørs arrangementer og Gamlebyutvalgsvedtekter i tillegg til en hel bunke med intensjoner og gode hensikter. Det er altså ikke mangelen på planer som er problemet, heller det mer vanlige problem at planene ikke følges. Det har jeg registrert at man nå har tenkt til å gjøre noe med, nemlig ved å legge planen helt til slutt.

Flere enn jeg har stilt seg noe undrende til at det i disse dager tas mange viktige beslutninger som berører Gamlebyen og området rundt i stor grad. Et nærliggende eksempel er et stort tilbygg ute ved forterrenget, omforlatelse, jeg mener Aktivitetsbyen, som ikke direkte diskret stikker seg frem foran det eldgamle amtsykehuset. Man kunne anta at dette lå midt i områdeprogrammets interessefelt, men denne oppfattelsen deler ikke kommunen. En annen viktig sak som nylig ble avgjort er leieavtalen om frimarkedet, hvor man prioriterte å redusere brannvernmidlene til fordel for rimeligere leie. Frimarkedsaken var allerede to år forsinket fra kommunens side, og når man har bruk så lang tid fra før kunne man ikke like godt vente på at utviklingsplanen skulle ha noe å si om saken. Dessuten, har vel egentlig brannvern og inntekter til fellesskapet noe i en utviklingsplan å gjøre?

Da bystyret 17. oktober bestemte seg for å kjøpe IJs gamle lokaler med den hensikt å gjøre det om til et skolebygg for Fredrikstad internasjonale skole, som dermed tar med seg sine nærmere 700 lærere og elever og flytter ut av Gamlebyen, var det heller ikke mye bekymring å spore hos flertallet. Dette til tross for at Fredrikstad kommune har hjulpet institusjon etter institusjon med å flytte ut av Gamlebyen og over til Værste de siste fire år. Men rett skal være rett, kommunens intensjoner fra det gamle etterbruksutvalget om å fylle Gamlebyen med kultur-og kompetansebedrifter ble knapt etterlevet, så hvorfor skulle man ta hensyn til et uferdig planarbeid?

Det får kanskje bare være om det har gått med noen frivillige timer og offentlige kroner på dette planarbeidet. At praksisen med å ikke overholde eksisterende planer nå endres til fordel for å ta beslutningene først og legge overordnede planer etterpå, gjør det tross alt mye lettere å få riktig plan. Da skjer det i hvert fall noe.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 16. november 2013. Illustrasjon: Nina Klausen, Stjernedesign